Djevelskap og rock'n'roll

Selv om rock og pop er nesten allestednærværende, er seriøs kritikk av den nesten fraværende. Martin Alvsvågs bok Rock og satanisme-destruktive elementer i tungrocken er et forsøk på å få i gang en debatt omkring verdiformidlingen i populærkulturen. Kan andre potensielle debattanter finne seg i at det er en kristen som sørger for et høyt saklighetsnivå allerede i starten?

AV DIDRIK SØDERLIND

Alvsvåg har brukt samme indirekte tilnærmingsmetode som de fleste bøker om «djevelskap og rock'n'roll,» men i hans tilfelle har han gjort et poeng av det. Allerede i innledningen slår han fast at han bevisst har unngått å snakke med de sentrale figurene direkte, men nærmet seg musikken på samme måten som en nyfrelst fan: Gjennom platetekster, fanziner og rockpresse. Selv om mye av det som presenteres er ironi og teater, kan det være vanskelig for tenåringer å knekke de kulturelle kodene. Og når man i tillegg har sentrale aktører i miljøene som åpent sier at de ønsker å manipulere lettpåvirkelig ungdom, blir bildet enda mer uoversiktlig. En mulig sammenligning er vanskelighetene med å forstå dagens kristendom gjennom å lese Bibelen.

Alvsvågs eksperiment er ikke uten gyldighet, men prisen er blitt at boken neppe egner seg som innføring i hva denne kulturen egentlig dreier seg om. Og i enkelte tilfeller virker det som om han er med på å bygge opp under miljøets egen mytologi. Et godt eksempel på fallgruvene som finnes i dette lanskapene er fanklubbene. Band av denne typen har gjerne fanklubber med fargerike og imponerende navn; «Order for the destruction of Christ» eller noe annet teit som høres så ekstremt ut at man blir lurt til å ta det alvorlig. Slik blir en postboks og en skoeske med løpesedler lett forvekslet med en virkelig organisasjon.

Bortsett fra bakgrunnsstoffet består boken av en fyldig introduksjon til metal-tekstenes fornøyelige verden, for anledningen i norsk språkdrakt. Alvsvågs oversettelser er kostelige, og gjør det pinlig klart hvorfor de fleste norske metallband foretrekker å synge på engelsk.

Det er viljen til å nyansere og oppklare som er bokens styrke. At det finnes flere satanismer, og at de skiller seg radikalt fra hverandre, er noe få kommentatorer i hans «leir» får med seg. At Alvsvåg har gjort det er et stikk til ham, men naturligvis ikke mer enn man kan forvente seg av en som forsøker å starte en saklig debatt.

Ifølge Alvsvåg kom idŽen etter at han som teologistudent holdt konfirmasjonskurs og kom i kontakt med ungdommer som var opptatt av denne musikken. Han fattet interesse for hva dette var, og hvilke verdier som ble formidlet:

[[Eth]] Boken er ment som informasjon til foreldre, lærere, ungdomsarbeidere, prester og så videre [[Eth]] folk som har med ungdom å gjøre. Det er mye uvitenhet omkring dette feltet. Derfor hadde jeg lyst til å bidra med informasjon om hva slags holdninger som rører seg innen denne musikken. Den er også ment som en innføring i hva satanisme er. Kunnskap er premisset for en ordentlig dialog med miljøet.

- Du har ikke opprettholdt det skremselsbildet kristne forfattere tradisjonelt har satset på?

[[Eth]] Jeg har ikke lyst til først og fremst å advare, selv om jeg setter spørsmåltegn ved tekstene og kaller dem «destruktive,» men overlater heller avgjørelsen til leseren. En av grunnene til at jeg ville skrive denne boken er at jeg var lei av unyansert skildring av emnet.

- Du har nærmet deg musikken på samme måten som man ville gjøre hvis man var fjorten år, forbannet på mamma og pappa og finner ut at heavy metal er tingen?

[[Eth]] Dette var helt bevisst. De fleste i denne alderen har ikke muligheten til å intervjue de sentrale i miljøet, og derfor har heller ikke jeg lagt vekt på denne siden.

- I boken gjengir du en lang sekvens med Beavis og Butthead, og det kan virke som om du tar den alvorlig. Gjør du det?

[[Eth]] Selvfølgelig ikke, men det er ikke alle på tiårsstadiet som forstår ironien. Denne serien har blitt kritisert for å være morsom og forståelig for dem som er litt eldre enn dem den sikter seg mot. Når de snakker om å sette fyr på huset sitt som morsomt, mener den amerikanske kongressen at konkrete branner kan kobles til dette.

- Men hvor lavt skal man legge listen? I Norge har det vært flere forbrytelser inspirert av Donald Duck. Skal det stoppes?

[[Eth]] Nei, jeg har vært skeptisk til sensur hele veien. For det første strider sensur mot menneskets frihet, for det andre kan sensur føre til ekstra oppmerksomhet. Hvis man for eksempel skulle forby Black Metal-musikk, ville den bare fått større oppmerksomhet, og folk som vil ha tak i denne musikken får sikkert tak i den allikevel.

- Rapgruppa 2 Live Crew ble stjerner ved nettopp å bli dømt etter den amerikanske pornoloven. Så du er mot sensur, men for bevissthet?

[[Eth]] Folk har et veldig ubevisst forhold til musikk og tekstene som formidles i dem. Jeg mener ikke nødvendigvis at folk blir så veldig påvirket, men de kan bli det. Hvis man er en unggutt som er i ferd med å gå gjennom en dyp krise og hører en tekst som forherliger selvmord, kan det nok være en utløsende faktor.

- Jeg er ikke fremmed for at det kan være en viss sammenheng; klart jeg hadde tatt livet av meg etter seks timer med Judas Priest! Men helt alvorlig: Som tenåring går man gjerne rundt som tikkende hormonbomber. Alt er galt, man oppfører seg teit, enkelte tar til og med livet av seg. Rocken står lagelig til som syndebukk, noe du forsøker å kritisere?

[[Eth]] Det er umulig å legge skylda for kriminelle og selvdetruktive handlinger på en bestemt musikkform, men det er vel ingen tvil om at det kan være en av mange medvirkende faktorer.

- Men hvis man da har tenåringsgutter som graver seg ned i en verden av skrekkfilm og satanrock, kan ikke dette være et symptom? At de driver med denne døds-kulten fordi de har problemer, og ikke omvendt?

[[Eth]] Det kan sikkert slå begge veier. Hard, tung og depressiv musikk kan fungere som en ventil for det opprøret en har inne i seg. I stedet for å knuse telefonkiosker hører de på tungrock på gutterommet. Hos andre kan musikken føre til telefonkioskene.

- Livet er jo både sort og hvitt. Du tror ikke at demoner og råtnende lik er ting som ungdom har behov for, et behov de ikke får tilfredsstilt i dette samfunnet? Denne typen ting er veldig tabu i Norge, og når man først kommer i kontakt med det så går man helt berserk?

[[Eth]] Jeg tror ikke det ligger i den menneskelige psyken, for da ville det vært mange flere i disse miljøene. De er tross alt ganske marginale.

- Men er det ikke påfallende at de som hopper inn i det hopper så til de grader inn i det? Drager og demoner og levende døde finner man i så godt som alle kulturer. I USA er Edgar Allan Poe nesten nasjonalskald, men her har slikt en veldig liten plass.

[[Eth]] Jeg tror ikke dette har så liten plass. Hvis du går ned til en hvilken som helst stor dataspillbutikk så ser du at det okkulte har en ganske stor plass.

- Men det er noe som har kommet fra utlandet de siste par årene?

[[Eth]] Jeg tror snarere det er tvertimot av det du sier. I USA er sensurdebatten på et helt annet plan enn hos oss. Snart blir vi nødt til å spørre oss selv hva vi skal godta av kulturelt søppel.

- Du virker skeptisk til okkult innhold i underholdning. Tror du det kan virke moralsk nedbrytende å vise Dracula-filmer?

[[Eth]] Nei, ikke isolert sett. Men hvis man lever i en verden av harde grøsserfilmer og samtidig er veldig opptatt av depressiv dødsmusikk, kan nok dette være med på å bryte ned et forsvarsverk mot grove handlinger.

- Nietzsche sier at hvis du ser lenge nok inn i mørket, begynner mørket å se inn i deg, et sitat jeg synes passer godt på dette fenomenet. Men du går inn på dette med generasjonssatanister, «breeders» osv; forestillinger som at det finnes satanister som gjør døtrene sine gravide for å ofre barna når de fødes. På den ene siden siterer du de kristne kreftene som mener at dette er svært utbredt, mens du også siterer bladet The Humanist, som slår fast at det aldri har blitt registrert et eneste tilfelle av menneskeofring i USA. Du skriver at sannheten ikke ligger i noen av ytterpunktene. Hvor ligger den i så fall?

[[Eth]] Jeg tror den ligger mye nærmere dem som er nøkterne. Men det har jo vært saker, til og med domfellinger, om f.eks. rituelt misbruk i satanistisk sammenheng. Men slike handlinger kan like godt være resultater av sykelige personligheter som dekker seg bak dette tankegodset. Hvis jeg hadde drept noen, ville ikke det ha vært «et kristent mord».

- Så ditt grunnpoeng er at hvis man fyller seg helt ukritisk med denne kulturen så kan det ha negative konsekvenser?

[[Eth]]Ja, og det er vel neppe et revolusjonerende utsagn. Jeg tror ikke det finnes mange som kan være uenige.

Martin Alvsvåg: Rock og satanisme Credo forlag ISBN 82-7053-287-8

BT2: SAKLIG: Martin Alvsvåg vil nyansere og oppklare. Foto: Emma K. Sahlén.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.