[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Litterært kongemord

GŸnter GrassÕ siste bok, Ein weites Feld, har skapt bølger i Tyskland, og ikke uten grunn. «I Tyskland har enheten alltid tilsvinet demokratiet», er nemlig bokens hovedtese. Men det er mer medienes reaksjon på boken enn selve boken og dens tema som interesserer mediene.
TYSKLAND

LARS HOFF

Grass har virkelig fått gjennomgå av Tysklands litteraturkritikere etter at sjefskritikeren Marcel Reich-Ranicki ga klarsignalet med sin anmeldelse i Der Spiegel en uke før den offisielle lanseringen av Ein weites Feld den 28. august (på Goethes fødselsdag). Et «litterært kongemord» er behandlingen av GrassÕ nye roman blitt kalt. Kritikerne er forbannet og opprørt over boken, som er et kontant oppgjør med den tyske gjenforeningen sett i lys av de siste 150 års tyske historie. Grass sammenligner gjenforeningen med Bismarcks samling av Tyskland 120 år tidligere, en samling Grass mener var direkte årsak til både første og annen verdenskrig. I tillegg blir hele Tysklands kansler Kohl kalt en løgner, mens RAFs attentat mot sjefen for Treuhand, den nå nedlagte statlige institusjonen som hadde til oppgave å forvalte (selge eller nedlegge) all offentlig eiendom i det tidligere DDR, blir satt inn i en tradisjon av tyrannmord.

Tittelen på boken, som kan oversettes til «et vidt felt» eller «et vidstrakt landskap», er hentet fra Theodor Fontanes roman Effi Briest. Denne prøyssisk-tyske forfatteren har fått en sentral plass i GrassÕ bok. Mange mener at Grass, som i boken til dels kopierer Fontanes skrivestil, har misbrukt nasjonaldikteren og urettmessig tatt ham til inntekt for sin kritikk av gjenforeningen. Bokens gjennomgangsfigur, kalt «Fonty», er en Fontane-kjenner som siterer ham ustanselig og forøvrig har mye til felles med den historiske Fontane. Selv hevder Grass i et intervju med Stern at Fontane kom til ham i en drøm hvor han stod i med GrassÕ kone (som er en stor Fontane-fan). Men istedenfor å lage scener, innlot Grass seg på en menage ˆ trois…

Kritikk som underholdning

«Fullstendig mislykket» (Der Spiegel), «Uleselig» (Die Zeit), «Dødfødt» (Frankfurter Allgemeine), «Tørt og kjedelig» (Die Woche), «Stambordprat» (taz), «Gammelmannsmurring» (Der Tagesspiegel) er noen av karakteristikkene av Ein weites Feld. Og alle er enige om at boken, som er på nærmere 800 sider, er altfor lang. Tysklands mest profilerte litteraturkritiker, Marcel Reich-Ranicki, svingte seg opp til de store høyder da han i sitt TV-program, «Litterær kvartett», sammenlignet Grass med Goebbels fordi Grass har ytret ønske om en mer beskrivende og informativ litteraturkritikk.

Men kritikken er ikke bare negativ. Bild-Zeitungs anmelder mener at Grass riktignok blamerer seg politisk (han er jo ingen tysk «patriot»…), men at hans prosa er bedre enn noensinne - det mener også Hamburger Abendblatt. «Grass har fått til den lenge ventede boken om den tyske enhet - en stor bok», skriver Stuttgarter Zeitung. «En modig skisse av den tyske sjels topografi mellom politikk og litteratur», mener JŸrgen Busche i SŸddeutsche Zeitung. Busche og andre skribenter tar til motmæle mot den «anti-Grass-kampanjen» som er i gang, og mener at den igangværende debatten i liten grad handler om GrassÕ nye bok, men først og fremst om en litteraturkritikk som feirer seg selv. Den tyske litteraturkritikkens Grand Old Man, Walter Jens, mener på sin side at GrassÕ murstein av en bok krever mer tid å anmelde. Boken må leses sammen med andre tyske klassikere, og den må leses nøye for at man skal kunne innlate seg i den samtalen som forfatteren inviterer til. Dagens tyske litteraturkritikk har i stor grad degenerert til ren underholdning der det kun handler om å gi grønt eller rødt lys til bøker, mener Jens: «Ved rødt, bli stående! Boken duger ikke!» - «Ved grønt, løp til nærmeste bokhandel!»

Et godt eksempel på denne formen for litteraturkritikk er Der Spiegels to uker gamle forside som viser en fotomontasje der en rasende Reich-Ranicki river i stykker GrassÕ bok. Som en reaksjon på denne forsiden nektet Grass å la et planlagt intervju med ham komme på trykk i bladet. «I et land som Tyskland burde man være mer forsiktig i sin omgang med bøker. Der har vi en forhistorie», bemerket Grass i et intervju i Stern, med nazistenes bokbål i tankene.

Et rop mot vinden?

GrassÕ behov for å banke inn sine politiske overbevisninger i hodene på sine lesere har tappet hans litterære åre, er omkvedet blant kritikerne. Enda verre blir når den politiske overbevisningen i tillegg er «gal». Blant annet er Grass blitt beskyldt for å nære en DDR-nostalgi, noe han selv benekter: Det han har kritisert er den mangelen på respekt overfor østtyskerne som især Treuhand symboliserte. (Grass var en av DDR-regimets hardeste kritikere i vest mens staten eksisterte og hadde forøvrig innreise- og publiseringsforbud der.) Ein weites Feld hevdes dessuten å være ugjennomtrengelig og kreve alt for mye av leseren når det gjelder kjennskap til tysk historie og litteratur. Grass på sin side mener at leserne hungrer etter denne typen utfordringer, etter å få noe å tygge på, noe som byr på motstand, da media ellers er så fylt opp av lett fordøyelig kost.

At den gamle mesteren plutselig skulle ha mistet sitt litterære grep (onde tunger mener at han nå tror mer på sitt talent som grafiker enn som forfatter) er litt vanskelig å tro. Boken er i hvert fall ikke noe hastverksarbeid: fem år har det tatt Grass å skrive den. Man kan mistenke at grunnen til den nesten hatefulle kritikken har å gjøre med at de samme kritikerne, med Reich-Ranicki i spissen, anser at Grass for lengst har fortjent Nobelprisen (den forrige tyskeren som fikk den var Heinrich Bšll i 1972), og så kommer han og serverer den samme gamle, velkjente kritikken av kansleren, gjenforeningen og det påståtte forfatningsbruddet. Det er kanskje et rop mot vinden, en kamp mot vindmøller, men allikevel et ømt punkt for tyskerne. Manfred Bissinger i Hamburger-ukeavisen Die Woche treffer antagelig spikeren på hodet når han skriver: «Kjære venn, GŸnter Grass, hvorfor skrev De ikke bare en kjærlighetserklæring til landet Deres? Boken kunne vært like så vanskelig, like så sammenfiltret, like så utilgjengelig. Landet ville ha tilgitt Dem alle Deres synder.»

Selv om Grass finner sitt gjenforente fedreland «tiltagende anstrengende» - og derfor trenger å oppholde seg mye i utlandet - kommer han med følgende hjertesukk i Stern: «Det er tydeligvis vanskelig i dette landet å begripe at kraftig kritikk er et tegn på kjærlighet». Uansett hva ettertiden kommer til å mene om de litterære kvalitetene i Ein weites Feld, så har Grass i det minste lykkes i å skille vannene i den langt på vei fortrengte gjenforeningsdebatten. Kanskje kommer den nå? Boken går i hvert fall som varmt hvetebrød i Tyskland: Allerede før lanseringen var førsteopplaget på 100.000 utsolgt.

B.T.: GÜNTER GRASS: Tysklands dårlige samvittighet, for tiden på sitt feriested på øya Møn i Danmark, tar litteraturkritikernes henrettelse av ham med stor ro. Salget går strykende.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.