Tannløs rokokko og glasert fornuft

Nathan den vise fungerer bare i korte fragmenter.

PETER SERCK

Andrine Sæther som jødens uekte datter fremstår med en lyshet i stil og stemme som drives i retning av fistel. Hennes ansikt er likevel mer talende, mindre påståelig. Flere steder finnes imidlertid eksempler på for mye uskyldsrenhet. Og Nathan den vise blir i Espen Skjønbergs skikkelse noe for små-muntert leken og søt, særlig i begynnelsen. Senere vokser han, og som historie-beretter for Sultanen står han med ett frem med ro og kraft. Kort sagt ville nok denne oppsetningen ha vunnet en del på fortetning av uttrykket. Men - det er kan hende lettere sagt enn gjort med et stykke som så åpenbart bærer en blanding av rokokko og opplysningstid i seg - en blanding av pyntelighet og litt for stor og idealistisk tro på fornuftssetningenes frelsende makt. Slik sett blir oppsetningen av Nathan den vise, skrevet i år 1779, et sørgerlig tegn på kunstens og fornuftens begrensede muligheter til å påvirke menneskene, i hvert fall i storpolitiske, religiøse og etniske konflikter.

Stykket henspeiler rent konkret på tilstander på 1100-tallet, korstogtiden, og den edle ridderen har prestert å redde Andrine Sæther fra drukning. Lars Erik Holter er god i rollen, i og for seg, med talende utbrudd av lidenskap. I det hele tatt: her finnes mangt et tablå som i og for seg sitter. Men det holder kun i små fragmenter. Forsåvidt et postmoderne stykke teater. Det blir ufrivillig kitsch, og når Jan Hårstad ser morsk ut i rollen som Sultan Saladin, iført vår tids kampdrakt, den stygge grønngrå uniformen, påkaller det min smule galgenhumor. Gisken Armand er ledig og suveren, men akk så overstadig vulgær i rollen som hans uforsonlig innstilte søster - en slags Lady Macbeth i miniatyr. Mona Hofland som from og tolerant kristen har noe visst bedyrende over seg, mens Patriarken blir vel endimensjonal i sin iskalde repetisjon av prinsippet - jøden skal brennes, fordi han har unnlatt å oppdra den uekte datteren i den rette tro.

Det blir trivielt. At mangt et publikummer elsker slikt, tyder kan hende på at tekst og bilder glir litt for lett inn, glasert og spiselig og så mye mer humant enn den rå og ufattelige realiteten - som også faktisk er bilder og tekst! - på TV. Teater skal tradisjonelt løfte sinnene, og så trøstes vi av konfliktens menneskelige side, forviklingar i et antall scener som sannsynligvis blir for stort, med mye bevegelse hit og dit til ingen nytte - og dog blottet for en hver absurditet. Det er ikke utfordrende nok for en oppegående tilskuer av i dag. Nathans milde visdom blir en tilsløring, et grøtomslag, selv om hans tolkning av en gammel mann i og for seg - uavhengig av stykkets idŽer - tidvis er riktig rørende.

Men - oppsetningen tar seg opp, og det finnes et visst uhyggelig sug i Jan Hårstads setningsrytmikk. Under en naken lyspære hentet fra det sen-modernistiske rekvisittlageret (Bacon) møtes jøden og araberen ansikt til ansikt i en viss stilisert spenning som hører til de få høydepunktene. Uten tvil er Lessings velmenthet blitt en uthulende faktor for Shakespeare-impulsen - for Shakespeare var ingen opplysningsforfatter full av forutsigbar snusfornuft. Når ridderen utbryter: «Er dette kjærlighet? Da elsker kristensjelen uten tvil en jødepike», klinger da ikke det som tomme tønner? Det er så vi grøsser av skuffelse ved synet av Skjønbergs sterke gestalt i aller siste scene - hvor den gamle, følsomme skuespilleren på tampen - alene - med ett rommer noe av den tragiske verdighet som med litt større stilrenhet skulle ha fått gjennomstrømme forestillingen som helhet.

G. E. Lessing Nathan den vise Instruktør: Kjetil Bang-Hansen Nationaltheatret, Hovedscenen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.