![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Fredrik Skagen viser hvorfor han selger godt, uten å bry seg om originalitetI spenningsgenren går visse knep igjen i de fleste bøker, noe som har gjort at mange av bøkene blir lite spennede. Fredrik Skagen har med sin siste bok ikke forsøkt å bryte ut av dette mønsteret; Nattsug er skrevet i tredje person og den handler om tre unge mennesker som har kjørt seg inn på et så desperat spor at de er villige til å gjøre hva som helst for å unnslippe lovens lange arm, de blir det mest utslitte, moderne kasuset - seriemordere.
Det er m.a.o. ingen original bok, Skagen bruker sin store erfaring innenfor genren og leverer en streit sak, men den hever seg over den gemene hop, rett og slett fordi han skriver godt.
Roger, Lisa og Frank skal gjennomføre det perfekte kupp, et bankran - men noe går galt. Roger er den yngste og har nettopp prøvd å ta selvmord med det eneste han arvet fra sin far, et haglegevær, Frank fikk stoppet det og foreslo å bruke hagla til noe mer matnyttig.
Boken er en femdagers voldstur i en stjålet bil, hvor alle hindere må ryddes av veien. Tidlig i Nattsug skinner det i gjennom at det er en reise som ikke kan få en lykkelig utgang, Rogers omkved blir: «Egentlig skulle jeg ikke vært med på dette. Egentlig skulle jeg vært død.»
Settingen er natt og vinter, og det er liten tvil om at det kan være risikabelt å rane en bank i Trondheim midt på vinteren, med skjulested på Oppdal, og en alternativ fluktrute mot Oslo. Norske vinterfjell har en lei tendens til å ikke oppføre seg slik man ønsker, og det skal så lite til å møte en kjent på de mest perifere steder. Ting går mer og mer galt for ranerene, mens Skagen hele tiden klarer å holde spenningen oppe, og boken er - klisje-alarm - ikke lett å legge fra seg. Den gir en litt ekkel følelse, for de tre menneskene er i utgangspunktet normale mennesker, men har alle en bakgrunn som i krimbøker gjør dem til lovløse galninger. Etterhvert blir man ganske godt kjent med dem, og da er det jo litt trist å se hvilken smørje de roter seg opp i.
For trofaste Skagen lesere er det hyggelig at Christian Rønnes dukker opp, dog i en liten birolle, men det er alltid hyggelig å se igjen gamle kjente. Skagen vet veldig godt hvordan leseverdig spenning skal skapes, den er proff, den er bra og man vet nesten hva man får, men ikke helt.
B.T.: SPENNING: Fredrik Skagen kan sin genre så godt at han ikke trenger å tilføre den noe nytt.
Fredrik Skagen:
Nattsug
Cappelen 1995
Anmeldt av Morten Abrahamsen
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]