Albert Camus' ufullendte

Fascinasjon, sorg og raseri over glemselen og tausheten.

Det første menneske er en mangfoldig bok. Det er en melankolsk roman om den 40-årige Jacques Cormery som reiser til Algerie for å finne ut hvem hans far var; det er en livsbejaende danningsroman om Jacques' oppvekst med tydelige selvbiografiske trekk og det er en politisk roman som forsøker å gi en stemme til den tause skare av fattige og navnløse i Algerie.

Det første menneske faller i to deler. Den første delen, «Faren», skildrer hvordan Jacques besøker farens grav i Frankrike. Ved den hensettes han i en drømmelignende tilstand og får et voldsomt ønske om å finne ut hvem den unge mannen som døde under den første verdenskrig var. Han reiser derfor til Algerie, men til tross for Jacques' undersøkelser, forblir faren innhyllet i en ugjennomtrengelig glemsel. I Camus' skildringer av Jacques' leting etter sin far og sin opprinnelse finnes det en merkelig blanding av fascinasjon, sorg og raseri over den glemselen som er blitt farens skjebne. F.eks. i følgende poetiske beskrivelse: «Det var ingen ting igjen, hverken i henne [moren] eller i dette hjemmet, av mannen som var blitt ødelagt i en verdensomspennende brann, og det eneste som var igjen av ham var et minne, like uhåndgripelig som asken fra en sommerfuglvinge som er blitt brent i en skogbrann» (s. 68).

Men besøket i Algerie får Jacques til å minnes barndommen, og Camus maner frem den tyranniske bestemoren, den tause, vakre moren, barndommens lys og lek med en nostalgisk sanselighet jeg ikke kan huske å funnet i Camus' øvrige romaner. Disse skildringene står til å begynne med i et ubestemmelig forhold til Jacques' leting etter faren, men mot slutten av den første delen blir forholdet tydeligere. Jacques forstår at han, og alle andre uten far, er «det første menneske» og at han derfor må skape seg selv uten røtter og opprinnelse. Umiddelbart er det fristende å tolke dette i forlengelse av den såkalte eksistensialismen Camus ofte knyttes til. Men det er interessante forskjeller mellom f.eks. Camus og Jean-Paul Sartre. I Sartres selvbiografi Ordene er også den fraværende far et sentralt tema, men Camus og Sartre tolker det forskjellig. Mens Sartre jubler over den friheten den fraværende far gir, finnes det hos Camus et savn etter faren og en sorg over det tomrommet han etterlot seg.

Den andre delen «Sønnen eller det første menneske» handler om hvordan Jacques forsøker å skape seg selv. I den prosessen spiller litteratur og lesing en viktig rolle. Jacques får etterhvert en enorm interesse for å lese, og stadig mer av hans tid går mer til å lese ridderromaner og spenningsbøker. Skildringene av hvordan Jacques oppdager litteraturen og den rolle lesingen får i hans liv, fikk meg til igjen å tenke på Sartres Ordene. Hos både Sartre og Camus er lesing på en eller annen måte forbundet med den fraværende far og ønske om å skape seg selv, men litteraturen har ulik funksjon hos de to. Sartre var fra første stund omgitt av bestefarens bøker; Jacques, eller om man vil: Camus, derimot låner bøker på et offentlig bibliotek. For Sartre førte lesingen av litteratur til at han trådte inn i den kulturen hans omgivelser tok del i, for Jacques/Camus fører lesingen til at han trer ut av morens verden og havner i et slags eksil. En av bokens vakreste passasjer skildrer denne adskillelsen: «Da lente Catherine Cormery seg over skulderen hans. Hun så på det doble rektanglet i lyset, på de regelmessige linjene; hun trakk også inn lukten, og iblant kunne hun stryke fingrene, som var stive og rynkete av såpevann, over boksiden, som om hun forsøkte å forstå hva en bok var for noe, å komme litt nærmere disse mystiske tegnene som var uforståelige for henne, men hvor sønnen hennes ofte og i timevis fant et liv som var ukjent for henne og som han vendte tilbake fra med dette blikket som betraktet henne som en fremmed» (s. 214).

Splittelsen mellom moren og ham, ser ut til å ha preget hele Jacques' og Camus' liv, og skrivingen av boken er et forsøk på å oppheve den. Boken er f.eks. dedikert til moren «som aldri vil kunne lese denne boken», og i Camus' notater som er samlet bak i boken kan vi lese: «Og det han ønsket mest av alt i verden, at moren skulle lese alt det som var hans liv og hans kjød, det var umulig. Hans kjærlighet, hans eneste kjærlighet, var stum for alltid» (s. 266).

Men boken har også et mer generelt og politisk aspekt. Det ser ut til at Camus ikke bare ville reise et minnesmerke over den avdøde faren, den tause moren, men også over «den kjempemessige skaren av navnløse døde som har skapt verden ved å utslette seg selv for bestandig» (s. 168). Camus ville på en eller annen måte gi en stemme til alle som taust har forsvunnet i historiens glemsel og som ikke er registrert i verdens arkiver og hukommelse. Dette ønske, som ønske om å finne faren og å bli lest av moren, gir boken den merkelige blandingen av fascinasjon, sorg og raseri over glemselen og tausheten Camus forsøker å trenge igjennom.

Det første menneske er Camus' mest tvetydige roman og en rekke spørsmål melder seg i forlengelse av dens fragmentariske og uferdige form: Hvordan ville manuskriptet sett ut hvis Camus hadde rukket å fullføre det? Ville det blitt et avrundet og helhetlig verk? Hvorfor skriver Camus i sine notater: «Boken må være uferdig»? Hvilke konsekvenser får utgivelsen for vår forståelse av hans forfatterskap?

Sartre sa ved Camus' død: «Nå må vi lære å betrakte hans amputerte verk som et helt verk». Ved utgivelsen av Det første menneske er jeg fristet til å si: Nå må vi lære oss å betrakte hans ufullendte verk som ufullendt.

Albert Camus:

Det første menneske

Oversatt av Christine Amadou

Aschehoug 1995

Anmeldt av Marius Wulfsberg

BT: ALBERT CAMUS: Hans ufullendte er en mangfoldig, melankolsk bok.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.