![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er mange lesverdige historier i årets utgave av Signaler, antologien hvor forfatterspirer «står frem» med sine skriveferdigheter.For en som for flere år siden forgjeves forsøkte å komme med i Signaler, er det en glede å kunne gi en oppriktig, objektiv vurdering av denne årlige antologien. Lars Saabye Christensen var i flere år redaktør for boken, men nå har en anonym redaksjon overtatt, og når man blar i en debutant-antologi blir det ekstra tydelig at det er en redaksjon som sitter og vurderer hvem som skal komme med, noe som ikke synes så godt ved utgivelser av enkeltforfattere. Og en redaksjon har som alltid sine preferanser, mer eller mindre vidsynte. Hva sies for eksempel om følgende resonnement i forordet: «Det er ikke mye vi vet om dem som sender inn, men navnet avslører selvsagt innsenderens kjønn. At det i år var en betydelig overvekt av menn er tilfeldig, får vi håpe. Av de 18 bidragsyterne i årets nummer, er likevel de fleste kvinner.» Du Milde Jomfru!
På en måte er det en temmelig intetsigende oppgave å anmelde en slik antologi, for egentlig fortjener hver og en av de 18 bidragsyterne en grundig vurdering. I stedet blir det til at man skjærer alle over en kam: «Her var det mye interessant, noe bra, noe dårlig, noe morsomt, noen snodige dikt, et par eksperimenterende noveller, og kanskje ser vi spirene til (gjesp…) et par fremtidige forfatterskap, osv.» Og de færreste har lyst til å hakke løs med kritiker-øksen på de stakkars ferskingene som titter avventende på oss fra et lite passfoto. Det blir noe sårbart over de fleste av dem når de står i en slik sammenheng.
Stoffet fordeler seg på noveller, korttekster, poesi og en tegneserie, og særlig noen av novellene er gode. Det som preger disse novellene er at forfatterne utviser kontroll over virkemidlene, slik at novellens handlingen og tema fremheves gjennom den form som er valgt. En hektisk og intens historie krever et konkret språk med «fart» i. Anders Gjesvik har fått til dette i sin skildring av illegal adopsjon, det samme har Suzanne L. Bancel i historien om Siv, som overvinner sin redsel for huggormer og en sadistisk bestefar (!). Tine Kjær har bidratt med en glimrende tatt-på-kornet-fortelling om oppvekst i drabantby, skrevet på en slang som får frem hvor urkomisk, men samtidig hvor sårt det var å vokse opp i de smakløse 70/80-årene.
Vidar Dahl, en 28 år gammel løsarbeider, står for det mest absurde, nynorsk-surrealistiske innslaget med to korte historier hvor naboens gebiss, morderiske kaniner, og en utspekulert, sadistisk søster bidrar til å sprite opp hverdagen.
Det som preger de mindre interessante tekstene er kort sagt talentløshet og manglende sans for språkets dynamikk. Tekstene blir for private og uspenstige, og som for så mange forfattere i den mer etablerte divisjonen, preges historiene og diktene av en angst for å være konkret og beskrivende. Alt skal være så poetisk og ubestemt at bare de mest velvillige gidder å følge med på jakten etter kryptiske, verbale luftbobler. Det er liksom for teit å være enkel og tydelig, for det blir jo aldri orntli' kunst av slikt!
Resultatet blir tekster som mangler fokus og i stedet preges av tilfeldige, intetsigende detaljer, abstrakte bilder og blaute kontraster, som om forsøk på språklige eksperimenter er godt nok i seg selv.
Konklusjonen må bli at årets utgave av Signaler holder mål, og det er jo gledelig. Så får vi håpe at disse mennene fra nå av klarer å holde skriveriene sine for seg selv, slik at vi neste år kan få en testosteron-fri antologi. Så har redaksjonen gjort sin skarve innsats i kvinnekampen.
Mikael Godø
Signaler '95
Debutanter
Cappelen, 1995
Anmeldt av
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]