[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Jakten på gode ventiler

«Vi» er den korteste myten vi har, sier debutant Finn Iunker, som samtidig forsøker å regulere trykket.

AV MIKAEL GODØ

Finn Iunker debuterer denne høsten på det nystartede Kolon forlag med en snodig samling «prosatekster». Tekstene er av varierende lengde, men stort sett under en halv side lange. Forlaget trekker sammenligninger med sveitsiske Peter Bichsel og en tidlig Dag Solstad, og man kan uansett se en uvant friskhet i disse snuttene: Tekstene vibrerer, og leserens assosiasjoner spretter i alle retninger, som i et litterært flipperspill. Slik begynner det:

«Tro det eller ei, vi får en viss respekt, til slutt, for et standpunkt noen tror vi har tatt kanskje, eller på grunn av vår eiendommelige personlighet. Ikke godt å si. Men for en gangs skyld får vi det vi vil ha. Nå vil vi ha mer. Arbeid, for eksempel. Noe som kunne gitt oss en lenge tiltrengt rytme i dagen. En inntekt. Kanskje en kollega hist og her. På lang sikt skulle vi naturligvis fått frem en slags begeistring for et eller annet, slik at vi kunne mestre noe av all denne vanvittige kjærligheten vi vet vi går og bærer på, for da kunne så mye i hverdagen viftes bort som sekundært.»

Finn Iunker er født i Oslo i 1969 og oppvokst i byen som NRK har gjort til mobbeoffer, Arendal. De siste seks årene har han bodd i Bergen. Nå skriver han tekster for teater, «små og mindre små stykker». Det siste stykket, The Answering Machine, skrevet på engelsk, er blitt fremført av den belgiske truppen Stan, først i Bergen, deretter i utlandet. Iunker samarbeider også med Bergen Internasjonale Teater, BIT.

- Du har kalt boken din <I>Ventiler<I>. Hva er disse ventilene?

- En ventil gjør det mulig å forandre trykket. Dessuten holder en bra ventil trykket på plass. Slik unngår man et stort press innenfra, men samtidig er det viktig med en viss kontroll.

- Men er selve tekstene ventiler for deg? Er selve skriveprosessen en måte å få ut damp på?

- Nå spør du vanskelig, sier Iunker, som likevel forsøker å resonnere seg frem til et svar, liksom han gjør i tekstene sine.

- Kanskje selve bearbeidelsen av materialet er et forsøk på å lage en ventil…som kan regulere trykket.

- Hvordan ble boken til? Hadde du noen klar idé å gå ut fra?

- Nei, det var mer en slags intuitiv følelse av å befinne seg innenfor et felt. Plutselig var boka der. Men prosessen kan deles opp i to faser, en periode der man skriver frem et materiale, og senere en periode for å bearbeide materialet.

Iunkers tekster tar gjerne tak i hverdagslige hendelser, som får et komisk skjær over seg når han snur og vender på dem og betrakter de mest hverdagslige gjøremål fra uvante innfallsvinkler: «Jeg trodde lenge at et slag biljard kunne lignes med avgjørende episoder i et ellers smålig og handlingslammet liv.»

- Er hverdagen kjedelig og meningsløs?

- Hverdagen er kanskje verdiløs. Verdien kommer inn når man forsøker å fylle hverdagen med aktivitet eller mening.

Men Iunker vil ikke være med på at han forsøker å gjøre narr av hverdagen i disse tekstene, som er blitt skrevet og bearbeidet på flere steder: Noen i Belfast, noen i Bergen, en del under reiser.

En av tekstene begynner slik: «Allerede for flere år siden fikk jeg et postkort fra et fjernt og ubetydelig bekjentskap der det rett og slett stod: 'Telefonen i ustand. Skriv.' Bare det. Ikke engang en signatur.»

- Skriver du om viljeløse, mennesker?

- Kanskje litt begeistringsløse mennesker, litt behovsløse, kanskje også litt holdningsløse, forsøker Iunker, som helst henter frem egne ord for å karakterisere tekstene sine.

- Er mennesker klønete?

- Kanskje det. Det finnes i hvert fall en slags tafatt desperasjon.

- Er det deg selv du beskriver?

- Ingenting er selvbiografisk, men jeg håper det har noe med meg å gjøre. Jeg har tidligere prøvd å skrive om ting jeg har opplevd, men da blir det bare rot.

Finn Iunkers prosa skaper en slags naiv, forvirret og slentrende distanse til hverdagens mer eller mindre eksistensielle spørsmål. Livet er en liten dings som best lar seg fange i forsøksvise beskrivelser.

- Er det vanskelig å si noe bestemt og poengtert, eller unngår du dette med vilje?

- Historiene er poengløse i den forstand at jeg ikke har behov for å ende opp med et bestemt syn eller et bestemt poeng.

- Finnes det eksistensielle spørsmål som er verdt å ta alvorlig?

- Det gjør det.

- I <I>Ventiler<I>?

- Ikke så mye som jeg legger merke til, men håper jeg befinner meg innenfor et felt som kan romme viktige ting. Jeg har ikke et bestemt syn på et tema på forhånd, som jeg så skriver en ljugehistore rundt, men jeg håper jeg er innom noe av betydning. Mange forfatter mener så jævlig mye i bøkene sine. Jeg føler at det blir lite effektivt å gå omveien om prosa når man har meninger. Hvorfor ikke skrive en artikkel i en avis, et leserbrev, eller ringe til noen å fortelle hva man har på hjertet.

- Du bruker ofte vi-formen. Hvordan er ditt forhold til leseren?

- «Vi» er den korteste myten vi har. Men det må jo være ålreit å befinne seg i en fellesskap? Bortsett fra det så er jeg den dårligste leseren av mine tekster. Kanskje kan jeg lese dem om noen år med andre briller, få andre ting ut av dem…men jeg håper jo at jeg overlater litt til leseren, så han får noe ut av det.

- Er det vanskelig å skrive?

- Jeg synes det er vanskelig å skrive handleliste når jeg skal i butikken. Det tar tid å skrive, men samtidig er heller ikke det noe som er fastlagt. Plutselig skriver jeg en tekst rett ned, uten å forandre noe på den. Det er forsåvidt ergerlig å ikke vite hvor mye tid som skal til.

- Hvor henter du inspirasjon?

- Alle mulige ting inngår i det man kanskje kan kalle inspirasjon. Hva er inspirasjon? Alt som gjør inntrykk er med på å bestemme det jeg er i stand til å skrive. En god roman, en alt for stor regning i posten, en vakker dame.

- Er det meningsfylt å få utgitt bok? Betyr det mye for deg?

- Tidligere har jeg sett på det å få utgitt en bok som noe stort og flott, men nå som den foreligger føler jeg ingenting, annet enn at den er borte. Jeg har fått tekstene bort fra mitt hode, ut i et språkfellesskap. Å skrive er kanskje en måte å bli kvitt ting på.

For tiden skriver Iunker på et nytt teaterstykke, på norsk denne gangen. Han vil fortsette å skrive både prosa og dramatikk, sier han, men vil ikke snakke mer om en eventuell bok nummer to.

- Jeg skriver stadig tekster, men ikke noe som det er laget omslag til ennå, sier den ventil-avhengige Finn Iunker lakonisk.

BT: FINN IUNKER: De begeistringsløse, behovsløse, meningsløse. Foto: Torunn Nilsen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.