Den kosmiske nihilist

Det er 75 år siden Paul Celan ble født, 25 år siden han døde.

I 1938 dro Celan til Frankrike for å studere medisin, bare for å dra tilbake til hjemlandet året etter, hvor han studerte romanske språk. Da tyske og rumenske tropper erobret Bukovina i juli 1941, ble den jødiske minoriteten, som var kulturelt bundet til Wien, sendt i ghetto.

Blant dem var Celans foreldre, som fascistene deporterte til Ukraina. Celan selv ble sendt til en arbeidsleir. I 1943 ble foreldrene drept.

Foreldrenes død sto for jødenes skjebne, jødenes død. Jødenes død ble dermed grunlaget for hans diktning.

Celan dro til Wien i 1947, hvor han han året etter ga ut sin første diktsamling, Sanden fra urnene. Samme år gikk veien videre til Paris, hvor han tok universitetseksamen i germanske språk og giftet seg med grafikeren Gisele Lestrange. Frem til sin død arbeidet han som lærer, forfatter og oversetter. Fra russisk oversatte han Blok, Mandelstam, Jesenin og Jevtusjenko, fra fransk Baudelaire, Rimbaud, Mallarmé, Valery, Appolinaire, Desnos, Eluard, Char og Artaud, fra engelsk Shakespeare (sonetter), Donne, Dickinson, fra italiensk Ungaretti. Diktsamlingen Valmue og minne kom i 1952, og Fra terskel til terskel i 1955, Språkgitter, 1959, Ingenmannsrose i 1963.

«Von der Kunst sei gut reden», uttalte Paul Celan bittert i anledning tildelingen av Büchnerprisen. Det er svært få diktere hvis liv og diktning faller så ugjenkallelig sammen, som i Celans tilfelle.

Fortolkere og interpreter av hans dikt leter etter det entydige og det eiendommelige, etter et festepunkt. Men Celans diktning trekker seg unna en slik tilnærmingsmåte, fordi den beror på «det åpenstående» og dermed er vanskelig å begripe. Likegyldig om man registrerer «die atemlose Stille des Verstumens im kryptisch gewordenen», eller om man belager seg på den chassidiske og kabbalistiske tradisjon, fremhever surrealismens inflytelse eller det elegiske - kan lyrikken, «die eine ansprechbare Wirklichkeit sucht» bare forstås som et permanent forsøk på å bli forstått; den lar seg definitivt ikke entydig og formmessig forklare. Som Celan selv nesten programmatisk uttalte, kunne kanskje nøkkelen være: «Wirklichkeit ist nicht, Wirklichkeit will gesucht und gewonnen sein.»

Det vil si: Ethvert dikts språk konfigurasjon bør innlede en slik letingsprosses. I tråd med dette er ikke Celan ute etter å legge frem avbildning, mimesis av den ytre verden - men mere etter å smadre, sønderrive den empiriske virkeligheten for å kunne komme narmere det som han anså som sitt høyeste mål: det absoluttes mulighet, en fordring som vender ryggen til menneskets begrensninger, som strever etter «die Nähe eines Offenen und Freien».

Celan betonte ettertrykkelig følgende: «Ich bleibe in meinen Sachen sinnfällig: sie pretändieren niemals aufs «Übersinnliche», das liegt mich nicht, das wäre Pose. Ich lehne es ab, den Poeten als Propheten hinzustellen, als «vates», als Seher und Weissager.»

Celans poetiske virkelighet er sannelig åpen for «realismens moment» men disse er blottet for mimetisk spekulasjon (intensjon). En slik virkelighetssøken forblir individuell. Celans poesi sveiser sammen det uforbindbare, ja det motsatte og opphever derved rom- og tidsordning. En altomfattende, besettende forestilingsevne - som menneskets muligheters siste fase. For Celans estetiske program har det konkrete som grunnlag.

Hans Mayer noterte i sine erindringer: «For ham var alt forståelig, men mye ble forutsatt i forståelsen.»

Nettopp dette ble Celans diktfundament og forårsaket verkets dialektiske spenning mellom det konkrete og det absolutte. I teksten Celan skrev til Edgar Jenes litografier fra 1948, beskriver han den kunstneriske prosess (Kunstvorgang) som ekspedisjon «in die schöne Wildnis auf der anderen, tieferen Seite des Seins». Det gjelder å gå inn i «den indre verdens store krystall» - et bilde så megetsigende for forfatterens estetiske fremgangsmåte. Språkrefleksjoner med formål - å finne frem til og å trenge inn i «den indre verdens store krystall». Celans dikt bør ikke avfeies med hermetismeetiketten - for hans diktning var et fortvilet forsøk å slå sammen «det erindrende, realismens moment, mangfold uten maske (Mehrdeutigkeit ohne Maske), på en slik måte at de kunne bli symboler på virkeligheten. Istedenfor å lage avbilder av det reproduserte - lagde Celan for- bilder og ikke av- bilder, chiffere på veien til det som ikke lar seg uttrykke (Unsagbare) - Daseinsentwürfe: tilværelsens skisser, plan.

«Ich stehe auf einer anderen Raum- und Zeitebene als mein Leser; er kann mich nur «entfernt» verstehen - dieses «entfernte» Verstehen ist schon versöhnlich, ist schon Gewinn. Trost, vielleicht Hoffnung». Celan uttalte selv: «Kein Freund der Vergesellschaftung des Innenlebens zu sein.»

Allikevel er det viktig å bemerke at fascismens varige men, menneskets nedverdigelse, måtte ha satt dype og uhelbredelige sår i et menneske av et slikt sjelelig format. Hans livs topografi taler for seg selv; Czernowitz, fødestedet, vekslet sin statlige tilhørighet tre ganger; etter innmarsjen av de tyske tropper blir eksistensen redusert til ghetto. I tillegg kommer den rumenske arbeidsleiren ved Tirgu Jiu, området hvor foreldrene ble myrdet i utrydelsesleir; dødens stigma ble deretter hans diktnings og livs evigværende merke.

«Et ord-du vet:

et lik.

La oss renvaske det,

la oss gre det

og vende dets øye

mot himmelen.»

«Nattlig knyttet» (Fra terskel til terskel)

Celans letingsstasjoner: Bukarest, Wien og de siste årene Paris, et midlertidig ståsted inntil tomheten tar overhånd og den femtiårige dikteren frivillig ender sitt liv i Seinen. Den som ble såret av virkeligheten og den som lette etter én, alltid på vei, hjemløs. En som ikke ville avlegge bekjennelser om sin «tragiske eksistens», en som lette etter sin egne totale virkelighet. Likegyldig om det handler om Rosa Luxemburg eller Ossietzkys skjebne eller om en anonym fanges lidelser eller den spanske borgerkrigen eller mai 1968 i Paris, er Celans politiske sinn åpent. Celan var ingen Weltträumer. Hans Zeitklage er verkets essens og er utenkelig uten et historisk tilbakeblikk - og uten håp om en mulig påvirkning av samtid og ettertid.

Celans livsmaksime, sentens, hans kategoriske imperativ «mangfoldighet uten maske», hans diktnings - og livs - kategoriske imperativ reiser seg mot, er rettet mot ansvarsløshet i tanken, språket og handlingen.

«Å leve uten maske» - det kunne, burde, måtte en dialog med Paul Celan frembringe. Celans surrealistiske billedbruk reflekterer, som Kafkas verk, den bitre verdenserfaring.

JERUSALEM

Die Pole

sind in uns,

unübersteigbar

im Wachen,

wir schlafen hinüber, vors Tor

des Erbarmens,

ich verliere dich an dich, das

ist mein Schneetrost,

sag, dass Jerusalem IST,

sags, als wäre ich dieses

dein Weiss,

als wärst du,

meins,

als könnten wir ohne uns wir sein,

ich blättre dich auf, für immer,

du bettest, du bettest

uns frei.

I «Jerusalem», et av hans siste dikt, ser det ut som at dikteren har nådd frem til stedet «hvor verden ender» (der Ort des Weltendes) og er klar til å ta avskjed med sitt liv, som skilte ham fra sannheten, og å gi seg hen til døden, for endelig å kunne være fri for Jerusalem. Byen som han besøkte/ oppsøkte høsten 1969, ble for ham chiffer «für das Ende der Zeit», for en ny tilstand etter tiden.

Alle Jerusalems attributter er samtidig atributter til en konkret og nøye beskrevet kjærlighet. Jerusalem blir til forløsning, innenfor en nihilistisk kontekst (Celans kjente «kosmiske nihilisme»).

Intet blir til verdensgrunnlag - Jerusalem blir til en sannhet.

DØDSFUGE

Svarte gryningsmelk vi drikker den om kvelden

vi drikker den middag og morgen vi drikker den om natten

vi drikker og drikker

vi graver en grav i luften der ligger man ikke trangt

En mann bor i huset han leker med slanger han skriver

han skriver i skumringen til Tyskland ditt gylne hår Margarete

han skriver det og går ut foran huset stjernene funkler han plystrer hundene sine hit

han plystrer jødene sine ut grav en grav i jorden

han befaler oss spill så opp til dans

Svarte gryningsmelk vi drikker deg om natten vi drikker deg morgen og middag vi drikker deg om kvelden vi drikker og drikker

En mann bor i huset han leker med slanger han skriver

han skriver i skumringen til Tyskland ditt gylne hår Margarete

ditt gustne hår Sulamith vi graver en grav i luften der ligger man ikke trangt

Han roper stikk dypere ned i jorderiket dere der dere andre syng og spill

han griper etter jernet i beltet han svinger det hans øyne er blå

stikk spadene dypere dere der dere andre spill opp igjen til dans

Svarte gryningsmelk vi drikker deg om natten

vi drikker deg middag og frokost vi drikker deg om kvelden

vi drikker og drikker

en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete

ditt gustne hår Sulamith han leker med slanger

Han roper spill døden mykere døden er en mester fra Tyskland

han roper stryk strengene mørkere så stiger dere som røyk i luften

så har dere en grav i skyene der ligger man ikke trangt

Svarte gryningsmelk vi drikker deg om natten

vi drikker deg middag døden er en mester fra Tyskland

vi drikker deg kveld og morgen vi drikker og drikker

døden er en mester fra Tyskland hans blikk er blått

han treffer deg med blykule han treffer alltid i blink

en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete

han hisser hundene sine på oss han skjenker oss en grav i luften

han leker med slanger og drømmer døden er en mester fra Tyskland

ditt gylne hår Margarete

ditt gustne hår Sulamith

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.