Spansk og latterlig tragisk

Helt siden Cervantes har spanske romanforfattere blandet det komiske og det tragiske på en uimotståelig måte. Tilsatt en sanselig dose erotikk og alle typer virkelighetsflukt, kan resultat bli som i Lykkeridderne.

Landero er en av dem som viderfører tradisjonen fra Cervantes. Det vil si at han skriver om mennesker, i dagens Spania, som forsøker å gjøre livet mer meningsfylt ved leve seg inn i sine egne illusjoner og bli værende der, helt til den endelige og tragiske kollisjonen med virkeligheten tar knekken på dem. Og som Cervantes skildrer Landero sine sårbare og latterlige romanpersoner med den sympati som de fortjener og som gjør dem levende og menneskelige.

Det er fire år siden den prisbelønte Lek i fremskreden alder ble utgitt på norsk, en diger roman med en moderne Don Quijote som sentrum. I Lykkeridderne har Landero forflyttet handlingen fra Madrid til en liten landsby han kaller Gévora, som vi kan anta ligger i Badajoz-distriktet hvor Landero vokste opp på 50-tallet. Dessuten har han utvidet Don Quijote-temaet til å gjelde en hel gruppe landsbyboere.

Utgangspunktet for Lykkeridderne er at den 60 år gamle Belmiro Ventura, landsbyens store sønn, er ventet hjem for å tilbringe sine siste år i sin avdøde families falleferdige palé. Belmiro, en uforbederlig dyrker av «bøkene og ensomheten», har tilbrakt de siste 25 årene i Madrid, hvor han med mørk tilfredshet har kunnet konstatere at «verden ganske riktig skred videre mot tankeløshetens og barbariets avgrunner». Året er 1977, og den 60 år gamle, vanestyrte Belmiro Ventura har ifølge sine notater og kommentarhefter rukket å lese 4598 bøker. Belmiros plan er å skrive biografien over sin store forfader, en conquistador som kom søkkrik hjem fra Chile på 1500-tallet. Men det går selvsagt ikke som han har tenkt, for i landsbyen sitter noen fjerne slektninger og venter på å få sin del av dem familieformuen som de mener må finnes. Minst like ille er det at musene spiser opp alle manuskriptene og bøkene hans, og at katten som er satt til å holde vakt ikke liker musikken Belmiro spiller: «….så en kveld valgte Belmiro Ventura Tristan og Isolde av Wagner, og da heltinnen stemte i arien for å be om dødsdrikken, sprang katten opp som om den hadde fått et elektrisk støt, satte i et langtrukkent og skrekkslagent mjau som falt sammen med den skjønne ungmøens høye oktav, bykset hvesende og skrensende ut i gårdsrommet, fløy rett over brønnen, klatret oppover en vegg, inntegnet seg et øyeblikk i månens runding og forsvant over hustakene for alltid.»

Lykkeridderne er spekket med denne typen vanvittige tildragelser, som er overført av Kari og Kjell Risvik til et imponerende spenstig norsk.

Belmiro er kanskje den av romankarakterene som har mest kontakt med virkeligheten, på tross av at han har tilbrakt livet i historiebøkene. Den femtenårige Luciano Biskop er, ifølge sin mor, unnfanget av en helgen, muligens forkledd som en omreisende kleshandler. Luciano, som snart skal bli prest, gjør tjeneste som klokker og håndlanger for fader Juan Mirón, som alltid hadde vært «mer opptatt av teologiske spissfindigheter enn av prestegjerningens mer prosaiske sider, og med tiden hadde han lært seg å pakke de enkleste rituelle handlinger inn i finurligheter.» Men så forelsker den unge Luciano seg i sin dobbelt så gamle lærerinne, Amalia Gusmán, som forfører ham mens hun skjeller ham ut for å være en rampete umulius.

Senere forelsker Amalia seg i historiker Belmiro, noe som får skjebnesvange konsekvenser, siden unggutten Esteban har fått vite at han er den rettmessige arvingen til Belmiros familieformue, som etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Når Esteban skal konfrontere Belmiro med sitt krav, får han bare stotret frem: «Vi går fremdeles der og venter etter fire hundre års skjensel, om det skulle være noen beskjed.»

Det hele får en tragisk utgang. Tragisk fordi alle disse bedrøvelige skikkelsene egentlig bare leter etter den enkle lykke, men så ender de i stedet opp med å følge rådene fra Manuel, Estebans fattige far, som har brukt livet sitt på å pugge en diger sitatbok: «…som for eksempel Gustave de Bon, som sier at folkene lettere kan leve uten brød enn uten illusjoner, og André Maurois, som påstår at en evig illusjon ligger meget tett opptil den totale frihet, eller det persiske ordtaket som sier at den som ikke kan drømme våken, ikke virkelig kan vite hva lykken er for noe.»

Landero holder stilen gjennom hele denne mektige romanen, som er uten bølgedaler, hverken språklig eller dramaturgisk. Landero behersker et gyngende språk som bukter seg avgårde gjennom barokke og absurde hendelser. De inngir håp for romanen som kunstform at det fortsatt finnes forfattere som kjenner sjangerens grunnleggende potensiale og muligheter.

Luis Landero Lykkeridderne Gyldendal, 1995 Oversatt av Kari og Kjell Risvik Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.