[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Høyre-ekstremisme:

Kriminalitet eller uønsket politikk?

MEDIER

SVERRE V. SAND

Noen entydig begrunnelse av offentlige tiltak mot høyreekstremister lar vente på seg. Mediesignalene blir av samme grunn noe uklare, til agitatorenes fordel. For demokratiet er det ikke fullt så fordelaktig, da moralsk/politisk kaos er ideelle vilkår for politisk uredelighet.

Unge gutter med store flagg og bollekinn er godt stoff. Enn deres foreldre og sosialarbeidere, politikere, forskere og andre kommentatorer? Joda, de bekymrede folder i Mor Norges terapeutfjes skimtes innimellom tabloidmedienes spektakulære actionoppsetninger, men det sier seg selv at utagerende ungdommer med tabu-symbolikk er bilder som ikke feies ned av desken uten videre. Nynazisten har to roller i mediebildet: - hhvs. farlig bølle og underopplyst sosialt tilfelle.

Av alle disse innslagene er det kanskje intervjuene med de nye høyre-ekstremistene som er minst urovekkende. Den oppstykkede, til dels selvmotsigende slogan-cocktailen ses gjerne som en betryggende indikasjon på den politiske potensen: - frustrasjon og action-behov kombinert med en frasepreget ideologi. Disse to-tre i og for seg forskjellige fenomener bør behandles deretter; derom hersker det visstnok bred enighet.

Likevel er ikke disse nyansene alltid synlige i den offentlige debatten. Det handler om forebyggende arbeid, verdier, holdningskampanjer og den obligatoriske troen på dialog. Det handler om bekjempelsen av nazister for enhver pris, også om de skulle finne på å uttrykke seg skriftlig.

Dialog, samtaler og verdier er fine greier for de fleste. Mon det er noen hensyn som overses?

Som et saklig bakteppe for tabloidmedienes servile regissering av brutale konfrontasjoner, har vi innslag av den gjengse offentlige, ansvarlige mentalitet. Disse holdninger domineres i sin tur av noe som på mange vis minner om lærersjargong. Skal høyreekstremister innrømmes plass i nevnte dialog, må de spille mottagerens rolle, og svelge unna den ideologiske eliksir som gjør dem skikket til offentlighet og ytringsfrihet.

Man gir med den ene hånden og tar med den andre. Læreres «å lytte til» og foreldres «snakke med» de unge, handler gjerne om det motsatte, altså: «å snakke til», og «å få til å lytte». Denne restriktive tonen blir noe betenkelig i lys av all selskapsprat om dialog og ytringsfrihet. I praksis ser vi hva prinsippet om rett til å ytre seg er verdt: synd å nekte de gode meningene, synd å nekte meninger som krenker andre kulturer. Punktum. Ser man bort fra de humanistiske intensjonene, så er det ikke få totalitære holdninger disse ungguttene fordømmes for å sympatisere med.

Denne velmenende, oppdragende toleransen bidrar til å rettferdiggjøre, eventuelt forsterke, ekstremistenes frustrasjon: de kan hevde seg politisk forfulgt og kriminalisert for sine meninger.

Så absurd det enn kan høres, - i praksis nektes de talerett parallelt med faktiske kriminelle handlinger. Drøy påstand? Det motsatte er såvisst ikke tilfelle. De får respons på kontrovers, men kritiseres hovedsaklig på ideologi. Typisk nok; selv i forholdsvis stueren høyrepolitikk ses det nå spøkelser på høylys dag. Og i Tyskland smugles høyreekstremisme inn i (pseudo)intellektuelle tidsskrifter… Tenk det. Hva annet ber man om, når rubb og rake feies under teppet, eller deles opp i stereotypier uten mening for andre enn de som lever seg inn i dem?

Konsekvensene av dette har hobbyfreudianere spekulert over lenge. Den prinsipielle siden av saken havner imidlertid i bakgrunnen: det såre enkle og demokratiske perspektivet, som også har takhøyde for mindre prisverdige posisjoner. At uønskede argumenter og premisser (og selvmotsigelser) imøtegås og fastholdes som retorisk forpliktende, slik den offentlige diskursen ideelt sett krever, er jo nettopp hva man ønsker og strides om.

Det er muligens moralsk å ekskludere disse gruppene fra offentligheten, men det er neppe gavnlig å henvise dem til subkulturer hinsides offentlig, politisk legitimering, og dermed gjøre dem til et lettkjøpt nedslagsfelt for første og beste demagog med anlegg for kreativ sosialøkonomi. Samfunn som i gitte tilfeller (les: overfor vedtatte fiendebilder) definerer «synd» og jus parallelt, vil få mer enn vinglete guttungers forvirrede ideologi å stri med.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.