Faderens fall

Det kan være liten tvil om at August Strindbergs Faderen fra 1887 tematiserer mannsundertrykking. Dramaet, som dramatikeren selv karakteriserte som et sørgespill, har premiere på Nationaltheateret samtidig med at kvinnekonferansen i Beijing starter.

AV PÅL MATHIESEN

Rittmesteren (faderen): ….Hater du meg?

Laura (moderen): Ja, iblant! Når du er mann. (Underforstått: Sålenge du er en gutt, et barn, går alt bra)

Rittmesteren: Det er som et rasehat dette. Hvis det er sannt at vi nedstammer fra apene, så må det minst ha vært fra to arter. Vi er jo ikke like hverandre?

Laura: Hva er det du vil si med alt dette?

Rittmesteren: Det kjennes som om en av oss må gå under i denne striden.

Laura: Hvem?

Rittmesteren: Den svakeste naturligvis!

Laura: Den sterkeste har rett?

Rittmesteren: Retten følger alltid den som har makten!

Laura: Isåfall har jeg retten.

Rittmesteren: Fordi du allerede har makten?

Laura: Ja, og lovlig blir den også, når jeg imorgen stiller deg under formynderi.

Mannen

Kammerspillet Faderen blir til under en av Strindbergs mest infernalske perioder. Noen mener at den 38 år gamle August befant seg i det reneste paranoia. På tross, eller på grunn av dette, skriver han ihvertfall et stykke som utilslørt fremstiller en kvinnes maktbegjær. Mannen fremstår som det udiskutable offer. Kampen dreier seg om deres datters oppdragelse og fremtid. En kamp som ender med at mannen dør, totalt ydmyket, iført tvagstrøye.

- Intruktør Stein Winge, hvordan vil du beskrive Rittmesteren?

- Han er rittmester, ikke sant? Men hvor militær er han? Vi mener vel, for å si det forsiktig, at han ikke har kommet så veldig langt militært. Det er kun et skall. Han er vitenskapsmann, en kunstnertype, og derigjennom langt mere sårbar enn man skulle tro. I bunn og grunn er han både usikker og lett å vippe av pinnen.

- Hans kone Laura får stemplet ham som sinnslidende; oppfatter du Rittmesteren som tilregnelig?

- Ja, jeg mener at han er tilregnelig. Han ber egentlig om fred, ber om å blir forstått, han gråter… men er samtidig både naiv og platt. Gjør åpenbare bommerter. Derfor blir han også et veldig lett offer.

- Ser du på ham som en sannsynlig mannsskikkelse i dag?

- Vi spiller rollen uten distanse. Vi spiller ham som et mannfolk av i dag. For man kan jo ikke si at det ikke finnes sånne typer i våre dager.

Krigen

Historier om menn som har vært utsatt for vold og overgrep fra kvinner har den senere tid kommet frem i dagspressen. Aktualiteten synes derfor meget klar, selv om den må sies å være politisk «ukorrekt». På den annen side representerer både instruktøren og hovedrolleinnehaverne en generasjon som stod på barrikadene for kvinnekampen.

- Ligger det en bevissthet bak dette; å fremstille mannen som offer i vår tid?

- Kvinnen er i anførselstegn den «verste» i dette stykket. Men vi fokuserer kanskje mere på kjønnskampen, kjønnskrigen som sådan. Om det er den ene eller den andre som er sterkest, så er det selve konflikten folk vil kjenne igjen.

- Men er det ikke et viktig poeng hos Strindberg at det er mannen som er den svake?

- Jo. Avgjort. Men jeg synes at det er selve menneskekampen som «tenner» stykket. Strindberg hevdet at kvinnen og mannen er to parallelle linjer som aldri møtes. Det er vel denne tragiske dimensjonen vi griper fatt i. For det er en varme mellom Rittmesteren og Laura. Man aner at de egnetlig kunne nådd hverandre, løst probleme….

Skurk

- Men man komme ikke bort fra det faktum at Laura er skurken?

- Jeg styrer bevisst unna den klassiske maktkamp-varianten. Det blir kjedelig. Derfor sier jeg nettopp til Merete (Laura), at hun må gå inn og være snill.

- Snill??

- Ikke for å fremstille henne som snill, det tillater teksten oss overhodet ikke. Jeg mener at ondskapen blir mye verre gjennom en vennlig form. En mere snikende uhygge.

- Betrakter du mannsundertrykking som en aktuell problematikk?

- Forsåvidt, kanskje. Strindberg velger klart side, ikke sannt? Derfor har det vært viktig for meg først og fremst å gjennomlyse de to hovedrollene. Tvinge publikum til å høre på begge parter. Stykket blir mere dramatisk slik. Så får folk oppleve det de opplever og tenke det de tenker. Teksten ligger der.

Død

Tittelen i stykket henspeiler på at Rittmesteren, først ved en tilfeldighet, men siden med sitt dypeste alvor stiller sitt farskap til datteren under tvil. Med hele sin pasjon fremstiller Strindberg dette; at mannen aldri, aldri kan være helt viss på sitt farskap. Rittmesterens tvil er forsåvidt ubegrunnet. Hans kone tilbakeviser mannens spekulasjoner ved gjentatte anledninger. Likevel insisterer Strindberg på at denne usikkerheten faktisk er en dyp, eksistensiell krise for en mann. Og derigjennom tilbyr han en slags forklaring på mannens svake posisjon i forhold til kvinnen. Dette poeng kan virke en smule søkt, men er utvilsomt forfatterens fulle alvor. Stein Winge opplever dette elementet mer som en utløsende faktor for den dype tragedien, enn sakens kjerne: Maktkampen. Den kampen som Laura så ettertrykkelig vinner.

- Rittmesteren ligger hjelpeløs i tvangstrøyen på slutten: Vil du kalle det et mord?

- Ja, det er nesten det. Jeg vet ikke om Laura har overskuet det, men jo; jeg opplever det som et slags mord.

Mo(r)deren

Merete Moen, som spiller Laura, uttaler med et visst understatement at Faderen vanskelig kan leses som et kvinnesaksstykke. Hun har likevel ingen problemer med å forsvare rollen:

- Laura er på mange måter alt det jeg ikke er selv: Selvstendig, handlekraftig, full av selvtillit, direkte, utadvendt og…

- Men hennes styrke er ikke særlig oppbyggelig?

- Jo, på et merkelig vis ser jeg også positiviteten i henne.

- Hvordan?

- Selv tyr jeg ofte til martyrrollen i mann-kvinne konflikter. Det er ikke nødvendigvis overlevelse i slikt. Laura er en type som står løpet ut.

- Helt ut, ja! Opplever du at Laura tar livet av mannen sin?

- Ikke bevisst nei, absolutt ikke.

Istedenfor å dvele videre ved problematikken begynner skuespillerinnen å deklamere en av sine aller siste monologer, der hvor rittmesteren ligger bakbundet.

Laura: Jeg vet ikke om jeg noen gang har tenkt på eller hatt i sinne, det du tror jeg har gjordt. Det har nok hendt at en mørk lyst til å få deg bort, som noe besværlig, har regjert inne i meg, men hvis du ser en plan i min handlemåte, så har den kanskje vært der, selvom jeg ikke har sett den. Jeg har aldri reflektert over begivenhetene, de har bare glidd frem som på skinner, som du selv har lagt ut, og ovenfor Gud og min samvittighet føler jeg meg uskyldig, selv om jeg ikke er det. Din tilværelse har for meg vært som en sten, som har presset og presset og presset til hjertet prøvde å riste av seg den hemmende tyngden. Ja slik er det nok, og har jeg kommet til å slå deg så ber jeg om forlatelse.

Et menneske

- Tror du Laura føler en slags anger når hun ser resultatet av sitt verk?

- Ja. Hun forsøker på en måte å bremse, selv om det er forsent. Hun ønsket ikke at konsekvensene skulle bli så dramatiske. Men samtidig tror jeg også hun er av en så kjempende personlighet, at hun også nyter å ha vunnet. For hun får faktisk makten over datteren….

- En datter hun egentlig ikke synes å ha en så stor nærhet til?

- Sant nok. Jeg tror nok det er vel så viktig for Laura å vinne kampen mot sin temmelig forskrudde mann.

- Ja oppfatter du faktisk at Rittmesteren ER gal?

- Jeg gjør nok det. Det er ikke uten grunn at alle andre i huset også tror han er syk på sinnet. Rittmesteren er ute å kjøre, også uavhengig av meg.

Merete Moen har problemer med å si at Faderen faktisk handler om mannsundertrykking. Hun fnyser av oppslagene om menn som har vært utsatt for vold av sine koner. Skuespillerinnen opplever det som en avsporing fra det faktum at mennene fortsatt regjerer gjennom sin fysiske overlegenhet.

Moen har ingen problemer med å se på Rittmesteren som et maktmennske. Og nærer utvilsomt en viss sympati for Lauras maktovertagelse. Det er tydelig av Lauras gestalterinne ikke helt aksepterer Faderens aktualitet. Hun legger snarere vekt på «stykkets evige aktualitet».

Problem

Hvis den vakre, sorthårede kvinnen skulle vært instruktør for Faderen kunne en slik lesemåte vært problematisk. Men det som slår meg i vårt møte er bare at hun har vokst seg gasnke langt inn i Laura-rollen, og det er utvilsommt tilforlatelig tre dager foran premieren.

Morgenbladets sceneskribent synes likevel å se en fare for at oppsetningen, i for stor grad, vil generalisere kjønnsmosetningene. Hvis DET skjer risikerer man å øve vold mot Strindbergs alvor og intensjon.

Uansett hvor uhyggelig sveriges store dramatikersønn kan synes fra et feministperspektiv, fortejner hans budskap å videreformidles utilslørt.

La oss inderlig håpe at lørdagens premiere gjør ære på denne lidenskapelige, halvgale, geniale mannen!

BT1: RITTMESTER SVERRE ANKER OUSDAL: Finale ved ammens bryst. Foto: Leif Gabrielsen.

BT2: WINGE: Flyr forholdsvis lavt. Foto: Pål Mathiesen.

BT3: MERETE MOEN: Liker Laura.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]