Kvinne i bevegelse

Kvinnesaksforkjemperne har skapt en bred vei for sine yngre søstre. En bred vei med mange muligheter for individualisme og egne valg. Men fins det forkastede verdier som kanskje kan velges på nytt? Antologien Ord i bevegelse er en samling dikt og noveller skrevet av innvandrerkvinner i Skandinavia. Meksikanske Susan Morales Guerra har skrevet novellen «Høytid» og forteller i dette intervjuet blant annet om hvordan hun oppplever norske kvinner.

AV TIRIL BRYN

- Hva slags rolle hadde din mor og mormor i familien?

- Meksikanske kvinners rolle er ofte å være martyr, du skal ofre alt for andre. Det kan faktisk være en verdi; å lide på bekostning av andres lykke, fremfor å ha det bra selv. Min bakgrunn har vært litt problematisk fordi jeg nå bor i en annen verden, ikke bare Norge, men det moderne samfunnet. Jeg møter en annen generasjon som stiller større krav til individualisme. Det er klart det gir en del frihet å lære å ta hensyn til hva en selv synes er betydningsfullt, men det er vanskelig å bli kvitt det en har fått med seg fra bestemor og mor uten å ha hatt andre modeller. Jeg bruker ofte mye tid på å ta valg fordi jeg tenker på verdien av den kollektive tilhørigheten til et felleskap.

- Hvis kvinnen har en slags martyrrolle, hva slags rolle har da mannen?

- Han tynges av en stor byrde ved å ha hele det økonomiske ansvaret. Hans verdi er å kunne sørge for sin familie og det kan bli en tung byrde, kanskje særlig i en folkegruppe som den meksikanske. Min far måtte være mye borte, av ulike årsaker, men som oftest fordi han måtte gjøre hva som helst for å skaffe mat til huset. Det er en vits i min familie, at vi hadde brød på bordet fordi pappa var ute og spilte poker natt etter natt etter natt. Men det er helt sant.

- Er novellen «Høytid» selvbiografisk?

- Mine besteforeldre bodde i byen, men i deres bakgård var det som å være på landet. Vi hadde et forhold til dyrene som de holdt. Jeg synes det er fascinerende å beskrive grusomheten ved Mommos drap av kalkunen. Jeg ønsker kanskje å formidle frodigheten jeg opplevde hos mine besteforeldre.

- Den slaktede kalkunen kommer til himmelen?

- Jeg studerer litteratur og er opptatt av Latin-Amerikas skjønnlitteratur og magiske realisme. Når jeg leser kommentarer, kritikker eller omtaler av den, opplever jeg ofte en nedlatende holdning fra litteraturvitere, som om de synes den er tåpelig eller barnslig. Jeg får alltid lyst til å si: det er sant! Det er slik verden oppleves.

- Hva slags barnetro hadde du?

- Jeg tror jeg var mest katolsk i fjorten-femten års alderen. Det var en fin utvei for livets vanskeligheter på den tiden, at en kunne ty til bønn. Samtidig var kirkesamfunnet et betydningsfult sosialt felleskap som familien tok del i. På en uortodoks, uformell og frodig måte. For noen år siden fikk jeg lyst til å oppleve påskesøndagen i kirken og gikk til en av de katolske kirkene i Oslo. Jeg hadde alle forventingene fra barndommens påskefeiring, med lamper og masser av blomster og det var de nydeligste sangene vi sang ved påskefesten. Det var en gledelig begivenhet særlig etter den veldig alvorlige fasten. Da jeg kom inn i kirken i Oslo stod det tre tulipaner i en vase i et hjørne, og sangene ble ikke sunget med den samme innelevelsen som jeg var vant med. Så jeg tenkte inne i hodet mitt om minnene fra påskesøndagen, at det var noe som var ferdig.

En ting jeg synes er positivt med min barokke oppvekst er sirkeltekningens verdier.  gå rundt i sirkler blir betraktet som noe negativt, man kommer ikke frem til konklusjonene. For meg har det vært en styrke å kunne akseptere at vi har tid, det tar tid å leve livet, vi må gå i sirkler.

- Som i diktet «Magiens kunst» fra Ord i bevegelse:
Ikke skynd deg,
aldri ha hastverk
du skal bare nå frem til deg selv

- Vi kan ikke forstå noe fenomen fullt ut.  akseptere det kan gi rom for religiøsitet, tanker om det hinsidige. Det å gå i en helt bestemt retning og utelukke alt annet synes jeg blir galt. Jeg liker å kunne forholde meg til abstrakte ting, samtidig det fysiske helt ned til min egen kropp, min fysiske fornemmelse og følelse av hverdagen.

- Hva innebærer egentlig en martyrrolle?

-  være ansvarlig, ha omsorg overfor hverandre og styrken ligger i tålmodighet. Tålmodighet til å kunne se ting litt an. Refleksjon. Selv om ting ikke er akkurat som de skal være akkurat nå behøver det ikke være slik for alltid? Man kan gjøre noe annet en annen gang.

- Hvordan er du annerledes enn norske kvinner?

- Jeg tror mye av min identitet er forankret i at jeg alltid har vært minoritet, også i mitt eget land. Som indianere er en minoritetsgruppe i Mexico, er meksikanere en minoritetsgruppe i Nordamerika. Jeg er vant til å føle at jeg er annerledes. Og ikke bare annerledes, men i opposisjon. For min generasjon har det vært viktig å forandre holdningen til meksikanere. Jeg blir ikke overrumplet på grunn av kaos, jeg har taklet mange vanskelige situasjoner og greier å si ifra om hva jeg mener. Det er annerledes enn den generelle norske verdien med å ikke være til bry, av å ikke stikke seg frem, ikke trives i konfrontasjoner, med å pakke tingene i ull. Jeg opplever slike ting skaper kommunikasjonsforvirring og jeg synes det gjør mange forhold vanskelige. Jeg synes ikke det gjør noe å gå inn i konfrontasjoner med ærlighet, selv om vi er uenige. Her skal vi være sammen, det er ikke viktig at jeg har rett. Det en ofte møter her er at man skal ha rett. En skal slå deg over hodet med sannheten om det som er den riktige måten å være på.

Jeg har snakket med flere utenlandske venninner som også har påpekt at norske kvinner er redde for å vise at de ikke takler ting, at de ikke vil innrømme begrensninger. Eller bare si; nå blir jeg gal, eller, nå vil jeg bare at du skal ta vare på meg. Jeg opplever at norske kvinner er opptatt av en fasade de føler de må opprettholde, men inni bak fasaden er det et behov for å skrike og hyle eller at noen skal ta rundt deg eller….

- Stille noen krav?

- Kan du ringe opp til din venninne og si at du er helt nedfor, kan du innrømme til din venninne at nå takler ikke jeg denne fundamentale tingen om det gjelder å oppdra et barn eller noe på jobben eller du trenger hjelp. Ut i det blå, ha, ha ha nå er vi gale, men det går jo så bra…

- Savner du frodigheten hjemmfra?

- Det jeg savner er den uformelle, kanskje litt bråkete omgangsmåten, den uhøytideligheten, ja noen ganger litt overfladiske, men behagelige omgangsformen.  kunne gå på besøk uten å være invitert, at det ikke behøves seks like tallerkner for å spise. Da jeg vokste opp ville vi rett og slett aldri hatt råd til å være formelt korrekte.

BT: SUSAN MORALES GUERRA: Bak norske kvinners fasade er det et behov for å skrike og hyle eller at noen skal ta rundt deg. Foto: Line Olaisen.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.