Frankrike - den siste kolonimakt.

Vil Frankriket endre sin politikk overfor de gamle koloniene i Afrika? Signaler fra Frankrikets statsminister Juppe tyder på dette, men fremdeles er det presidenten som har siste ord.

AV ANDREAS VIESTAD

Gjensidig avhengighet og personlige bånd

Under begravelsen til den franske president Charles deGaulle, fortelles det at keiser Bokassa fra den Sentral-Afrikanske republikk, brøt sammen ved kisten hulkende «Papa, papa». Dette er med å illustrere hvilke personlige bånd som har eksistert <\#150> og eksisterer mellom lederne i de tidligere koloniene og i moderlandet fra deGaulle til Chirac. Eksempel: Frankrikets politikk overfor det frankofone Afrika ligger ikke under bistands- eller utenriksdepartementet, men utføres direkte fra Elysee-palasset av en egen stilling <\#150> kalt Monsieur Afrique. I Mitterand-tiden var det sønnen J.C. Mitterand som besatt stillingen. Dette hadde en stor symbolsk ringeffeket <\#150> og tilsa at forholdet mellom landene gikk langt utover vanlig utenrikspolitikk. Det er også normal prosedyre at innenriksministeren <\#150> på lik linje med utenriksministeren <\#150> besøker Afrika. President Chirac har da også utnevnt en nær venn og gammel-gaullist til stillingen som sin Monsieur Afrique.

Det er også de nære personlige bånd som skiller den franske tilstedeværelsen i Afrika fra for eksempel USAs hegemoni i Latin-Amerika. Dessuten er det ikke rene økonomiske motiver som er bakgrunn for at landet opprettholder et så nært forhold til det frankofone Afrika. Av overordnet betydning er imidlertid muligheten for å opprettholde stormaktsposisjonen og en viktig kulturell betydning der USA overtar kulturbildet <\#150> og Japan dominerer økonomisk.

@Innrykk:@Innrykk:«Det er i det hele tatt en merkelig politikk, som bare franskmenn synes å forstå», skriver kommentatoren Jean F. Bayart, «Frankrike ser Afrika som det eneste instrument til å redde sin stormaktsstatus. Fra 1800-tallets imperiedrømmer gjennom selvstendigheten, til dagens samarbeidspolitikk er kontinuiteten iøynefallende».

@Innrykk:@Innrykk:Dessuten er de vare for det som kan oppfattes som konspirasjon mot deres posisjon i Afrika <\#150> og i verden.

@Innrykk:@Innrykk:«Troen på at alle egentlig vil og bør bli franske, er det som driver dem frem i Afrika», uttalte en tidligere britisk minister. Dessuten har man i Frankrike regnet Afrika som et Chasse gardee, en privat jaktmark. Det er dit presidenten reiser når han bare vil høre lovord, det var også dit Chirac dro da valgkampen hans begynte å møte motvind tidligere i år. Han kjenner de fleste av lederne personlig. På 1970-tallet dro president Giscard d'Estaing stadig til Afrika, og han sies å ha byttet til seg store mengder edelstener i gaveutvekslingene med afrikanske ledere.

@Innrykk:@Innrykk:«Anglosakserne drømmer om å skyve Frankrike ut av Afrika», uttalte president Chirac på sin første oversjøiske embedsreise til nettopp Afrika. At Storbritannia aldri har forstått seg på Afrika, og ikke har det samme ønske om å spre sin kultur til andre, er ikke integrert i den analysen. Rwanda er en illustrasjon på denne paranoiaen. Der er motstanden mot det sittende regimet basert på frykten for at RFP skal ta med engelsk som førstespråk fra sin eksiltilværelse i Uganda <\#150> og slik skyve britisk maktsfære vestover.

@Innrykk:@Innrykk:Nå begynner man imidlertid å spekulere i om en ny politikk er i emning.

@Innrykk:@Innrykk:En ny politikk møter motstand

@Innrykk:@Innrykk:På 1960-tallet godtok de gamle kolonimaktene landenes selvstendighetskrav. Men Frankrike var raskt ute med å opprette nesten like nære forbindelser til «de nye landene». I de tidligere franske koloniene i Sentral-Afrika heter fortsatt myntenheten Franc, og sentralbanken ligger i Paris. Derfor pekte mange på at devalueringen ville bety et vendepunkt i afro-franske forbindelser.

@Innrykk:@Innrykk:Med Chirac i Elysee-palasset og (tidligere statsminister) Balladur ute av leken, er det derfor mange afrikanske ledere som puster lettet ut. Chirac er en politiker av gammelt, patriarkalsk merke <\#150> ikke upopulært blant afrikanske statsoverhoder som delvis blir holdt oppe av moderlandet. Eksempel: En egen post på bistandsbudsjettet er gaver til afrikanske ledere.

@Innrykk:@Innrykk:Det var statsminister Balladur som devaluerte C-Francen. Men også nåværende statsminister Allan Juppe signaliserer en mer konvensjonell bistandspolitikk i forhold til Afrika. Landet har da også i det siste rettet mer av sin politikk mot IMF og Verdensbanken <\#150> som tidligere ble mistenkt for å være et instrument for rivalene USA og Storbritannia. Dette er imdlertid ikke første gang man søker å endre gjeldende Afrika-politikk. Tidlig på 1980-tallet fikk bistandsminister Jean-Pierre Coc sparken fordi han ville endre den og det er fortsatt presidenten som fører an på dette området. Chirac har med sine 25 år i sentrale politiske verv førstehånds kjennskap til denne og som en fra den gamle skolen koloniherrer tyder intet på at denne vil endres i hans tid. Det taler også for seg at fremdeles går kun 15 prosent av de over 25 milliarder kroner som hvert år avsettes i bistand til kontinentet, gjennom bistandsdepartementet. Resten brukes til å kjøpe politisk innflytelse og disponeres av Finansdepartementet, eller gjennom presidenten selv. Dessuten har Frankrike stasjonert mer enn 9 000 soldater i sine tidligere kolonier i Afrika <\#150> oppdraget er å intervenere for å sikre stabilitet.

@Innrykk:@Innrykk:I sum betyr dette at det fremdeles er sterke krefter som arbeider for et fortsatt omfattende engasjement i området. Statsminister Juppes nye linje, med en mer konvensjonell bistandspolitikk blant annet knyttet til økonomisk politikk, kamp mot korrupsjon og politisk liberalisering, vil derfor møte mange og mektige fiender. For aldri har det besynderlige kjærlighetsforholdet mellom Afrika og Frankrike vært nærere. I dag bor det flere franskmenn i Afrika enn det gjorde før selvstendigheten <\#150> noe som styrker forestillingen om den siste kolonimakt. Men når Juppes generasjon overtar vil trolig konturene av en ny politikk være i emning. Derfor kan President Mobuto Sese <\#150> Seko Kuku Ngbengu Wasa Banga (med den offisielle tittelen Eneste Hane i Hønsegården) og andre afrikanske diktatorer glede seg over at Chirac i hvert fall sitter ut dette århundret.

@Innrykk:@Innrykk:@Innrykk:

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.