Lasermaleriet og kunstens hemmeligheter

Kritikeren Tone Hansen mener seg utestengt fra hemmeligheten ved mitt lasermaleri. Hun skriver bl.a. «er dette noe alle kan få til, om man bare kjenner trylleformularet?"

Svaret er enkelt.

En Stradivarius fiolin gjør ingen billedkunstner til fiolinvirituos. En fargepalett gjør ingen musiker til maler. For å si det med kritikeren Harald Flor: «etter at Rolf Aamot la oljefargene på hylla, har han stadig arbeidet med å utvikle sin elektroniske palett. Enkelthetene i dette grunnlaget er for ham en yrkeshemmelighet, slik fargeblandinger og fernisser var for de gamle mestrene».

Hansen opptrer som kritiker og intervjuer i en og samme person. En farlig hybrid. Især når kritikeren stoler på intervjuerens dårlige hukommelse. F.eks. «kunstneren lager bildene først og fantaserer over dem etterpå».

Det jeg sa: «Når kunstneren har skapt sitt verk er det et åpent rom for seeren. Oppleveren er i dialog med kunstverket - alene. Bildet er det ubevisste og primærprosessen priviligerte sted». Videre i artikkelen står det: «Aamot hevder å arbeide på samme måte som en tradisjonell maler. Teknikken er ikke det vesentlige, og bildene bygger på klassiske prinsipper».

Mitt utsagn var: «Lasermaleriet og håndverksmaleriet bygges opp av primære virkemidler: Laserfrekvenser - palettens fargetoneomfang. Maleriutstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, er en samling billedrom for billedtoner».

Renessansens rommaleri hadde hartsoljefargen, clairobscur og perspektivet som teknisk og kunstnerisk forutsetning.

Hartsoljefargens blanke og computermaleriets matte overflate avgjør ikke de maleriske verdier, som Hansen tror. Sitat: «Kunstnerens små feilgrep eller rettelser og malingens ujevne overflate og glans, ville gitt en mer troverdig spenning. Her ligger noe av det unike med maleriets formidlingsevne».

Hansen reduserer kunst til håndverk-fetisjisme. Håndverket er bare en av de mange mulighetene til å realisere et kunstverk.

Billedkunstneren står nå overfor store endringer av sin yrkesrolle. Fra å være produsent av kunstobjekter til å bli sinnsbildeskaper. Metaforene frigjør seg fra de tradisjonelle billedmaterialer. Virkemidlene er alt som kan spore mottagerens sinnsbildedannelse. Fra det elektroniske, optiske - til det taktile. Det sette og det imaginære krysser hverandre. Billedkunst blir et spill for øyets og hjernens synsevne. Grensen ligger i den enkeltes sensibilitet for rommet. Vårt forhold til rommet, er vårt forhold til hverandre.

Vi søker billeddannelser som overskrider aksen mellom jeg og vi, ved å tilby sosial tilhørighet og trygghet, sammen med individualitet og mangfold.

Vi lever i det sette og det sette lever i oss.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.