![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er derfor tilforlatelig å tro at de mangfoldige norske hun(d)-delegater, som i disse dager finner sin plass i Kinas hovedstad, både har vann i munnen og blod på tann.
Beijingkonferansens hovedmålsetting er å bedre kårene for kvinner i u-land. Store, tunge temaer som helse, utdanning og fattigdom står øverst på agendaen. Den tenkende elite av verdens kvinner vil enkelt sagt kjempe for økt humanitet, økt rettferdighet, økt respekt og økte valgmuligheter for kvinner innenfor kvinneundertrykkende systemer.
Det politiske arbeid ved konferansen består i å hevdsette prinsipper og tenkemåter gjennom en fellesuttalelse. Håpet er selvfølgelig at resolusjonens innhold skal bli normerende for de enkelte lands politikk, gjennom at man etablerer et internasjonalt «moralsk klima».
Uaktet realismen i prosjektet røper arbeidet en tro på moralsk tenkning som basis for utvikling, forandring og forbedring. En tro på rettferdighets-prinsipper. En tro på sivilisasjon og sivilisasjonsbygging.
De nordiske, og derigjennom de norske feminister, har en unik posisjon i Beijing. Rett og slett fordi deres erfaring er enestående i verdensmålestokk: Kvinner fra våre himmelstrøk har nemlig gjennomlevet, og tildels vunnet den likestillingskamp de har ført. Spørsmålet er derfor: Hvordan velger våre konferansekvinner å videreformidle sine erfaringer? Hvordan velger de å påvirke sine medsøstre? Eller sagt på en annen måte: Hva slags forbilder fremstår de som?
Bøker som «Det store tilbakeslaget» og «Kvinner som løper med ulver» har utvilsomt preget den vestlige feminsimen de siste par årene. Clarissa Pinkola Estes` mursten om ulvekvinner har åpnet for en mytisk, religiøs og litterær forståelse av kvinnerollen. Boken er renhårig nok i sin fremstilling og analyse av feminine arketyper. Det er da heller ikke mange tenkende mennesker i dag som betviler at vi engang har vært firbente og behalede.
Men hvilken effekt har en oppfordring om å tenke og handle som en ulv, på den moderne kvinne? Hvordan tenker man seg utfallet av en mentalitet som er basert på dyriske, og såkalte naturlige instinkter? Det ligner svært på hippiegenerasjonens drøm om fri sex. Er det faktisk slik at vestlige feminister fortsatt drømmer om dette? Nei, det får jeg meg ikke til å tro.
Utviklingen av, og troen på sivilisasjon henger nøye sammen med moralsk tenkning og handling. Egenarten ved moralsystemer er at de skiller mellom rett og galt. De gir individet visse rettigheter, på bakgrunn av at visse forpliktelser oppfylles. Menneskedyret er unikt som art her på jorden, nettopp fordi det lager slike systemer. Det går som en rød tråd gjennom vår mangetusen-årige historie at vår funksjon, vårt mål, er å utvikle sivilisasjoner. Man kan si at vår dont er å stadig bli mer siviliserte. Vårt moralske nivå skal, og bør, stadig forhøyes.
Den kristen-jødiske sivilisasjonsbygging har blandt annet vært tuftet på en regulering av menneskedyrets seksuelle adferd. Man har ment at artens natur pr.definisjon er syndig. En fri utlevelse av seksualiteten har vært betraktet som noe destruktivt, ja, rett ut sagt ondt. Troskap har blitt opphevet til et moralsk prinsipp. Akkurat som budet om at man ikke skal beine rundt og ta livet av hverandre. Vi har selvfølgelig ikke klart å leve opp til disse moralprinsippene, men de har likefullt ligget der som normer for adferd.
Feminismen har med rette avslørt mange av verdens religiøse moralsystemer som patriarkalske. Eller rettere sagt: moralsystemene er som oftes blitt brutt og utnyttet av menn. Menn som ikke har lagt bånd på sin dyriske natur.
Sist helg ble jeg forsøkt sjekket opp av en skilt trebarnsmor. Hun var blitt sveket av sin mann. Da jeg skjønte tegningen forklarte jeg den politisk radikale kvinnen at jeg var gift. Viste frem ringen. Men dette argumentet bet ikke på henne. Hun var inne i en periode hvor utprøving av ulike mannstyper stod på programmet. Det faktum at jeg, ved å bli med på eskapaden, ville utføre et lignende svik på linje med hennes eksmanns, slo ikke denne ulvekvinnen som intressant tenkning. For henne var hensynet til egen seksuallitet viktigere enn det sannsynllige utfall, at mine barn ville få en skilsmisse-oppvekst. For henne var jeg, om ikke akkurat en and, ihvertfall et bytte. Men jeg hverken har eller hadde noe ønske om å bli spist. Derfor forlot jeg åstedet. Raskt. Og forsikret meg om at rovdyret ikke fulgte mine spor i natten.
Det kan herske liten tvil om at ulvinnen fulgte sine instinkter. Sin natur. Sin seksualitet. Men mennesket kan ikke tillate seg å følge sin natur slavisk. For ikke å si jugoslavisk. Fatalt.
Sivilisasjon er en unaturlig konstruksjon. Et brudd med naturlighet. Når 95 prosent av verdens befolkning lever i det tradisjonelle mann-kvinne mønster, er det fordi sivilisasjonen fortsatt ikke har vunnet over det naturgitte.
Dypest sett er feminismen også en konstruksjon. Den er unaturlig. Den kjemper for et brudd med naturens orden. Den kjemper for noe så himmelstormende bakvendt som likhet mellom mann og kvinne. Til tross for at denne likhet beviselig ikke finns. På dette punkt sammenfaller feminismen med Jesu ord om at man skal elske sine fiender. Et fullstendig naturstridig prinsipp. En absurditet. Noe virkelig religiøst, hinsides ulver og ender.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]