Mot en flerdimensjonal historie

Allerede Walter Benjamin kommenterte historieskrivningens eurosentrisme. Men det nye Europa fremtvinger en ny historie, og flere bøker er underveis.

AV FINN JOR

Europaunionen har påskyndet en nyskrivning av vår egen verdensdels historie. Det er ikke nok å betrakte den ut fra vårt nasjonale ståsted. Den spanske armada beskrives helt forskjellig i London og Madrid. Nå kommer følgelig de nye historieverkene der de enkelte lands historie blir deler av en større europeisk helhet. Man beskjeftiger seg med krefter og impulser som har gått på tvers av politiske og geografiske grenser.

Først ute var franskmennene med Histoire de l'Europe (1992) under redaksjon av Frederic Delouche, og skrevet av historikere fra tolv nasjoner. Et delopplag på dansk er forøvrig sendt ut på det norske markedet av Universitetsforlaget.

Fem europeiske forlag har nå gått sammen om en stort anlagt prosjekt under mottoet «Å bygge Europa», der alle grunnleggende aspekter ved den europeiske historie tas opp. Hovedredaktør for serien er Jacques le Goff som er professor i middelalderhistorie og rektor ved Ecole des Hautes Etudes en Science Sociales i Paris.

Ett av forlagene er C.H. Beck i München, og et helt sentralt innkast i debatten er Josep Fontanas Europa im Spiegel med undertittelen «Eine kritische Revision der europäischen Geschichte». Forfatteren er en av Spanias mest ansette historikere og er nå direktør ved Institut Universitaria d'Historia Jaume Vicens Vives i Barcelona.

Hans hensikt med boken er - som tittelen sier - å holde opp et speil for øynene på oss: Er det bildet vi har dannet oss av vår egen verdensdel korrekt? Er det sant at vi har vært alle andre nasjoner overlegne? Har vi ikke - fremdeles - lett for å si at de andre har vært stillestående eller tilbakestående i forhold til oss? Er det riktig å snakke om at visse folk var (og er) barbariske sammenlignet med oss? Skal vi være stolte av at Europas suksess i så høy grad har berodd på utviklingen av en avansert våpenteknikk? Skal vi glede oss over at de rikes investeringslyst skapte industrisamfunnet og samtidig delte det i klasser som formelig førte krig mot hverandre? Og skal vi være stolte av at vi ble den rike del av verden i motsetning til den fattige?

Ser man nærmere etter, sier Fontana, har historien ikke forløpt i overensstemmelse med de interpretasjonsmodeller vi har pleid å bruke. Walter Benjamin advarte allerede før den annen verdenskrig mot den tradisjonelle form for vestlig historieskrivning.

For å komme ut av tradisjonens hjulspor har Fontana tatt et idehistorisk grep. Det gjør fremstillingen ekstra interessant, for idehistoriens hodepine er jo dens tverrvitenskapelige karakter og de derav følgende metodeproblemer. Men her har forfatteren greid å anvende den idehistoriske søken etter sammenhenger på konkret historie.

Det har han gjort ved å betrakte viktige aspekter ett for ett. Han begynner med det han kaller «Barbarenes speil». Han går helt tilbake til grekerne, som brukte ordet «barbar» for å betegne et menneske som ikke snakket flytende gresk. Under perserkrigene fikk ordet politiske og moralske undertoner, og det greske teater forsterket det negative preg ved å tillegge barbarene et stort antall uhyrligheter: forbrytelser, incest, ja, til og med menneskeofringer kjennetegnet dem og skilte dem fra grekerne.

I virkeligheten var forskjellen ikke så stor. Aristoteles mente f. eks. at skillet mellom herskere og slaver var «som sjel fra legeme og som menneske fra dyr». Og det høyt besungne demokrati var intet mindre enn et villedende bedrag, sier Fontana. Ikke bare var slavene satt utenfor, men også bøndene og kvinnene. I virkeligheten dreiet det seg om å bevare privilegiene for en liten befolkningsgruppe på kanskje en tiendedel av den attiske befolkning.

Siden antikkens kultur i høy grad var basert på muntlig overlevering, fikk selv bibliotekene politisk betydning: De ble «sponset» av herskerne og skulle utbre deres kultur, og gjennom greske oversettelser skulle herskerne selv bli kjent med kulturen hos de folk de hadde lagt under seg. Biblioteket i Alexandria, selve «depotet», var et instrument til politisk kontroll og var bare tilgjengelig for et lite antall «eksperter», til og med utpekt av herskeren og tildels under hans personlige overoppsyn.

Dette er bare ett eksempel på hvordan Fontana går i rette med våre ofte forenklede oppfatninger. På denne måten tar han videre for seg kristendommens betydning, feudaltiden, korstogstidens ulykkelige motsetninger under betegnelsen «Djevelens speil», bøndenes stilling og betydning, adelen, oppdagelsesreisene og slavehandelen, fremskrittet, massene og massesamfunnet.

Han hevder mot slutten av boken at vi nå må komme oss ut av den tivolilignende speilsal vi historisk har bygget opp omkring oss, og hvor nesten alt er fortegnet. Vi må prøve å danne oss et sannferdig bilde av virkeligheten. Det er ikke slik at enhver forandring automatisk er et fremskritt. Også dette synspunkt er en frukt av hvordan vi har overvurdert oss selv.

Men enda viktigere: Vi må ta konsekvensen av et flerdimensjonalt historiesyn, og se det i øynene at det 250-årige sivilisatoriske prosjekt som startet med opplysningstiden, nærmer seg slutten. Det er ingen hjelp i at vi forskanser oss og stenger oss ute fra resten av verden. Det eneste byggverk en utenomjordisk iakttager vil kunne se med det blotte øye er den kinesiske mur. Men selv den hadde som forutsetning avtaler med folkegruppene på utsiden. Ingen mur - være seg fysisk eller kulturell - kan i det lange løp beskytte mot folk som vil over den.

Med det vil Fontana si at det egentlig ikke engang handler om Europa, men om verden. vi har i dag en økonomisk mur mot store deler av verdens land og folk. Hvis vi ikke sammen greier å løse deres, altså utviklingslandenes problemer, blir vi ofre for dem som står utenfor muren og som en dag vil beleire oss. Alle folkegrupper som ikke har greid å tilpasse seg historiens endringer er forsvunnet, sier Fontana, på samme måte vil også europeerne og deres sivilisasjon forsvinne. I så fall vendes et blad i historiens store bok, og et nytt kommer til syne.

En revisjon av vårt selvbilde er dermed ikke noe akademisk anliggende, men en forutsetning for at vi skal nå til et fornuftig samliv med resten (størstedelen!) av verden.

Man kan si at denslags moralske betraktninger ikke har noe å gjøre i et historieverk, men det spørs om innvendingen er gyldig. For studiet av historien må jo ha en mening ut over det at vi ser oss tilbake. Det er som Le Goff sier i forordet: «I dag stammer fra i går, og morgendagen blir til av det som ligger bak oss. Et historieløst Europa ville være uten både herkomst og fremtid.»

Fontanas bok er bare en av mange i serien. Umberto Eco har tatt for seg drømmen om det universelle språk, Leonardo Benevolo skriver om byen i europeisk historie, Massimo Montanari om sult og overflod, Aaron Gurjewitch om individet i middelalderen, Werner Rosener om bøndenes historie, Ulrich Im Hof om opplysningstiden, Hagen Schulze om stat og nasjon, Michel Mollat du Jourdin om Europa og havet, mens Charles Tilly tar seg av revolusjonene i vår verdensdel.

Alle disse bindene foreligger, men det kommer nye om bl.a. den delte kristenhet, om lesning og skrivning, om Europa og omverdenen, Jødene i europeisk historie, og om Migrasjon. Og det er ingen grunn til å tro at serien stanser med det.

Dette er en historieskrivning der konger og kriger underordnes spørsmålet om hva som har hendt med menneskene i forskjellige sammenhenger. Historiens drivkrefter er heller ikke så entydig økonomiske som Marx og hans etterfølgere har villet ha det til. Den flerdimensjonale historieskrivning kaster nytt og nyttig lys over mange vedtatte sannheter og reviderer enkle slagord. Den gjør dessuten historien ny og spennende å gi seg i kast med!

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.