![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
For NATO er dette øyeblikket nå kommet i Bosnia. Gang på gang har man veket tilbake fra å ta et militært oppgjør med serbisk terror, i redsel for at konsekvensene ville bli en enda verre krig. Tidligere enkeltstående straffetiltak mot serberne har ført til nettopp det.
En ytterligere komplikasjon har vært at Serbia har gitt støtte til Karadzics bosniske serbere, og russerne har gitt i det minste verbal støtte. NATO har altså hatt god grunn til å nøle, og har hatt god grunn til å håpe i det lengste på diplomatiske tiltak.
Men nok er nok. Det var neppe mulig å unngå konfrontasjonen etter det siste demonstrative blodbadet i Sarajevo.
Det er logisk at NATO-angrepene denne gang skjer på flere fronter og gjentatte ganger. Tidligere har serberne snakket om tilbaketrekninger i enkelte områder, bare for å slå til i andre.
Dette katt-og-mus-spillet kan bare unngås ved NATO-angrep på flere fronter samtidig. 24 hangarskip og 176 fly er en fryktinngytende styrke, men såpass er nok nødvendig.
De store spørsmål nå gjelder først og fremst de gjenværende serbiske avdelingenes styrke: Hvor mange er de, har de fått omgruppert seg og hva vil de gjøre nå?
Videre: Hvem vil erobre makten blant de bosniske serberne, vil Karadzic erstattes av blodtørstige militsledere, klare for å herje området i årevis?
Det kan se ut som om Serbia er på gli bort fra sin støtte til bosnia-serberne, men Russland fordømmer bombeaksjonene - sammen med Kina, av alle. Ingenting er avklart i det storpolitiske spillet, selv om man nok kan se bort fra Radovan Karadzics skrik om en tredje verdenskrig.
Det er lenge siden Karadzic virket som en balansert og tilregnelig person. Det helt i stil med hans gjengse retoriske nivå når han «fastslår» at angrepene på Sarajevo, som utløste NATO-aksjonen, var en provokatorisk muslimsk nedslaktning av egen befolkning for å stille serberne i et dårlig lys. Dette kan han ikke tro selv engang.
Langt mer interessant er det spørsmålet enhver humanitært interessert person må stille seg: Hva gjør seierherrene i det trusselen fra bosniske serbere synes å være borte? Hva vil skje med den serbiske befolkningen i Bosnia?
Rapportene fra den forrige kroatiske offensiven lover ikke godt: Meldingene kan ikke leses på annen måte enn at hevnen over uskyldige serbiske kvinner, barn og gamle ble til det ytterste grusom.
Her trengs det gode observasjoner og en våken samvittighet. Det er fortsatt mulig å gå i den fellen som en viss norsk dommer har gått i: Å bagatellisere overgrep mot serbiske sivile fordi serbisk milits har opptrådt foraktelig.
Hvis serbernes tidligere ofre får vite dette, at verdenssamfunnet opererer med to standarder, vil det neppe være mulig å unngå en redselsfull tid. En tid som bare kan ende med at hevnlysten til slutt blir like stor og nådeløs på begge sider i konflikten.
I det hele er det jo en strime av lys: At de bosniske serbernes parlamentsleder ønsker å fortsette forhandlingene.
Dermed kan endelig konflikten komme inn i det sporet vestlige forhandlere hele tiden har forsøkt å den inn i: En reell konflikt hvor partene tross alt innser at det ikke er noe å vinne ved våpenbruk.
Hvis NATO gjennom egen maktbruk lykkes med endelig å oppnå en slik erkjennelse fra alle parter, vil aksjonen ha vært verdt sin pris, i tillegg til at den vil bli stående som en historisk ironi - men også som en bekreftelse på en urgammel opfatning: Vold er det språket voldsmenn forstår.
Det viktigste er likevel å huske at konflikten langt fra er over, ikke minst fordi det knapt synes som om NATO-aksjonene er del av en totalplan. De sikre sonene er én ting, Bosnia totalt er noe annet. Det er grunn til å huske, for eksempel, at serbiske områder i vest-Bosnia ikke engang er berørt.
Så la oss ikke få falske forhåpninger bare for å få dem knust.
lm
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]