Ungdommelig galskap

En film for ungdom som tør hvile ved situasjoner som er mindre enn romantiske/ spennende/ morsomme. Dessuten formidler den det dilemma som psykiatrisk omsorg representerer for ethvert frihetselskende menneske, på et ryddig og stort sett anstendig vis. Det står respekt av slikt.

SVERRE V. SAND

Høres det litt forsert og anstrengt ut? Er settingen, miljøet og det hele som snytt ut av en hvilken som helst amerikansk ungdomsfilm for tiden? Med litt daffe scener som ikke later til å vite hvor de vil? Ganske så. Nettopp derfor er den verd å merke seg.

Fordi dette gjennomsnittlige Snickers-miljøet med ditto mentalitet er et utmerket forum for innsmugling av problematikken som kommer.

Fordi den keitetheten for det første ikke er verre enn den som kan prege kurtiserende ungdommer og mennesker i det virkelige liv. For det andre bidrar den til en uro som kommer til sin rett, og blir dramaturgisk forløst, om ikke annet.

For hva skjer så? Casey, spilt av Drew Barrymore, er ikke bare vilter og impulsiv, men svært impulsiv og til tider med noe ukritisk adferd. Hun bør grensesettes, men det er det tilsynelatende bare den (like tilsynelatende) inhumane, strenge faren hennes som synes - i starten.

Og det var litt fiffig, med tanke på filmens tilsiktede publikum, som spontant mobiliserer all autoritetsforakt i kombinasjon med kjærlighetsmotivet, og sympatiserer dødsmye med guttens instinktive trang til å befri henne fra tvangsinnleggelsen på psykiatrisk klinikk. Hun ligger i belter. Uten tilsyn.(!) Fordi hun ifølge henne selv har vært rømmelysten. Hm?

Rart ingen i Hollywood tidligere har sett sitt snitt til å utnytte psykiatrien, rik som institusjonen er på fiendebilder, frihetstrusel og andre påskudd for unge elskende, i mangel av krig, kvegtyver og onde drager, til å redde hverandre og slik vise at de virkelig bryr seg skikkelig om hverandre.

Kan det skyldes filmprodusentenes respekt for det komplekse ved tvangsbehandlingsproblematikk? Klinger dårlig. Frykt for tabubelagt område med lav publikumsappell, kanskje?

Nok om det. De rømmer, stjeler biler, og det forekommer tilstrekkelige mengder asfalt i billedruten til at flere aviser kommer til beskrive det hele som en ny road-movie- bølge, med Tarrantino-touch, dvs. 1 stk. pistol. Ignorér dem.

Frihetsidyllens spas og moro gjennomtrenges av et vagt ubehag som henger igjen fra de nevnte kurtise-sekvensene. Det blir etterhvert konkret nok. Casey er deprimert. Ikke deppa, men depressiv, ovenikjøpet med et par psykotiske anfall.

Galskap på film har vært så mangt opp gjennom tidene: Påskudd for bestialske mord og bø (Psycho), utgangspunkt for klassekamp, maktmisbruk (Gjøkeredet, Frances) eller påskudd for narsissistisk syting (Barbra Streisands forsøk).

Hva man ellers måtte mene om filmen Mad Love - kryss i taket for den mest overbevisende skildring av sinnslidelse på film siden Polanskis Repulsion (med mulig unntak av svenskenes Amorosa).

Noen av sekvensene heller over mot det spekulative. Andre sitter som skudd. I ost. Man blir nemlig godt myknet opp av en ekspressiv montasjesekvens som tar luven av den verste bakrus. I motsetning til regissør Hytners formelle dilting etter den på alle vis fornøyelige gale Nigel Hawthorne, får man her, takket være regissørens aktive intervensjon, en mer impresjonistisk fremstilling av det orket det er å ha det slik.

Drew Barrymores talent er såvisst ikke begrenset til å logre med puppene foran David Letterman. Hun er en skuespiller. Og drar utvilsomt nytte av egne erfaringer ute i det grå. Det kan muligens minne om overspill enkelte ganger, men hvem vil påta seg vurderingen av hva som er adekvate uttrykksnyanser i slike scener? Uansett er det ikke hennes endelige ansvar.

Tilsvarende kan man si om filmen generelt at det kanskje smøres litt for tjukt på innimellom? Når de gnir de egentligste følelsene sine inn i ansiktet på hverandre og klynger seg til hverandre og virkelig trenger hverandre? Det er kanskje litt ekkelt? Nå er det nå engang slik disse halvferdige liksom-menneskene er, når de først setter i gang på nært hold, på trikker, parkbenker og Gud vet hvor (en hardt tenkende kritiker ikke har prøvd å finne sinnsro). At de skildres slik, og attpåtil for andre ungdommer, som i beste fall kan se seg selv utenfra, og i det minste lære litt om psykiatri - det er vel ikke mer enn rett og rimelig det.

Som en i utgangen konstaterte: en problemstilling som er langtfra oppbrukt. Tar man i tillegg i betraktning de fordommer som fremdeles henger ved psykiatri og psykiatriske pasienter, så kan dette tiltaket ikke prises nok.

Mad Love Regi: Antonia Bird USA

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.