Don't go near that oold willow house!

Kalkunregissør Woods transvestisme er ikke det mest eksotiske i filmen, og hans første kjæreste forlater ham i savn av et normalt liv. But…poodle!?! utbryter Wood.

Kalkunregissøren Edward D. Wood Jr. - hans liv og karriere er åpenbart et generøst utgangspunkt for satire. Kalkunfilmene som sådanne er jo opplagte mål i seg selv. Ed Woods poenger er mer vidtrekkende enn som så, og burde ramme adskillige av drømmemaskineriets impliserte den dag i dag. Det dårlige er ikke ulikt det halvdårlige (!) og mindre gode, og Edward Woods hjerteskjærende rollefordeling (kombinert med) finansiering og råprioriteringer på settet (Oi - han veltet nesten studioveggen! Ny tagning? - No! It's realistic!) har resonnans til bedre kamuflert grums rundt dagens bestselgere. I det lange løp blir det unektelig noe pretensiøst over den hyperrealismen mange mainstream-regissører skryter av. I det realismen blir mer virkelig enn virkeligheten (ay? ay?) er det ikke så mange andre muligheter for aktiv innlevelse enn den snikende vissheten om at denne utkledte virkelighet er resultat av bevisste valg og verre ting, som nevnt over.

Jo bedre imitasjonen er, dess hissigere blir vi bevisst dens falskhet. I slik en stund er det helt naturlig å minne om absurdist Ionescos begrunnelse av sitt «nihilistiske» credo om å rive ned det borgerlige teatrets skinnrealisme: et beskjedent ønske om å gjenvinne teatrets naivitet. Alle som har sittet og dagdrømt om dukketeater og gjøglere mens de pliktskyldig har ventet på at institusjonsskuespillerne skal bli fornøyd med applausen, har en viss idé om hva forskjellen er.

Nå var ikke hovedpersonen Ed Woods filmer spolert av påtrengende realisme, og Burton vet da også å nyttiggjøre seg vår empati med regissørens ukuelige pågangsmot og en optimisme på grensen til overtro. Naiviteten og godviljen smitter.

Det kan nesten synes som det er lettere å leve seg inn i forestillinger om man i utgangspunktet kjøper det vel vitende om at det er juks, og kanskje nettopp derfor. Man vet hva hva jukset består i - enjoy!

Om man ser slik på det, og det syns vi dere bør, vet Burton, i mangel av egne «flaws» som regissør, utmerket godt hvilken effekt sort-hvitt-film har på publikum utover det med tidskoloritt, hommage osv: foruten den rent nostalgiske effekten blir publikums innlevelse pitchet av sjanger-pastisjen (introduksjonen av skuespillerne, f.eks.) og den i vår tid (nå som film finnes i de fleste farger) «kunstige», illusoriske tone. «Gammeldags», liksom? Snurr film! Burton hadde sikkert maktet å forføre oss med en versjon i farger (som dessuten er billigere) også. Hans evner som epoke- og sjangertro stilist burde være alment kjent etter hans besøk i Gotham City, og ikke minst: Edward Scissorhands' overdådige flørt med tysk ekspresjonisme.

Hans troskyldige, hjertegode fortellerglede er i seg selv nok til å gjøre tilskueren forsvarsløs mot de direkte og tildels klisjepregede sentimentaliter som måtte komme. Sier Tim Burton «Once upon a time..» så har man å høre etter.

Det er blitt sagt om Johnny Depp at han er en skuespiller som ikke er istand til å lyve i spillet. Tiltredes, med tilføyelsen «selv når han juger så han tror det selv» (Don Juan De Marco) og her, hvor rollen er en åpenbar fake, en type med snitt i en av den aktulle epokens typiske biroller, en jovial gjennomsnittsamerikaner som selger for harde livet.

Depps evner til ærlig løgn kommer godt med i skildringen av en mann som er pokka nødt til å være selektiv med virkelighetsoppfatningen, jfr. Woods fokusering på en bisetning i en ellers lunken kritikk. Når 74-årige Bela Lugosi (pga. manglende betalingsevne) kastes ut av en klinikk etter såvidt å ha blitt avvent etter 20 år som morfinist, vel, så improviserer Wood en mer omsorgsfull versjon av legens utkastelse: «Eh... legen sier du er frisk og kan dra hjem...» Scenen er betegnende for Burtons ærbødighet overfor en karriere som lett kunne fristet en mindre begavet regissør til å muntre seg med menneskelig fadese.

Skjønt, filmens høydepunkt er den kostelige tilblivelsen av (og ikke minst betingelsene for) Plan 9 from outer space. Ikke et kvidder mer om det, ettersom du skal se denne filmen selv, av tre grunner: 1 - satire 2 - rollelisten, og 3 - en fryktinngytende nærkamp mellom Bela Lugosi og en lite imøtekommende blekksprut.

Ed Wood

Regi: Tim Burton

USA 1994

BT: HØYDEPUNKT: Ed Wood (Johnny Depp) på settet til Plan 9 from outer space.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.