Mørkets Fyrster

Under navnet Dunkel Prod har en gjeng dilettantiske musikere organisert seg i Oslos undergrunn. Miljøet innbefatter band som Origami, Remyl og Dunkelheit. 80-tallets klamme skygger er igjen i ferd med å mørklegge Oslos rockesecene.

AV OVE DALEN

I miljøet rundt Tordenskjoldsgt. 23 i Kristiansand fantes det på midten av 80-tallet et kollektivt engasjement for eksperimentell musikk med bandet Munch som den kreative spydspiss. T23 var en tumleplass for musikalske eksperimenter og brøt med den tradisjonelle norske oppfatningen om at «hver mann kan sin egen gitar best». Noe lignende er i dag å finne i Dunkel Prod her i Oslo. Dunkel Prod er et løst sammensatt miljø som innbefatter personer som aktivt deltar i flere av dagens norske rockeband. Og som Munch var T23s lokomotiv er bandet Dunkelheit drivkraften i Dunkel Prod.

- Dunkelheit har for oss alle vært bandet der vi kan gjøre det vi ikke får lov til i de andre bandene vi er med i. Det blir en slags lekegrind, men få med at det er en seriøs lekegrind, sier gitarist Jimmy i Dunkelheit.

Dunkelheit ble dannet sommeren 1992 og har etterhvert utviklet seg til Dunkel Prod som har blitt et lokalt og internasjonalt nettverk av artister og band. Dunkel Prods første dokumentasjon kom i form av samlealbumet The Reincarnation of the Sun utgitt i 1994. Albumet omfatter materiale av Red Harvest, Anstalt, Valhall, Dunkelheit, Remyl, Piledriver og Humid.

- En kar i Suggestion Records i Tyskland hørte samleskiva. Vi kom i kontakt med han og han fortalte at han kunne tenke seg å gi ut materiale fra Dunkel Prod. Han har på mange måter blitt Dunkel Prod i Tyskland, fortsetter Jimmy.

Samarbeidet med Suggestion bærer tydeligvis frukter. Dunkelheit har nylig utgitt sitt første album på selskapet. Albumet, som bærer navnet Obey, er en sammenhengende reise i et dystopisk industrielt landskap. Sjelden opplever vi band som skyter med så grovkalibret amminusjon. Traktorbass møter tunge lydcollager ledsaget av megafonvokal. Genremessig ligger de tett opptil amerikanske band som Ministry og Skinny Puppy. Et svært intenst lydbilde forløses av ambient støy. Den presise rytmeboksen spyr ut rytmiske haglladninger og får Flying Craps til å høres ut som et småsint Casio-orkester fra danskebåten. Utstyrt med elefantstøvler tråkker Dunkelheit i sine amerikanske kollegaers fotspor. Som regel blir sporene større, men enkelte ganger tråkker de også feil. For til tross for det imponerende lydbildet og det volumkraftige uttrykket, savnes variasjon. Albumet åpner svært så lovende med «Soulscape Fading» og «Finding the way» som begge er preget av den edruelige dynamikk mellom ambient støy og rytmisk øs. Men siden blir det mye rå styrke og lite følsomhet.

- Obey er mer et testamente over det vi har gjort fra første dag enn en helt ny plate. Det er derfor den er så lang. Så egentlig debuterer vi med en «best of…»-plate, forteller bassist Benny halvt fnisende og fortsetter med dypsindigheter som:

- Det er mye tilfeldigheter som råder i Dunkelheit. Enten så fungerer det eller så fungerer det ikke.

Dunkelheit er nok et eksempel på gutteværelsedrømmer som går i oppfyllelse. Idealene varierer fra band til band, men ønsket om å posere på en scene er det samme. Drømmen om hedensk dyrkelse og narsissistisk nytelse fra en scenekant med doser av likesinnede foran seg går igjen både blant avantgarde og pop. I så måte har Kiss mang et band på samvittigheten. Dunkelheit hevder de er utmerkede posører og Benny skryter av bandets liveshow:

- Jimmy er veldig glad i skikkelige heavy-metal bevegelser. Hans største inspirasjonskilder er Scorpions og Manowar. Hvertfall visuelt er vi opptatt av gammel heavy-metal. Vi må jo ta oss godt ut.

Ettersom Sonisk Scene enda ikke har hatt fornøyelsen av å oppleve bandet live for vi foreløpig bare gå god for Bennys uttalelser. Ryktene skal hvertfall ha det til at Dunkelheit live er en forrykende affære. Og Obey er et utmerket utgangspunkt for et band å vise seg frem på scenen. Albumet bør helst nytes i skitne lærklubber med røde «lysspotter» eller i nedlagte fabrikkhaller med futuristiske filmer i bakgrunnen. Bandets grumsete lydbilder gir assosiasjoner til ens dunkleste fantasier.

Det er vanskelig å kalle Obey for et stykke musikalsk pioneervirksomhet. Men Dunkelheit er et band som kjører løpet helt ut og som tør der andre tier. Obey er en stilsikker genre oppvisning som riktignok mangler litt dynamikk, men gir innblikk i et band som ønsker å leke seg med elektronikken. Symptomatisk nok er to av sporene på albumet remikset av Oslos mest lekne lydoperatør Origami Replika. Dunkel Prod miljøet representerer i så måte en generasjon musikere som oppriktig ønsker å dra veksler på hverandre til miljøets fordel. Musikalske barrierer brytes og nye konstellasjoner dannes. Nettverk skapes og kontakter dannes både i inn-og utland. Utifra slike upragmatiske miljøer skapes det før eller senere noe stort. Dunkelheit er allerede et stykke på vei.

- Basisen for Dunkel Prod er egentlig enkelt og greit at vi er en ganske stor kameratgjeng. Etterhvert som folk i miljøet har spilt sammen med nye folk har det utviklet seg nye forgreninger av miljøet. Så Dunkel Prod er egentlig bare totalsummen av det arbeidet vi innad i miljøet gjør. Samtidig har Dunkel Prod også etterhvert utviklet seg til å bli et kontaktforum for band både i og utenfor landets grenser.

Dunkelheit Obey Suggestion Records

Skeiv FM-rock

Urge Overkill er et band som virker slitent selv i smoking. Nå kan du glemme Foo Fighters.

OVE DALEN

Urge Overkill har helt siden starten presentert rock av den skeive sorten og aldri vært spesielt opptatt av konvensjonelle oppfatninger om rockens format. Helt fra bandets tidlige dager, den blomstrende musikkscenen i Chicago på 80-tallet, har bandet vært distinkt «annerledes» også i forhold til sine garasje-kollegaer. Vi prater her om et miljø som har fostret personligheter som Steve Albini og Alien Jorgensen og bandnavn som Revolting Cocks og MC 900Feet Jesus. Grunge ble Urge Overkill aldri, ettersom de hadde alt for mye humor.

Exit the dragon er tilsynelatende bandets streiteste produkt, med ofte svært så iørefallende melodier og koselig gitar-klimpring. Men lytt til melodiene og hør de skeive temaene. Du kan kle Urge Overkill opp i smoking men de ser like slitne ut for det. Det samme gjelder musikken på Exit the Dragon. Uansett hvor lettilgjengelige melodiene er, så akkompagneres de av lyd som vanskelig kan defineres som amerikansk FM-rock. Gjennom 60 minutter presenterer bandet et solid knippe låter med doser av sjarm og underfundighet. Bandets karakteristiske humor treffer vi i form av tekstperler som «Somebody elses body» akkompagnert av et hikstende ståbass-orkester. Ikke så ulikt They Might Be Giants i sine storhetsdager. Men her finner vi også mer hektende rockeslagerne som «Jaywalkin'» og «This no place». I tillegg innehar bandet den sjeldne kvalitet at de er teknisk solide musikere. Glem post-Nirvana prosjektet Foo Fighters og bruk ventetiden på Sonic Youths nye album konstruktivt. Exit The Dragon er herved anbefalt.

Urge Overkill Exit the Dragon Geffen/MCA

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.