![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Arild Helleland synger opera. Det er det ingen tvil om i det han med åpner døren til solistrommet på DNO med den største selvfølgelighet og et like bredbremmet smil som sommerbuksene hans er korte. Denne uken ble han tildelt den høyt ettertraktede Kritikerprisen. Spørsmålet var bare om han rakk hjem fra Berlinoperaen for å ta imot utmerkelsen for Mime-rollen i Wagners Siegfried.
- Hva er de største utrfordringene for deg i Berlin denne sesongen?
- Den største av alle blir Shuisky i Boris Godunov på russisk med Matti Salminen som Boris, Kurt Rüdel som Pimen og Götz Friedrich - operasjefen - som regissør. Jeg har hatt en time hver dag i tre måneder med en russisk lærerinne. Hun sitter og hytter med knyttneven hvis jeg kommer ut av det på prøvene. Jeg deler rollen med Rene Kollo.
Jeg lærer riktig nok bare det jeg må kunne av russisk - ved hjelp av lydskrift. Når jeg synger russisk hører hun ingen aksent, sier lærerinnen. Jeg har dessuten en grov oversettelse av rollen til tysk og hva hvert eneste ord betyr på norsk. Ordstillingen er jo annerledes på russisk, så jeg må passe på å ikke rynke brynene og knytte neven på feil sted. En spennende og intrigant rolle. Det er en lett modernisert Boris, bojarene er blitt politbyrået, for handlingen er like aktuell i vår tid. Ingen vet jo hvem som myrdet Olof Palme. Jeg liker å gjøre slemme folk; det er terapien min, sier Helleland og smiler godhjertet.
- Samarbeidet med Götz Friedrich er sikkert spennende?
- Utviklende og morsomt, selv om han brøler både til meg og de andre noen ganger. Da jeg sang Die schöne Galatee (von Suppé) trodde jeg dette temmelig tynne og dårlige stykket ville få publikum til å bue av hjertens lyst, men Friedrich gjør mesterstykker ut av de mest håpløse tekster; han får dem til å bli rene revynumre. For en fantasi: Han er som et barn og skaper i øyeblikket og lar seg begeistre av ting vi gjør! Jeg skal gjøre rumenske Enescos Oedipe i samproduksjonen med Wiener Staatsoper; så begynner jeg på ny Ring med ham i Helsingfors neste år med Rhingullet. Jeg har sunget der før. Tenk at finnene som har så dårlig økonomi lager det flotte operahuset, mens vi her hjemme krangler om hvor huset skal ligge! Tragisk for oss.
- Du synger i mange ulike operahus. Må du ta spesielt hensyn til de ulike akustiske og sceniske forholdene du opptrer under?
- Det første jeg gjorde var Monostatos i Tryllefløyten, ikke én orkesterprøve, ikke én prøve på hovedscenen, bare rett inn på scenen og synge for 2000 i salen. Det var nifst. De spiller med forskjellige folk hver kveld så de har ikke kapasitet til å ha orkesterprøver når jeg bare skulle hoppe inn i en rolle. De andre hadde sunget den siden premieren i 1992. Alt er avhengig av at folk er kjempeprofesjonelle og gjør jobben sin. Jeg skal gjøre åtte roller frem til april. Poulencs Dialogues des Carmélites, og heksen i Humperdincks Hans og Grete, noe jeg gleder meg veldig til fordi jeg skal fly på en sopelime!
- Du er med andre ord ikke blitt for bred for operadørene, slik at du må ha en stadion av Pavarotti-størrelse for å kunne stå rett opp og ned når du synger?
- Teateret og det sceniske spillet er det morsomste. Jeg er ikke interessert i å bare stå rett opp og ned og synge. Jeg må gjøre en rolle. Når folk spør meg om drømmerollen min er svaret klart: En talerolle! Jeg gruet meg riktig nok for all den tyske dialogen i Galatee og i Tryllefløyten, men da jeg hørte amerikanerne fant jeg fort ut at min tysk langt fra var så dårlig. De har vært der i tyve år og snakker fremdeles med bred amerikansk aksent. Nivået hos sangerne spenner fra det helt elendige til de virkelig store, ofte har jeg ikke trodd mine egne ører. De har mange lik med seg i lasten, for pensjonsalderen er 65 år, og de som har vært der veldig lenge kan de ikke si opp. En knallhard virkelighet for mange.
- Du har tatt en to-års kontrakt i Berlin i første omgang. Er operamiljøet ikke mer spennende enn som så?
- Jeg kan sikkert forlenge hvis jeg vil, men jeg vet ikke om jeg vil bo i Berlin. Dessuten finnes det rutiner der som ikke er så bra. Nå tenker jeg at jeg heller vil bo i Norge, og reise ut når anledningene byr seg. Jeg har tilbud om å prøvesynge på Bastille- operaen i Paris. Pål Christian Moe er jo plansjef der.
- Men han har vel brukt sin kvote norske sangere denne sesongen?
- De vil like fullt gjerne se min Mime på scenen. Det er det jeg kan best, og det morsomme på et stort hus er at du faktisk får synge akkurat det du kan best, mens du slipper å gjøre det du ikke kan. Det er sikkert ille for kritikerne, men enda verre for en selv. Jeg får snart synge Mime i Berlin også. Dessuten skal jeg synge de to Mimene i DNOs komplette Ringen i april - i Rheingold og Siegfried. Det er jo Mime jeg får kritikerprisen for. Det er helt utrolig å få den, jeg er veldig glad for den. Når jeg synger her i Norge har jeg med meg en ryggsekk med ting jeg har gjort før som jeg ikke synes har vært bra nok; jeg synger nok friere når jeg synger ute, stiller med blanke ark. Jeg syntes det var en god følelse at ingen kjente meg da jeg begynte å synge i Berlin. Kritikerne som har sett bort fra den ryggsekken og vurdert det jeg gjorde der og da på denne måten, det er jeg veldig glad for. Mime er en rolle jeg kan gjøre bra, men rollen er som en skattekiste jeg nettopp har fått opp lokket på. Jeg må få litt tid til å grave i den, utdype rollen, for det er så mye å hente der. Jeg skulle gjerne foldet hendene og sunget litt belcanto, men jeg passer ikke til det, jeg må ha noe å bite i, noe å bryne meg på slik at jeg kan rope og skrike og bruke stemmen på forskjellige måter, ikke bare tenke på skjønnsang. Jeg synger jo Mozart, og det disiplinerer meg, for det er så gjennomsiktig, nesten som å balansere på en line.
- Du ville jo kunne gå inn i en Monteverdiopera uten videre?
- Nero i Poppeas kroning, jo, det kunne jeg godt tenke meg. Men jeg kan ikke synge Rudolfo, det høye Puccini-faget ligger ikke for meg. Jeg synes forresten at kammertonen er for høy. Ned med kammertonen!
- Hva gjør du for å holde deg psykisk i form slik at sangerprestasjonen din hver kveld blir optimal?
- Jeg ser på sport, for jeg får kanalisert så mye av min egen nervøse energi i det sportsmenneskene tenker før de skal løpe og hoppe. Vi som synger og står på scenen må også få lov til å rive og være litt uheldig. Vi kan ikke ha dagen hver dag. Det hjelper meg veldig å gå inn i rollen, lage en rolle-biografi, dikte en historie for meg selv. Jeg tenker ikke sangteknikk, men på hva jeg vil formidle, på hvorledes jeg vil forholde meg til de andre på scenen. Vite hva jeg vil. Jeg ser på TV, leser avisen og hører radio samtidig, for du vet: du må ha et øye på dirigenten, forholde deg til de andre på scenen og samtidig ha teksten og musikken din klar. Det er mye å konsentrere seg om.
- Jeg tror moderne musikkdramatikk er nødvendig for at operaen som form ikke etterhvert skal dø ut. Har du fått noen roller skrevet spesielt for deg?
- Ja, og Lars Johan Werle forandret på flere ting i rollen han skrev for meg i løpet av prøvetiden på Leonardo da Vinci som vi gjorde i Stockholm og for fjernsynet. Det var som å ha Mozart i kulissene. For det er ingen konvensjoner på det du for første gang får synge, du kan ikke gå hjem og høre hvordan Pavarotti gjorde rollen, noe som er veldig befriende. Jeg opplevde mye av det samme med Lidholms Drömspel.
- Hvis jeg ga deg en gitar, ville du spille?
- Ja, det kan jeg. Jeg har spilt siden jeg var seks år, og i pop- orkesteret Foundation Stones spilte vi blant annet Beatles, Who, Kings, Yardbirds og Stones. Så gikk jeg over til viser - Bellman, Taube og Ferlin.
- Favorittoperascenen?
- Det er vel der de har roller jeg kan synge bra. Bare det å få synge i Berlin overgår alle mine drømmer og ambisjoner. Jeg synes det er viktig at jeg gjør det jeg blir satt til å gjøre bra. Det er sikkert viktig for karrieren min at jeg har sunget der eller der, men jeg driter likevel litt i det. Jeg er kanskje en jålebukk, litt forfengelig, men ikke akkurat på det området. Da jeg kom til Berlin var det de som synger samme stemmefag som meg som var mest reserverte, de jeg får rollene fra. De synes ikke det var så morsomt. Men jeg lærer mye av å lytte til mange gode sangere, som f.eks. Kiri te Kanawa når hun synger seg opp på naborommet før en forestilling. Jeg hoppet ganske nylig inn på Staatsoper i rollen som Messangiero i Aida med Mehta som dirigent. Jeg kom der to timer før, måtte se forestillingen på video, lære meg en pantomime i forspillet, jeg jobbet med to regiassistenter som fikset kostymet mens jeg ble sminket før jeg ble hentet inn til Zubin Mehta. Jeg sang partiet mitt for ham mens han tok på seg kjole og hvitt. Det var hektisk, men gøy. Jeg mestrer det, bare jeg puster dypt. Hvis ikke jeg klarer det er det ingen som gjør det for meg, tenker jeg. Kanskje har jeg en prøve neste morgen som jeg gruer meg til, og det er det verste: at jeg virkelig gruer meg.
Han gruer seg altså, Arild Helleland, men han ser ikke ut som om han mener det, tenoren hvis karriere kort kan oppsummeres slik en tysk kritiker nylig gjorde det: «Arild Helleland mit ausdrucksvoller, farbiger Stimme in jeder Sekunde auf den deklamatorischen Punkt. Mit ihm steht nun für diese Partie (Mime) wieder ein junger Sänger der absoluten Spitzenklasse zu Verfügung».
BT: ARILD HELLELAND: Kritikerprisvinner for Mime i Wagners Siegfried. Foto: Den Norske Opera.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]