[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Materialfetisjismen er total

«Skulptøren» Matti Aiha viser en serie malerier i Galleri Wang. Bildene spenner fra mindre akvareller til store oljemalerier.
AV ANDERS EIEBAKKE

Aihas kjente arbeider er i hovedsak blitt betegnet «relieffer». Men på denne utstillingen viser kunstneren side som synes å være alt annet enn det relieffene er: Maleriene på denne utstillingen hefter seg ikke ved modernismens symboler, de er ikke kjølige og kalkulerte forekomster, perfeksjonismen og den sobre materialbruken er tilsynelatende borte. Det kan synes som om Aiha har forlatt den maskin-relaterte produksjonsformen i glødende kjærlighet for det borgerlige staffeli-maleriet.

Utvilsomt korresponderer malerienes skjønnhets-ideal til impresjonismen - og spesiellt til Monets senere arbeider, der han iscenesatte den private parken sin til skjønne motiver for malerier. Aiha møter Monet halvveis på veien mot det sublime maleriet: Han tar stafett-pinnen - men etterlater Monets arbeidsform. Aiha lager sine egne maleriske rom, i en arbeidsprosess der naturen ikke lenger er annet enn opphavet til et billedspråk. Materialfetisjismen er total, og vises bevisst i opphopningen av tubefargens stofflighet på overflaten av lerreter og plater. Bildene er ikke bare «visuell gymnastikk» - men også «selvbevisste» i den grad bilder kan være akkurat dŽt. Der kolorismen og materialbehandlingen, naturreferansene og selve lerretet oppspent på ramme også er noe annet, nemlig tegn og symboler på en belastet (kunst)historie, kan en snakke om et metamaleri. Aiha vil nok protestere mot en slik betegnelse. Ingen vil hevde at kunstnerens steg inn i maleriets billedrom er på jomfruelig mark - spørsmålet er om skrittene hans er på gjengrodde stier.

Kjærlighet til stoffet

Aiha behandler fargene og formene med kjærlighet. Forskjellen på en varm gul mot en kald grønn, og av og til en kald rød mot en varm hvit, eller en preussisk blå «som sort» mot en flate av halv-transparent umbra, slike visuelle interesser preger bildene. Samtidig beholder han fokus mot tradisjonelle fenomener som bevegelse, romlighet - eller med andre ord flatens inndeling etter visuell spenst. I de beste arbeidene, som også synes å være de mest motsetningsfulle, kan en øyne et slags «elastisk billedrom», der de sammenvevde flatene bykser ut og inn, til siden og dirrende, full av lekende lett energi. Men denne energien er ikke like lett å øyne i de svakere arbeidene, der en formal og betydningsmessig interesse for pastositet og fargeklang bikker over i ureflekterte - dårlig malte - bilder, bilder som ikke klarer å leve opp til den «gode smaken» som er en forutsetning for disse maleriene.

Det er bemerkelsesverdig at arbeidene er så ujevne i visuell kvalitet. For fargespillet i de beste bildene er avansert, selv om en kunne etterlyse en mer radikal måte å forholde seg til billedrommet som annet enn nettopp flate og syntetisk rom. I denne sammenhengen er det vesentlig at han ikke utelukkende søker en helhetlig «kosmisk» sammenheng mellom elementene, men tildels hardhendt går løs på denne konvensjonen slik mange impresjonister gjorde det: I de vertikale formatene har han ofte ikke engang forsøkt å tilstrebe et forhold mellom «utsnitt fra naturen» og «streng orden», men skapt en nesten ubehagelig og i første øyekast forstyrrende kompositorisk helhet: Det vertikale er virkelig vertikalt, og horisontale elementer er plassert med konsekvensen av at dette inntrykket forsterkes på en, for Monets del, «ulovlig måte».

Netthinne-maleri

Dette visuelle grepet er derimot ikke «radikalt» på noen måte. For Aihas brudd med relieffene, om disse maleriene ikke er et parallellt spor til disse, byr tross alt ikke på mere enn en fortsettelse av en ubrudt tradisjon. Den garanterer ikke noe annet enn et kontinium for den borgerlige kunst-institusjonen, eller med andre ord: Det Duchamp så foraktelig karakteriserte som «netthinne-maleri», den laveste men mest omsettelige av alle estetiske praksiser.

Matti Aiha utstilles på Galleri Wang til 24. september

BT:
MARTTI AIHA: Mere enn «visuell gymnastikk» og materialfetisjisme.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.