GrŸnderen!

Livstyvene (Do Androids Dream of Electric Sheep?) ble gitt ut i 1968 og markerer på mange måter starten på cyberpunk-genren. Boken fikk en ny renessanse gjennom Ridley Scotts filmadapsjon Blade Runner (1982), og burde nå få en til her på berget.

Hans produksjon er stor. I løpet av en toårsperiode skal han engang ha skrevet tolv romaner, og den inneholder ikke bare sci-fi romaner, men det er hans bøker i denne genren som hans navn for alltid vil bli knyttet til.

Interessen rundt Dick fikk et oppsving da Livstyvene ble til filmen Blade Runner, dessverre døde han rett før premieren i 1982. I 1990 oppsummerte tidsskriftet LA Weekly hans forfatterskap med å si: «Nittiårenes forfatter har vært død i åtte år.»

For Blade Runner ble en stor suksess, og skal ha inspirert William Gibson til å skrive Neuromancer (1984), romanen som skapte begrepet cyberpunk. Dette er bøker som er lagt til et futuristisk samfunn, hvor verden er slitt, møkkete og gjerne post-apokalyptisk. Hvor menneskeheten - eller deler av den - er personer som har integrerte computereffekter, og handlingen foregår i et kybernetisk landskap, «cyberspace».

Handlingen i Livstyvene er lagt til den for oss ikke så veldig futuristiske tiden 1992. Hovedpersonen er Rick Deckard, en dusørjeger som jobber for politiet i San Francisco. Han dreper androider - teknologiske menneskereplikaer -, for at det ikke skal høres så brutalt ut kalles det å «pensjonere» dem. Målet er å fjerne alle som har som har rømt og skjuler seg som vanlige mennesker. Androidene er nøyaktige kopier, så den eneste måte å skille de ut på er å teste dem, for androidene har ikke de samme emosjonelle reaksjonene som mennesker, bl.a. er de ikke i stand til å føle noe overfor dyr.

Jordklodens liv er sakte men sikkert på vei til å ebbe ut, mange har flyktet til nye kolonier på Mars, og de som er igjen på jorden ødelegges av av alt støvet som virvler rundt og stenger solen og stjernene ute. Flere er allerede redusert til «sub-normale» individer, eller på folkemunne «hønsehjerner». For menneskene er det største man kan eie et levende dyr, en rekke arter er utryddet og de som er igjen er det stor rift om, de er rådyre. Derfor lages det elekriske husdyr som likner på originalene, Rick Deckard har en elektrisk sau, og er sjalu på naboen som har to ekte hester.

Bokens tematikk spinner rundt tanken om hva som er virkelig og det som ikke er det, menneskene er de virkelige, samtidig tyr de til kunstig, teknologisk stimulans for å styre sin sinnstemning. De innehar m.a.o. heller ikke lenger full kontroll på noe av det som skiller mennekser fra maskiner, evenen til å tenke på egenhånd. Androidene, som går i stykker etter fire til fem år, mangler likevel enda mer. De kan ikke føle empati - som elimineringstestene baserer seg på - men her ligger òg et problem: Det finnes mennesker som heller ikke kan det.

Deckard støter på problemer da han merker at det går an å føle empati overfor androider, og han begynner å lure på hva som egentlig er forskjellen på mennesker og androider, og spiller det egentlig noen rolle om noen av denne formen for tekno-mennesker lever blant originalene?

Deckards drivkraft er at han med prispengene kan kjøpe seg et ekte dyr; et levende vesen er blitt så sjeldent at en geit eller en struts har en så sterk sybolverdi at menneskene er villige til jobbe livet av seg for å anskaffe seg det, og det gjør også at de kan skille seg fra androidene som ikke forstår konseptet husdyr. Rundt dyrene dukker igjen problamatikken om hva som er virkelig og ikke opp, for menneskene tar jevnlig feil og tror at de ser et ekte specimen når det er et batteridrevet, og hva er da vitsen med å betale mange ganger så mye for et ekte?

En morsom sak for oss i nittiårene er at det midt oppi all teknologien ikke forekommer noen datamaskiner i boken, derimot masse papir.

Livstyvene skiller seg sterkt fra Blade Runner, noen av karakterene finnes igjen, men som det heter: den er «løselig basert,» så selv om man har sett filmen (for den saks skyld begge versjonene) er det virkelig å anbefale originalverket. Riktignok gjør Dick et par litt tåplige blundere, men de overskygger ikke bokens kvaliteter. Det er ikke noen direkte actionpreget bok, den er langt mer filosofisk. Nok en gang er det bare å gratulere Tiden og deres Scorpius-serie med et godt valg. Boken har ikke vært tilgjengelig på norsk tidligere og Jon Bings oversettelse er bra, likeledes hans etterord, et etterord som behandler innholdet på flere informative måter, men husk at det er et etterord.

Nå er det bare en bok igjen før serien skal pensjoneres, og hvilken slutt: Tom Wolfes Electric Kool-Aid Acid Test, på norsk: Syretesten. Den kommer oppunder jul.

Philip K. Dick: Livstyvene Oversettelse og etterord av Jon Bing Scorpius-serien, Tiden 1995 Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.