Fantasi er anvendt erfaring

En kyndig forfatter ser på sammenhengen mellom eget liv og diktning, og belyser språket, drømmen og ensomheten ved hjelp av ulike innfallsvinkler.

Er det fortsatt like givende å være forfatter når man har kommet så langt? Hvordan føles det å fortsette å skrive i det samme sporet? Er det noe man gjør fordi man tross alt ikke kan noe annet, eller fordi man er blitt for gammel og lat og forstokket i sine tankevaner til å kunne gjøre noe annet? Og finnes det egentlig noe slik som en pensjonert forfatter? Best stilt er de som har klart å la være å skrive sin selvbiografi, siden de nå kan bruke sine siste år til å komme med små, årvisse drypp av erindringer og memoarer før jule-rushet.

Finn Carling er en institusjon i norsk litteratur: Han har skrevet over 50 bøker siden debuten i 1949! Nå er han blitt en gammel mann og skriver om barndommens somre, men først og fremst skriver han om språket, diktningen, drømmen og døden. Matadorens hånd er en samling erindringer som ligner mye på hverandre og som også har et felles utgangspunkt, et hvitt hus med en hage hvor fortelleren tilbrakte sommeren som ung. Han tenker tilbake på den lille piken som stod i halvmørket og som han var forelsket i; En ung mann, ham selv som ung, kommer for å lese høyt for ham fra et manuskript; En student som skal skrive oppgave om forfatteren kommer for å besøke ham; Han forteller historier for en døende venn, og for sin døde mor. Det handler om ensomheten og det tapte paradiset som engang var, ungdommen og sommerhagen.

Carling var allerede på 50-tallet en eksperimenterende modernist, og han kan fortsatt briljere med elegante fortellertekniske forflytninger i tid og rom. Barndommen og oppveksten blir hele tiden sett i sammenheng med diktningen. Han filosoferer over hvor de kom fra, de historiene han har diktet opp, og han mener å finne kilden i egen erfaring. Carlings grunnsetning synes å være at fantasi forutsetter erfaring, fantasi er anvendt erfaring. Diktning er en omforming av og en artikulering av lengsler.

Carling hopper lekende fra det ene tidsplanet til det andre og til det tredje, og det er dyktig gjort, slik vi forventer det fra en garvet konstruktør av fortellinger. Han behandler ordene med kjærlighet og skriver en knitrende, sparsommelig prosa som forteller oss at denne forfatteren har full kontroll over de språklige virkemidler. Men selv om Carling kan være både befriende selvironisk og skeie ut i svartkomiske absurditeter, så hviler det likevel en slags Hvaler-stemning over det hele som minner om Johan Borgen og andre som kunne dette med såre sommerforelskelser i gamle dager. Det blåser en sval bris over Carlings prosa, og det er sikkert meningen. Vi forventer tross alt ikke at Finn Carling skal forfatte en kult-roman på sine gamle dager.

Og hvem kan kritisere en erfaren forfatter for å forsøke å løse sitt livs gåter og formulere livets og diktningens essens i fyndige setninger? Selv om det er blitt gjort et par ganger tidligere, så er det fint med små setninger å tygge på, som denne: Den diktede historie er erfaringens ytterste konsekvens. Bokens tittel henspiller på Picasso, som har sagt at kunstnerens hånd er som matadorens hånd. Den dreper for å skape en sannere virkelighet. Kan noen hjelpe meg med å skjønne meningen her?

Finn Carling Matadorens hånd Gyldendal, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.