De våget å heve stemmen

Den svenske forfatteren Sven Lindqvist tar oss med gjennom 200 års kamp mot rasisme. En reise som plasserer dagens fremmedfrykt inn i et større historisk perspektiv.

I sin nye bok vier imidlertid Lindqvist plassen til de som våget å heve stemmen mot undertrykkerene og som våget å stå frem for de undertrykte. Big Deal, kan man kanskje lettere ironisk si om en slik aktivitet i dagens samfunn hvor de fleste setter sin ære i å være politisk korrekte antirasister. Å være antirasist på 1700- eller 1800-tallet var imidlertid langt fra politisk korrekt. Derfor blir det også interessant å studere både argumentasjon og engasjement hos disse menneskeforkjemperene.

For Lindqvist er rasismen å betrakte som en av 1800-tallets dominerende ideologier. En ideologi som hadde sitt utspring i et behov for å legitimere vold og undertrykkelse. Kolonialiseringen av andre verdensdeler i en antatt opplyst tidsalder måtte legitimeres. Alt fra religiøse til biologiske argumenter ble derfor tatt i bruk. Man hevdet at hvite var født til herredømme og sorte til underkastelse. Gud og Naturen hadde skapt oss slik.

De undertrykte, enten det nå var kinesere, indianere eller sorte hadde få muligheter til å forsvare seg mot påstandene som både kom fra vitenskapelig og politisk hold. De hadde ikke den legitimitet som utdanning og sosial posisjon medfører. Derfor er det først når rasismen snur seg mot enkelte europeere, mot jøder og irer, at antirasismen skyter fart. For å si det med Lindqvist: At et folk som hadde frembrakt William Butler Yeats og George Bernard Shaw skulle være så biologisk undermåls at det ikke kunne styre seg selv, men for all fremtid måtte stå under britisk overhøyhet - det var et tungt fordøyelig paradoks, ikke minst for irene selv.

En av de første og kanskje den mest kjente av de antirasister som er trukket frem i boken er Benjamin Franklin. Da en mobb på flere hundre mann red mot Philadelphia i 1764 for å drepe 140 kristne (!) indianere som hadde søkt tilflukt i byen, red han alene ut for å prøve å hindre dem i deres gjerning. Selv om ingen vet eksakt hva som ble sagt i møtet mellom mobben og Franklin, endte møtet med at mobben snudde. Om det var appeller, logisk argumentasjon eller rettsfølelse som gjorde utslaget vet ingen. Men antirasismen hadde vunnet en viktig seier. Andre vellykkede fremstøt mot rasisme og urettferdighet fulgte i kjølvannet. På politikkens område kom antislaveridommer i England, i stor grad frembrakt av arbeidet til idealisten Graville Sharp. På vitenskapens område kom Georg Lichtenbergs vellykkede angrep på samtidens raseteorier.

Men veien er lang. Olive Schreiner, sør-afrikansk misjonærdatter, forfatter, feminist og ateist, var usedvanlig forutseende når hun allerede tidlig på 1900-tallet skrev at Sør-Afrikas største aktivum var landets rasemessige og kulturelle mangfold; Løfter vi opp den svarte kommer vi til å stige med ham; tråkker vi ham ned, kommer han til å holde oss igjen der nede.

Slike uttalelser var imidlertid tunge å fordøye for datidens samfunnsstøtter. Schreiner ble hatet av engelskmennene fordi hun tok parti for boerene, hatet av boerene fordi hun tok parti for de svarte, hatet av menn fordi hun var feminist, hatet av feminister fordi hun insisterte for stemmerett også for svarte kvinner. Det tok nesten 100 år før en Nelson Mandela kunne virkeliggjøre Schreiners drømmer.

Kampen mot rasisme må tydeligvis vinnes igjen og igjen. At langt de fleste antirasister Lindqvist har valgt å portrettere i boken i dag på det nærmeste er ukjente for folk flest, sier noe om hvordan samfunnet har belønnet deres arbeid. Desto mer fortjenestefullt er det at Lindqvist har klart å dokumentere disse menneskeforkjemperenes arbeid. Fordi Lindquist med en lettskrevet eleganse blander dokumentasjon og fiksjon i korte engasjerende drama, får boken også den bonus at den fremstår som en nærmest perfekt lærebok for grunnskolen. Antirasismen trenger også en historie. Sven Lindqvist har begynt å skrive den.

Sven Lindqvist: Antirasister Oktober Forlag 1995 Anmeldt av Bjørn Stensaker

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.