Ikke virtuos nok

Gode intensjoner og anstrengelser redder ikke Margriet de Moor.

Margriet de Moor har gitt ut flere bøker hjemme i Nederland. Den første romanen, Først grått så hvitt så blått, kom på norsk i 1993, den andre, Virtuosen, nå i høst. Her har hun til fulle utnyttet sin utdannelse innenfor sang - og det skulle ikke forundre meg om hun har studert italiensk 1700-talls musikk spesielt.

Handlingen er i alle fall lagt til 1700-tallet, i området rundt Napoli. I de aller øverste og mest sofistikerte lag av befolkningen lever fortelleren, den unge contessa Charlotte Caetani, et liv der nytelse på de fleste plan står høyt på natt- og dagsordenen. Hun har vokst opp hos sin forviste baronfar som etter å ha valgt feil side i striden mot hapsburgerne må tilbringe resten av tiden på sitt landsens gods, der han fortaper seg, og taper i, spill. Bare én gang vinner han, og det er natten før sangbegavelsen Gasparo Conti forsvinner fra landsbyen. Charlottes far har sett hans potensiale og forsøkt tidligere å få Gasparos far til å sende ham fra seg for å gi ham den «behandlig» et ekte sangtalent må ha, men faren synes ikke kastraksjon høres ut som en naturlig del av sønnens utdannelse. Denne natten taper han altså, og innsatsen er 12 år gamle Gasparos testikler og sædledere, som fjernes ved et inngrep «bare én av fire stryker med av», og som gir de andre sjansen til å utvikle seg til gudsbenådede sopraner. Gasparo gjør det, han blir stor stjerne, og når Charlotte treffer ham igjen ved operaen i Napoli noen år seinere, tar han fullstendig pusten av henne og resten av sitt publikum med sine fantastiske tolkninger og sin underlige skjønnhet.

De innleder «et forhold som i sjelelig og sanselig hete overgår hva selv den blaserte og moderne leser er forberedt på», som vaskeseddelen lover oss. Nå mener nok ikke vaskeseddel-forfatteren blasert og moderne leser, for slike lesere er strengt tatt forberedt på spennende tekster, og får sansynligvis ikke bakoversveis av denne. Så det er, typisk nok, ikke teksten vaskeseddelen sier noe om, men sexen, og da kan den vel ha sine ord i behold, for hvem av oss blaserte, moderne osv. har (når vi ikke er lesere!) fått sjansen til å forføre en kastrat? Det lar seg altså gjøre, Gaspari har ikke kantete mannekropp og voldsom potens, men ifølge boken skiller kastraten seg når det gjelder selve forførelsen, fra andre menn først og fremst ved å måtte bes to ganger. Men det er ikke til å komme fra at det som gjør Gaspari spennende, både som objekt for den kvinnelige fortelleren og for leseren, er nettopp det faktum at han er forskjellig fra andre menn - han er en mann på mange måte utenfor sitt kjønn, akkurat som kunsten er utenfor den verden den skapes i og av.

Det mest spennende med Virtuosen er uten tvil den settingen de Moor har valgt - det stadig eksperimenterende miljøet der mange av våre forestillinger av kjønn settes på hodet. Kvinner kan ikke opptre som kvinner - ballerinaene ved teatrene og operaene er menn i kvinneklær, og en og annen kvinne som kler seg ut som mann i kvinneklær for å få være med. Sopranen er den edleste av alle stemmer, og synges av menn som blir kastrert som 12-åringer for resten av livet å høres ut som kvinner. Kastratsangerne begynner i kvinneroller og får, etterhvert som stemmen foredles, avansere til de mannlige hovedrollene, som altså fortsatt synges med sopran av en mann som høres ut som en kvinne som ser ut som en mann! Med andre ord, det er en verden der begrepene mann og kvinne, og mennene og kvinnene selv, har en flytende identitet som kjønn, de er både óg og verken eller. «Det er lærerikt og morsomt å henge sitt eget kjønn på en kleshenger i garderoben, sånn dann og vann», som Charlotte sier et sted, i forbindelse med alle kvinnene med glattbarberte kinn som beveger seg rundt i sosieteten.

Når Virtuosen altså, til tross for spenningene teksten presenterer gjennom det spesielle miljøet og den spesielle mannen Gasparo, ikke er en blitt en særlig spennende roman, skyldes det flere ting: For det første den summerende fortellerteknikken som preger deler av romanen, for det andre en nærmest fraværende intrige og for det tredje at Gasparo, til tross for at han sees gjennom den lidenskapelig forelskede fortellerens øyne, fremstår som en nokså oppblåst noksagt. At fortelleren summerer alt unntatt sine opplevelser rundt Garparo er en tydelig styring mot hva som er vesentlig i teksten, men det får alt det andre, og det er en del om dette og hint, til å virke tilsvarende uvesentlig og dermed kjedelig. Og når fortellertempoet bremses og vi blir forsøkt dratt inn i rom av klanger, fraseringer og todeling av trefjerdedelstakter, sørger Gasparos selvhøytidelige stil for at bare Charlotte blir myk i knærne. Intensjonen er god, å beskrive sangerens språk med så mye innlevelse som Gaspari gjør burde si noe om språk i det hele tatt, og om kunsten, men minner snarere nok en gang om at kunsten er langt større enn sin kunstner. Og at å fange en overmenneskelig vakker sopranstemme i skrift er et prosjekt for virkelig store kunstnere!

Margriet de Moor: Virtuosen Gyldendal Norsk Forlag 1995 Anmeldt av Erle M. Stokke

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.