Heltinnen bedre enn intrigen

En krimdebut som hadde tjent på å ikke være krim.

Handlingen i Nord for Montana er lagt til Los Angeles, hvor den unge karrierekvinnen Ana Grey står på for å komme seg oppover i FBIs mannsdominerte hierarki. Ana beskriver seg selv slik: «Min eneste gjenlevende slektning er bestefar, og livsstilen min er nærmest aggressivt fri for Gud: Den lille, møblerte leiligheten i Marina Del Rey. Min Plymouth Barracuda kabriolet, årgang 1970. Seksti til hundre timer i uka på Byrået, en lettmilkshake til lunsj og to timer i bassenget hver dag.»

Dette ser ut til å være standardmønsteret for nittitallets lovvoktere i USA (i følge krimgenren vel og merke): De er sunne, de er karrierebevisste og de har ikke noe liv. Som så mange av sine helte/heltinne-kolleger har Ana et havarert forhold bak seg, i dette tilfellet med en politimann som viste seg å bli mer og mer pervers. Det som skiller Ana fra mange krimheltinner er at hun er ganske ung, under tredve. Utover i boken vokser det frem et sterkt slektskap med Jodie Fosters karakter i Jonathan Demmes blockbuster-film fra 1990, Nattsvermeren.

Krimbøker har gjerne et plot som er bygd slik at tilsynelatende frittstående, gjerne dagligdagse hendelser viser seg å høre sammen - så også i Nord for Montana.

Boken åpner med at Ana på engenhånd og på fersk gjerning tar en bankraner, som i forhørene helt uten press tilstår seks ran til - et scoop som burde føre henne noen trinn oppover, men det faller hennes avdelingssjef tungt for hjertet - han vil også stige i gradene. Sjefens anbefaling om overflytting blir dermed ikke så bra som ønskelig, og hun må først klare en prestisjesak før karrierestigningen kan bli et faktum.

Saken er en skikkelig mediamagnet. En kjent skuespillerinne Jayne Mason, med et nesten-forhold til JFK og diva-stempel i bagasjen, påstår at hennes lege, Randal Eberhardt, har gjort henne til narkoman. Samtidig prøver Ana å finne ut hvem som har myrdet en slektning av henne, og selvfølgelig har disse to sakene felles aktører. For den avdøde slektningen har vært hushjelp hos Eberhardt.

Nord for Montana er et skikkelig stykke arbeid, langt bedre enn mye annet genren har fremvist i den senere tid, men dette har mye med at krimbøker generelt ser ut til å være en stivnet genre. Smith klarer i motsetning til størsteparten av sine kolleger å skape en likandes protagonist, underveis får leseren detaljer om Anas bakgrunn og blir kjent med at faren forsvant når hun var liten, at moren døde ung og at det var bestefar Poppy som oppdro henne.

Smith klarer å gjøre Ana til en person leseren blir kjent med, hun blir ikke bare den vanlige todimensjonale helten, og det er dette som gjør boken verdt å lese, for krimintrigen er ikke særlig spennede eller overraskende.

Særlig avansert språklig er boken ikke, og som en naurlig følge av dette er oversettelsen helt ok.

På omslaget står det at boken skal være «en fascinerende skildring av et annet Los Angeles enn byen vi kjenner fra TV.»  påstå at blandingen superkjendiser, mord og løgn er ukjent og original er rimelig drøy. Uten å dvele for lenge ved dette vil jeg bare minne om en rettssak som har pågått i Los Angeles det siste halvåret.

April Smith: Nord for Montana Tiden 1995 Oversatt av Eirik Newth Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.