Sarah Kirsch: Tekster som blir dikt

En stor tysk dikter demaskerer samfunnet og befrir språket.

AV JASMINA KADRIC

I motsetning till forfattere som Volker Braun, som støtter seg til «den progressive, dialektiske tyske litteratur» (Klopstock, Goethe, Schiller, Hölderlin) som forutsetning for sosialismen og utviklingen i DDR, knytter forfatterinner som Kirsch, Elke Erb og Christa Wolf seg til den mere utilpassede og kritiske kvinnelitteraturstrømninger fra det 19. århundre; Karoline von Gunderode, Anette von Droste Hulshoff og Bettina von Arnim. Alle har tross forskjellige utgangspunkter dannet en gruppe som Kirsch kalte «unsere Truppe» som formulerte kritiske teser overfor parolelitteraturen i DDR og stilte krav om subjektivitet. Gruppens viktigste inspiratorer var lyrikere: Peter Huchel, Erich Arendt og Johannes Bobrowsky.

Denne aften, Bettina, alt er

Ved det gamle. Altid

Er vi alene, når vi skriver til kongerne

Hjertets konger og

Statens. Og stadig

Skræmmes vores hjerte

Hvis der på den anden side huset

Er en vogn at høre.

Underlig nok kom i de siste 20 årene de mest oppsiktsvekkende lyrikksamlinger nettopp fra de samfunnene som har opplevd store omveltninger; fra Sovjetunionen, tidl. DDR, Tsjekkoslovakia og Nord-Irland. Fra land altså, hvor individet ble utsatt for sterkt psykisk og moralsk trykk, press. Især i DDR har makthaverne oppfattet kunst som bidrag til oppbygningen av sosialismen og den ble styrt av staten. DDR-lyrikken kjennetegnes av dette spenningsforholdet mellom kollektive og individuelle verdier. I sin diktsamling Trylleord (1974) ironiserer Sarah Kirsch over den vanskelige dikterposisjonen hvor diktskrivingen ble pålagt den marxistiske estetikken.

ICH WOLLTE MEINEN KÖNIG TÖTEN

…doch

Die Freiheit wollte nicht gross werden

Das Ding Seele dies bourgeoise Stuck

Verharrte nicht nur, wurde milder

Tanzte wenn ich den Kopf

An gegen Mauern rannte.

WIEPERSDORF

Her er versemålet elegisk

Tiden præteritum

En smuk blegrosa melancolia

Vævet gennem de studsede hække

Kirschs forgjenger, som sto under lignende sosial-politisk press , den store iren W.B.Yeats, skrev i artikkelen «Per Amica Silentia Lunae» (1917) «Fra striden med andre lager man retorikk, men med striden med oss selv - dikt». Sarah Kirschs viktiste tema er «menneskets kjærlighetsevne som sinnbilde på det idealmenneskelige overhodet».

Uansett om diktene hennes beretter om menneskets forhåpninger, forrådte følelser eller naturbilder, kretser de alltid rundt menneskets evne til å elske eller å bli elsket, evnen å være seg selv og sammen med et DU. Hennes dikt beror på den private erkjennelsesverden - som emaneres i en objektiv og destillert form. Kirschs dikt har i likhet med Yeats en yppig billedrikdom og et utpreget språkmelodikk, av mange kritikkerne kalt «Sarah-Sound». I likhet med Yeats' og Trakls melankolske toner og betont musikalitet er Sarah Kirsch en ordsmed som dropper det plakative og skaper sitt eget spennende spillerom, hvor leseren kan bevege seg. Kirschs lyrikk demaskerer menneskets nerverdigende samfunnsstrukturer, befrir språket fra lammede klisjeer. Hennes diktning kjenner egentlig to store temaer - feiringen av den nye kjærligheten og reaksjonen på svik, på forlatthet og ensomhet. I dette andre temakomplekset føler hun seg mere hjemme.

«Forklaring af nogle ting»

……..Hvis du vil skille dig af med mig, foretrækker

en anden skønhed, sender mig

ud i sandstormen så jeg glemmer syn og hørelse

mine hænder intet finder huden

næsten kvæles i støv

vil jeg langtfra forlade dig

Jeg venter på andre dage venter tåbeligt? på din anger, allerede

i morgen sætter du den foretrukne sminkende

på porten skyder hurtigt slåen for

nelliker bringer middagen mig om aftenen

løber du mig sultent i møde tilbyder

mig din frakke jeg

går ikke uden dig tusind-

øjede igangsætter milion-

fingrede næve håb på håb

I Kirschs lyrikk er kjærlighets- og naturtematikk flettet inn i hverandre. Natur som park eller hage, naturen formet og forvandlet av menneskehånd - det er ambivalensen; mennesket kan gripe inn i naturen både skapende og destruktivt

MEROPSFUGLEN

Den store Meget smukke meropsfugl

Flyver allerede om foråret næppe har et blad vist sig

Afsted til syden hvor skygger

Falder højst lodret stenen

Varm som mine øje- blik på den

Således har jeg lært: stor er den stærk smuk som

Et menneske og ved man om den

Hører længselen ikke opp. Den flyver men den ser

Flyvende tilbage. den fjerner sig, nærmer sig alligevel.

Over øjnene. Blodet. Til hjertet. O skønne sagn!

Spring fra sten til sten; håb

Hvor rum og tid lægger

Sig mellem os. Og kommer den igen? Den kommer.

Imødeset med længsel ønsket tilbage ventet ventet

Således ser den flyvende tilbage, ikke på mig.

Den nærmer den fjerner sig.

Sarah Kirsch er født 1935 og er en av de mange tyske forfattere som kjenner Berlin- muren fra begge sider. Etter eksklusjonen fra den østtyske forfatterforeningen flyttet hun til Vest- Tyskland. I diktene sine skaper hun et nytt landskap, en ny verden og ordet stat er ikke der. Sarah Kirsch velger seg selv og språket som er sterkere enn hos dem som tror «at de behersker det på samme måde, som de behersker teknikken.» For nesten 20 år siden formulerte Kirsch den selvbiografiske notisen slik: «Født på Chaplins 46. årsdag i Winzigerode, en virkelig lite landsby i Harz….»

Trylleords mottodikt: «Anziehung» - «Nebel zieht auf, das Wetter schlägt um. Der Mond versammelt Wolken im Kreis. Das Eis auf dem See hat Risse und reibt sich. Komm über den See.» Det er viktig å nevne det faktum at DDRs såkalte middelgenerasjonen rundt 50- og 60 tallet ikke forholdt seg utelukkende til «den klassiske arven» - Klopstock, Hölderlin, Goethe - men i stor grad lot seg påvirke av de internasjonale modernistiske poeter. Ikke bare de russiske modernister fra 20- årene - Akhmatova, Mandelstam, Blok, Jesenin - men også fra datidens amerikanske Beat- litteratur, noe man sanser i Volker Brauns samling Jugend-Zyklus.

Rafael Albertis Sobre los angeles oversatt i DDR i 1980, var Kirschs viktigste inspirasjonskilde.Likevel har Tysklands betydeligste, nålevende lyriker funnet sin egen, umiskjennelige og autentisk lyriske språk, en særegen og en utpreget individuell skrivemåte, hvor både aktuelle og forgangne språkfarver og mosaikker blander seg og samtidens og fortidens erfaringsbilder fremkalles. Erfaringsvirkeligheten i DDR, hvor hun bodde intil 1977, og livet hinsides muren gjennomsyrer hennes dikt og prosa og også hennes naturopplevelser. For Sarah Kirsch skriver ikke idyller - og hvis, så bare som motdrømmer til virkeligheten. Også hennes mangfoldige kjærlighetsdikt preges av lidelse, skuffelsen, avskjed. Hennes lyriske verk artikulerer denne dualismen, dette motsetningsforhold mellom natur og menneskeverk, mellom kjærlighetsrusen og lidelseserfaring.

Dette er de forskjellige aspektene i Kirschs poetiske landskap. Verdens nød på slutten av det 20. århundre tar hun også opp, men tydeligere kanskje sier hun noe om sønderknuste forhåpninger. Kirsch var og er en samtidens dikter. Fra tegn som forekommer i diktene hennes kan man avlese tidens tegn og forfatterinens biografi, offentlighetens og hennes indre innstilling til den. Hennes møysommelige strev med å kartlegge øyeblikksopplevelse av det tyske landskapet, før det har forsvunnet - hun besynger det ikke for å redde det, men for å ta vare på det ved å gi utrykk for en human motstand. Kirsch føler seg i slekt med Anette von Droste- Hulshoff (1797- 1848), Tysklands betydeligste lyriker i det 19. århundre, naturdikter med barokk billedspråk. Kirschs metaforikk minner om Bachmann, Rafael Albertis landlige idyller - hans engel er også å finne hos henne - og Majakovski. Og Bobrowski. Hennes vers insisterer, lik nøktern prosa, på en nøyaktig iakttagelse av detalj; hennes poesi er det almenes opptegnelsessystem. Forbilder: Rainer Kirsch, Wolf Biermann, Volker Braun, Uwe Grossmann. Kirsch-dikt oppsto ofte på grunnlag av «et optisk innfall».

Diktene utstråler en sjelden og vàr balanse mellom den personlige opplevelsen og den objektive erfaringen som mellom livet og kunsten - et vekselspill mellom flora, fauna og fama, mellom natur, samfunn og kunstvirkeligheten som hverken blir forskjønnet eller fortært, sjelens diagrammer, protokoller - tilståelser - kalt dikt.

«…Hoffnung

Wo Raum und Zeit sich

Zwischen uns legen…»

Fuglene blir til sinnbilde og til metafor- «Die Vogelfreiheit entzückte mich/Es war mir früher in meinem Land/So viel eingeblasen und vorgeschrieben…» («Die Entfernung»)

Kirschs poesi fremstiller en forvirrende enkel virkelighet - en fenomenal forvandling av enkle iakttagelser til fantastiske forestillinger.

Poesien er spill med oppfyllelsen - å være sammen med det man elsker, det er å åpne hjerte og bevissthet for overraskelser, som overvelder oss og gjør at alt kan omvendes til det gode. Sarah Kirschs dikt er «emphatische Lektionen der Nähe, des Hinsehens, des Miterlebens... ein rebellisches Konglomerat des Poetischen»...

Sarah Kirschs tilegnet seg eventyrtonen, resirkulerte den trivielle romantiske tradisjonen. I sine rim- og strofe/vers-forsøk etterstreber hun ikke å bli en virtuos rimsmed - hun skriver seg (dikter seg) frem til sin egenrytme, på leting etter sin egen form. Hun skriver ikke dikt eller historier, ingen oder eller shortstories - hun skriver tekster som blir til dikt.

SNEEN LIGGER SORT I MIN BY

Sneen ligger sort i min by

hundene går fulde af sjap og røg

menneskene ligger pa denne tid

på deres brede chaiselongue

og spiser varmt brød

Kun duer brøler på taget

de søger læ i skurene de tænker allerede på den neste tede

og plukker en fjer løs

den lægger de i tegltaget

Jeg går tur i min sorte pels

jeg taler venligt til hundene

da hyler de og logrer mat

og viser mig den hvide sne

der er på den jødiske kirkegard

- Fra Landopphold (1969)

JEG ER MEGET BLID

Jeg er meget blid kalder

mig Kamille

mine fingre er kærlige bygger

kirker i din hånd mine negle

vingeskæl fra engle kærtegner jeg er

sommeren høsten selv vinteren om foråret

var jeg gerne hos dig du

viser mig landet vi går

fra sø til sø da er der brug for

et langt lykkeligt liv

fiskene er to

fuglene bygger reder vi

står på det samme blad

- Fra Trylleord (1974)

SELVMORD

Men hos hende lå det til familien

De boede engang ved mosen

Hos bedstemoderen faldt

Et billede ned fra væggen

For hver gang en søn var faldet

- Fra Rygvind (1977)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 02/09-95, kl. 08.53 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.