[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

En legevitenskaplig innpakning

SPOTTMARKED

BERIT VON DER LIPPE

«Jeg tror det er på tide at vi begynner å lete etter alderdomskilden - bryte ut av kokongen av evig ungdom og ta sjangsen på et nytt stadium av livet», uttaler Betty Friedan i forbindelse med lanseringen av boka med den norske tittelen, Alderdomskilden.

Siden vi alle, kvinner og menn, forhåpentlig vil oppleve det å eldes, velger og våger jeg atter en gang å rette søkelys mot denne alderdommens vederstyggelighet, og som - særlig for kvinner - synes å framstå som «sjukdommelig» i vår kultur. Og faktisk i økende grad finner grobund også i norske miljøer. Her er det penger å tjene. Ikke minst for kirurgene innen det private helsevesenet.

Friedan forteller at 60.000 ansiktsløftinger foretatt i USA på midten av 70-tallet har økt til 2 millioner idag. Foreløpig er kjøp av denne type varer noe mer moderat i Norge, men salget viser stigende kurve.

Vitenskaplig troverdighet

Hver og en av oss som daglig reiser med offentlige kommunikasjonsmidler, møter på trikk eller buss tilbud om kjøp av kroppslige forbedringer. Omfanget av denne type tilbud øker. Foreløpig lar man den eksplisitt uttalte babywatch-varianten utebli fra denne type reklamekampanjer. Fremdeles gis varene en legevitenskaplig innpakning: Det myte- eller tabubelagte imøtegås ved en tilsynelatende rein medisinsk innpakning - billedmessig via fortrinnsvis «vitenskaplige» tegninger av ulike kroppsdeler og verbalspråklig via en nesten teknologisk/nøytral retorikk. Logosdelen, det informative og tillitsvekkende, må nødvendigvis prege markedsføringen. Nødvendigvis, fordi det å la seg operere er og blir noe annet enn å gjøre innkjøp av andre «vanlige» varer. Handelen må gis en vitenskaplig troverdighet. Henvendelsesformen må inngi tillit. Ethos og logos må så å si gå hånd i hånd, mens pathos, eller det reint emosjonelle, må tones ned, - enn så lenge.

Når moten taper noe av sin funksjon ved klassifiseringa av mennesket (fremdeles kan flertallet i vår del av verden kjøpe «sin» livsstil via klær), ser det ut til at kroppen til den som bærer klærne øker sin betydning. Kroppen forteller hvem vi er. Mer eller mindre åndelig innleving erstattes av det djupt og grunnleggende overflatiske: Slanke, veltrente kropper konnoterer suksess og vitner om mestring av egen kropp. Viljestyrke, må vite. Korsettet kunne vi kvinner før i tida i allefall ta av ved sengetid; kroppen er det værre med.

Nå har kropp, fortrinnsvis kvinners kropp, alltid vært mer eller mindre offentlig i den forstand at den opp gjennom tidene for en del menn er blitt ansett som «allment» tilgjengelig (mannens driftsbehov). Likeledes er det menn som har satt grenser og normer for hvordan den bør se ut - for å være kvinnelig. Det nye med kvinners kropp - og i den seinere tid i noen grad også menns kropp - er i denne sammenhengen varetilbudet og markedsføringa, knyttet an til kropp og endringer av denne.

Samtidig - og i tråd med økende konkurranse generelt i samfunnet - har «egne valg» og prestasjoner fått økende betydning. Også her på berget blir vi mer og mer sosialisert inn i en ideologi lik den nordamerikanske: Å være sin egen lykkes smed. Skyldfølelse for egne feil «blir med som nissen på lasset».

Kirurgiske varer

Utviskinga offentlig - privat og den tiltakende privatisering av tidligere offentlig definerte oppgaver, skaper en ekstra utrygghet hos mange, - kanskje særlig kvinner. Kvinner utgjør samtidig mer enn 80% av kundene til plastisk/kosmetisk kirurgi. Er-det-min-feil-syndromet, noe kvinner sies å oppleve i større grad enn menn, gjør seg ikke mindre gjeldende i tider som disse. I kampen om visse type jobber vil rett og slett et «godt» utseende kunne være avgjørende for å vinne og faktisk få jobb.

Privatisering av helsevesenet var lenge et brennbart politisk debatt-tema. Opprettelsen av private helseklinikker blei begrunnet med de mange helsekøene. Den debatten skal jeg la ligge og nøyer meg med følgende (retoriske) spørsmål: Ville disse klinikkene kunnet gå med overskudd - og være det man faktisk kan la inngå under honnøruttrykket «bærekraftige» - uten det økende salg av kirurgiske varer?

Idrett blir og har alltid blitt brukt i politisk maktkampsammenhenger - uansett idrettens klart ikke-politiske element og uansett den enkelte idrettsutøvers opplevelse av idrett som ikke-politisk. Kjøp av kroppsendringer/kirurgiske produkter blir, uansett den enkelte kjøpers egenopplevelse av noe ikke-politisk, i større eller mindre grad ikke bare symptom på et gitt sosiokulturelt landskap, men inngår også som en faktor i et reint politisk landskap.

Samling i bånn

At enkelte menn, faktisk stadig flere, også kjøper denne type varer, vil kunne oppfattes som nok et tegn på økende likestilling. Når man i disse tider via nyhetsformidling i aviser kan friste menn med penisforlengelse eller forstørrelse, handler det i liten grad om økende likestilling. Snarere dreier det seg nettopp om «samling i bånn». Jeg tror neppe mannen i overskuelig framtid vil være avhengig av størrelsen på sin penis i en jobb-søker-situasjon. Like fullt inngår forskning rundt og tilbud om denne type varer i både et sosiokulturelt og politisk landskap. Det sier faktisk noe - men sjølsagt bare noe - om hvem legevitenskapen tjener og noe om hva denne vitenskapen finner interessant å arbeide med.

BT:

(Tania finner bilde)

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.