I moderne filosofi møter vi et oppbyggelig kunstbegrep i utakt både med seg selv og samtidskunsten. Kunstteoretiker Stian Grøgaard er på jakt etter et alternativ - og finner en åpning hos Kant.

AV HALL BJØRNSTAD

Med sin filosofiske tilnærming til billedkunsten fremstår Stian Grøgaard som en fremmed fugl i et norsk kunstmiljø som gjerne er blitt karakterisert som svært teorifiendtlig. Han vil imidlertid ikke være med på at det intellektuelle nivået er noe lavere i billedkunsten enn i norsk kultur generelt:

- Det franske uttrykket «dum som en maler» viser en tradisjonell fordom om den tause, ikke særlig begrepslige billedkunstneren. Her i Norge er vel problemet i dag snarere en generell mangel på intellektuell sofistikerthet. Vi lever i et populistisk paradis som er avhengig av å avsverge seg den intellektuelle. Norske billedkunstnere er ikke mer anti-intellektuelle enn andre kunstnere, f.eks. forfatterne. Det er mer tale om et generelt norsk problem som ytrer seg på visse måter innen billedkunsten.

- Hvordan?

- I første rekke som en reduksjon av kunst til håndverk, en slags håndverks-fetisjisme. Kunst identifiseres med hendighet; det er først kunst når folk kan si «Det kunne ikke jeg ha gjort!» I moderne kunst ser vi en problematisering av denne fetisjismen: Her finnes det jo mye som også mange andre for såvidt kunne ha «gjort». Dette har blitt framstilt som en intellektualisering, en kontinuerlig forskyvning av hva som betraktes som håndverkmessig dyktighet, en forflytning av fokus fra hånden via øyet til begrepet. Så kan man bare spørre seg hvorfor man ikke kan ha med begge aspekter, hvorfor norske billedkunstnere skal henge seg opp i en uforsonlighet mellom hendighet og forståelse…

- … og dermed er du kanskje i gang med svaret på neste spørsmål: Hva skal nå egentlig kunstneren med teorien?

- For såvidt. Konseptualiseringen i moderne kunst de siste 30 år - dreiningen bort fra formalisme til funksjon, fra «How art» til «Why art» - gjør skillet mellom teori og praksis uklart gjennom en generell begrepsliggjøring av praksis. Kanskje er ikke engang betegnelsen «teorilærer» lenger kunst-relevant. Likevel vil jeg si meg uenig med dem som hevder at skillet har opphørt å eksistere: Selv om det er vanskelig å trekke grensen mellom kunstpraksis og kunstteori, kunne man litt slapt si at et slikt skille nettopp fungerer i praksis.

Generelt er teorien og teoriundervisningens funksjon å skape en distanse til det estetiske materialet. Dette er gunstig ikke bare ut fra den konseptualiseringen av samtidskunsten vi alt har vært inne på, men også ved den mulighet for selvkritikk som ligger i et slikt distansert blikk. Hvis teorien kan få fler til å brenne mer av egne arbeider, hvis teorien kan få folk til å stå kurende stille og tenke og ikke stadig produsere ting som senere tynger dem ned, da har den en viktig rolle å spille. Derfor fungerer teori først og fremst som en langsiktig investering i egen praksis.

- La oss dvele ved begrepsliggjøringen av kunsten. Er det blitt slik at vi trenger filosofien for å få utbytte av en stadig mer intellektualisert kunst?

- Dette er et listig spørsmål, og et svar ville kanskje måtte ta strategiske hensyn. For det første er det en anledning til å problematisere floskelen om kunstens intellektualisering, som også har vært styrende for denne samtalen så langt. Her ligger det innebygd et historiesyn som ikke er uproblematisk. Kunstnerens virke er jo alt i utgangspunktet intellektuelt, og spørsmålet er hvor fruktbart det egentlig er å beskrive kunst i det Moderne som en tiltakende intellektualisering. Man kunne kanskje supplere med en strukturalistisk synsvinkel og hevde at alt er ved det samme? Og hvordan vurderes en intellektuell andel av estetiske erfaring? For å komme videre, måtte man kanskje gå veien om det trivielle: Hva er egentlig et intellektuelt forhold? Til malerier? Til bananer? Til sex?

- Og for det andre?

- I en viss forstand er svaret på ditt forrige spørsmål «ja»: Filosofien er som disiplin en nær nabo av kunsten, og den er medansvarlig for produksjonen av det moderne kunstbegrepet - noe den, ifølge Rüdiger Bubener, ikke vil vedkjenne seg.

Teoretisk sett blir dermed kunstfilosofi et nødvendig element i kunstens egen selvforståelse. En annen ting er at denne forbindelsen mellom kunst og filosofi alltid er partisk i forhold til estetisk erfaring generelt: Man tror man kan legge det estetiske bak kunstens lås og slå og være kvitt det for alltid innen f.eks. vitenskap og politikk.

Praktisk sett må derimot spørsmålet besvares med: «Nei, selvfølgelig ikke.» Institusjonen kunst lever sitt liv uavhengig av filosofien. Man trenger ikke filosofi for å delta i kunstspillet på en adekvat måte.

La meg så, etter å ha svart både «ja» og «nei» på spørsmålet i tillegg til å avvise et av dets premisser, uttrykke min skepsis til det å operere med kunst og filosofi som strengt adskilte størrelser: I denne «boks-tenkningen» ligger det en sterilisering som bl.a. kommer til uttrykk i mye moderne filosofi sin behandling av kunst.

- Det må du utdype!

- Det er en tradisjonell modernistisk oppfatning at filosofien legger ned sine våpen - begrepene - foran kunsten. Den må besinne seg. Holde inne. Slik blir kunsten stedet for filosofens, f.eks. Heideggers og Adornos, møte med det som ikke går opp i begrepet - ikke-identitet eller hvorfor ikke værens-begrepet til Heidegger. Den blir et slags «memento mori» for filosofien: en påminnelse om at begrepene bare er allmektige til sin egen fordervelse, en selvbevissthet om en tilgrunnliggende differens, et korrektiv til dem som trodde filo-sofia kunne klare seg uten filo, dvs. som en en gang for alle fiksert sofia, visdom. Dermed blir kunst estetikkens priviligerte område: Kunst er estetikken i naturparken, og på utsiden er den en utidighet. Ved å kreve noe spesielt av omgangen med kunst - eller et «stakkarsliggjort», singulært estetisk uttrykk - har man lett for å unnskylde en forstrukken begrepsbruk. Kunst blir et påskudd til å gjøre filosofi umulig for seg selv.

- Så i den grad dagens konseptkunst er begrepslig, har faktisk filosofien et mindre begrepslig forhold til kunst enn kunsten selv?

- Nettopp. Og det har i den senere tid fremkommet misnøye på kunsthold med denne «begrepsfrykten», med denne oppbyggelige - for ikke å si sentimentale - holdningen til kunst i moderne filosofi. La meg her skyte inn at dette ikke bare gjelder en modernistisk klassiker som Adorno, men at jeg - til min overraskelse - også har støtt på et slikt kunstsyn hos f.eks. den franske filosofen Derrida.

Det filosofien bør gjøre, er å forklare seg behovet for en slik oppbyggelighet. Det bør være av interesse for filosofiens selvforståelse å se hvordan et slikt kunstbegrep fungerer i forhold til andre «løsen-ord» av typen Heideggers «væren» og Adornos «ikke-identitet». Dette «oppbyggelige» kunstbegrepet sier viktige ting om en viss type estetisk orientert filosofi, men lite om estetisk praksis. Dermed står det i fare for å bli intetsigende - slik som vår almene diskusjon om kunst og filosofi også gjør.

- Men vil man ikke, i det samme man sier noe mer, møte anklager om at man krenker det estetiske med begrepsvold?

- Jo, og i bunnen ligger derfor en variant av det klassiske filosofiske spørsmålet om forholdet mellom det enkelte og almene, nærmere bestemt mellom det estetiske som Adorno kaller «det konstitutivt særskilte» og en diskusjon som først begynner når det særskilte er vekslet inn i begreper. Å pukke på det unike fører ingen steder. Men spørsmålet er om en kommer først til visdom ved å erstatte estetiske objekter med hverandre under begrep om følelser som objektene har felles? Ludwig Wittgenstein står her for en radikalt ikke-substitusjon, og poengterer misforholdet mellom den overleverte estetikkens generaliseringer og den konkrete estetiske erfaring. Han tar parti for den sistnevnte ut fra en generell anvisning om å respektere grensene for de enkelte språkspill. Men motsatt argumenterer Bourdieu med at all estetisk erkjennelse er miserkjennelse, og at estetisk praksis må gå ut av sitt gode skinn for å forstå seg selv. Estetikk vil før eller siden måtte reduseres til antropologi. Substituerbarheten blir et springbrett for å komme fra det estetiske over i en total-konseptualisering, en total-begrepsliggjøring av sanseligheten. For Wittgenstein er substituerbarheten for mye, for Bourdieu aldri nok.

- Og dermed finnes det alternative kunstsynet hos Bourdieu?

- Ett alternativt kunstsyn: ja, men det er en gjenganger i estetikkens historie. Bourdieu har som sosiologer flest en slem tendens til å moralisere bort det estetiske. For meg blir imidlertid spørsmålet: Er det mulig å forlate et oppbyggelig kunstbegrep uten å havne i Bourdieus anti-estetikk? Kan man holde fast ved substituerbarheten, dvs. ved en fremmedgjøring av estetikken, uten å falle ned i sosiologiens moralisme? Finnes det en annen retning, en åpning for en annen betraktningsmåte?

- Ja, gjør det det?

- Jeg mener Kant leverer en substitusjonsteori som ikke slår over i moralisme; han klarer å beholde det estetiske som et nøytralt felt. Dette skjer ved en utvidelse av begrepsbruken, en overvinnelse av «begrepsvolden», i noe han kaller den reflekterende dømmekraften. Dette uttrykket er en delvis omskrivning av datidens smaksbegrep, og senere er det få filosofer - foruten Nietzsche - som har hatt sansen for smakens funksjon i en filosofisk begrepsøkonomi.

Adorno gjør filosofiens selvbesinnelse i møtet med det estetiske til et valg. Hos Kant, derimot, er smaksbegrepet ikke en slags voluntaristisk oppfordring til selvbesinnelse, men forteller om en ugjennomsiktelighet og uvilkårlighet ved enhver begrepsbruk. Kant har dermed ingen utopi om et begrepenes sammenbrudd i den estetiske erfaring. Derfor overfører han også skjemaet fra erkjennelsesteorien til estetikken nesten uten modifikasjoner. Med andre ord en «konseptualist», som ved å gi det estetiske nøytrale rammer, kommenterer en bourdieusk nåtid og en kunstpraksis der konseptualismen er enerådende og derfor forfaller til stil.

- La oss nå vende tilbake til forholdet mellom teori og praksis med utgangspunkt i ditt utsagn om at teorien skal skape avstand til det estetiske materialet. For din egen del later denne avstanden nå til å ha blitt svært stor?

- For meg dreier det seg nå om å lære å skrive, og jeg føler ikke at det er en mer distansert virksomhet: Både det å male og det å skrive er tidkrevende, og jeg har gjort dem etter tur. Da jeg sluttet å male, føltes det på ingen måte som noen faneflukt, men snarere som en befrielse, som om jeg slapp en ideologisk forpliktelse. Fraværet av kunstnerisk praksis skapte en viss nøytralitet, et pusterom i forhold til det «bordet fanger» som praksisen tidligere hadde innebåret.

- Men blåser ikke denne pusten ut «det kunstneriske lyset»?

- Det ligger vel noe i standardinnvendingen om at metaplanet ødelegger spontaniteten gjennom en slags «hamletsk nøling». Jeg vil imidlertid avvise en implisitt beskyldning om at nøytralitetens fravær av praksis er et uttrykk for manglende vilje til å ta stilling. Det er snakk om praksis i begge tilfeller, andre måter å delta på! Spissformulert kan man si det foregår en kamp om begrepet kunst mellom håndverkerne og de intellektuelle: Håndverkerne beskylder de intellektuelle for å kvele praksisen, mens de intellektuelle hevder at hendighet alene aldri vil kunne frambringe kunst.

- Dermed antyder du et formidlingsperspektiv for teorien. Hvordan vurderer du dette i forhold til det du selv skriver - som er blitt omtalt som både «uforståelig», «derridask» og «totalt hermetisk»?

- Dette er en kritikk som delvis treffer. Som jeg sa, er det snakk om å lære å skrive, og skrivemåten bærer nok mer preg av et ønske om å forstå enn om å formidle: Jeg har nok skrevet inn i en trakt til noen få ideelle lesere. Likevel vil jeg tilføye at å lære å skrive er mye mer enn å lære å skrive forståelig. Det handler også om å ta høyde for språkets ugjennomsiktighet og senheten i de tilgrunnliggende tekstene.

- Avslutningsvis: Vil du tematisk fortsatt befinne deg i skjæringspunktet mellom filosofi og kunst?

- Nærmere bestemt i skjæringspunktet mellom filosofi og billedkunst - og ikke minst med utgangspunkt i konkrete kunstverk. Billedkunst skiller seg fra f.eks. litteraturen ved at den i mye sterkere grad skapes på nytt ved enhver moderne omkastning av sjangerhierarkiet; den er mer modisk, overfladisk, flyktig. Dette stiller store krav til en filosofisk tilnærming til billedkunst, også kravet om ikke å undervurdere den som eksemplarisk for en generell estetikk.

BT:

STIAN GRØGAARD: Da jeg sluttet å male, føltes det på ingen måte som noen faneflukt, men snarere som en befrielse, som om jeg slapp en ideologisk forpliktelse. Foto: Fidel A. Korda

«Kunst blir et påskudd til å gjøre filosofi umulig for seg selv»

«Å lære å skrive er mye mer enn å lære å skrive forståelig»

«Man tror man kan legge det estetiske bak kunstens lås og slå»

«Estetikk vil før eller siden måtte reduseres til antropologi»

(Serieboks)

Nittiårenes filosofer:

Morgenbladet fokuserer i denne serien fokusere på norske filosofers selvforståelse, teori og praksis.

Stian Grøgaard har ansvar for undervisningen i faget kunstteori og estetikk på Statens Kunstakademi. Han ble nylig magister i filosofi med et arbeid over Kants estetikk.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.