[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

I løse luften

P.S: Først og fremst føles det trist. Tomt og trist at intervjukrigeren Anders den Store ba Grünerløkkas dronning om unnskyldning. Han angret seg visstnok. Angret på at han nevte Kristins sønn ved navn, og derigjennom brøt en slags pakt. Javel. Men spørsmålet man må stille seg er hvorfor Magnus stakk ordsverdet i sliren og halen mellom bena. Hvorfor han bet i gresset og inngikk forlik. Hvorfor?

For meg er svaret ganske åpenbart. Anders ville dekke seg selv. Seg selv og sine journalistkolleger. Oss. Oss i media. Antydningene så vi allerede dagen etter den bitre TV-krigen: Hvis en programleder skal ha rett til å utlevere sine intervjuobjekters privatliv, hva forhindrer da, moralsk sett, at journalistens gjøren og laden også utleveres?

Når Anders Magnus i sine senere utspørringer har valgt IKKE å bruke konkrete eksempler fra politikernes privatliv, så er det neppe fordi han ser etiske betenkeligheter ved å konfrontere de folkevalgte med spørsmål av typen: «Burde ikke liv og lære henge sammen?»

Nei. Når TV2s, og kanskje Norges største utspørrerbegavelse tilsynelatende kryper til korset - ligger det noe annet under. MAKT. Med store bokstaver. MAKT. Journalistenes makt. For i et så moralistisk land som Norge, ville en mer privatlivs-orientert politisk journalistikk virke tilbake på avsenderen. Man ville kreve at journalister også burde gås nærmere inn på klinger og «liv og lære-sømmer».

Mediekritikken i vårt samfunn kommer etterhvert fra mange hold. Det er bevist at særlig TV-mediet har en nærmest diktatorisk påvirkingskraft. TV-programmer er langt mer holdningsskapende, meningsformende, enn politiske programmer. Ja, det er berettiget grunn til å tro at den såkalt fjerde statsmakt i realiteten også er den mest innflytelsesrike.

Sett utfra et slik perspektiv burde NRKs journalister velges av folket. Ja, i sannhet venner; tiden er inne for å kreve journalistvalg! Med valgkamper hvor hver enkelt kandidat måtte gjøre rede for hvaslags saker, hvaslags vinklinger og hvaslags etisk linje vedkommende ville bestrebe. Og hva ville vel da vært bedre, enn at noen av våre nåværende politikere i så fall tok på seg rollen som revolver-utspørrere?

Jeg tror ikke at hverken Terje Svabø eller Anders Magnus ville hatt noe imot å bruke politikernes privatliv mer i sine konfrontasjoner. Og hvorfor skulle de det? Det er jo et utmerket moralsk prinsipp at liv og lære BØR henge sammen.

Men Svabø skjønte tegningen fortere enn Magnus. De hellige journalistenes makt og frihet var truet.

Pål Mathiesen

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.