«Nettverk»:

En omgangsform mellom kvinner

Helt til for bare en generasjon siden, besto kunsthistorien nesten utelukkende av mannlige billedkunstnere: noe vesentlig skjedde - samtidig som kvinner begynte organiseringen mot kvinneundertrykking i samfunnet.

AV ANDERS EIEBAKKE

Mens kvinner ofte sloss om eksisterende posisjoner i kunstverdenen, er mye av dagens virksomhet rettet mot å utforske sine egne forutsetninger for å lage kunst, og en interesse for hva som kan kalles «genuint feminint» - og om et slikt begrep i det hele tatt gir mening utover å være en konsekvens av kulturelle forutsetninger. Inspirert av «Backclash-konferansen» vinteren 1993, startet en gruppe studenter fra Statens Kunstakademi et forum for kvinnelige kunststudenter og billedkunstnere i samarbeid med «etablerte» kvinnelige billedkunstnere. Lotte Konow Lund har, sammen med med-studenter, arbeidet aktivt med «Nettverk»:

- Bakgrunnen for «Nettverk» var erkjennelsen av at menn lettere enn kvinner klarer å kombinere faglige og private kontakter,og på den måten skaper seg et nettverk av venner som etter studiene er utslagsgivende for deres videre faglige fremgang. Istedenfor å sitte som maktesløse tilskuere, ønsket mange å skape et kvinnelig positivt alternativ, ikke på tross av, men parallellt til fenomenet. Nettverk begynte å arrangere åpne møter, der vi inviterte kvinnelige billedkunstnere til å forelese om sine erfaringer i kunstlivet, møter der vi diskuterte kunst og politikk, sammen med private opplevelser, i en sosial og inkluderende sammenheng. Volum - et upretensiøst magasin - ble startet for å være «yngleplass» for kvinnelige skribenter, men først og fremst for å skape et organ for de problemstillingene vi opplevde som aktuelle. I en forlengelsen av disse faglige og sosiale spørsmålene arrangerte Nettverk også en paneldebatt over forholdet mellom tekst og bilde, et tema som er like naturlig å drøfte som kjønnsroller.

- Hva hadde dette å gjøre med kvinnelige kunstneres situasjon?

Det er viktig å skape et klima der folk tør å slippe seg løs, - hvor det er viktig å ha interessante diskusjonstemaer. Poenget er å utvikle en omgangsform mellom kvinner som gjør det mulig å kombinere det sosiale med det faglige. Statistikken viser at kvinnelige kunstnere veldig ofte faller fra etter Akademiet, og ender innen andre yrker og roller enn det de utdannet seg til. Spesiellt tydelig blir dette når en ser fordelingen av kunstnerisk aktivitet mellom kvinner og menn fem år etter de sluttet ved Akademiet. I denne perioden er det naturlig at kvinner føder, - og ofte viser det seg å være vanskelig å komme på banen etter denne perioden.

- Likevel virker som om en stadig større del av de synlige unge billedkunstnerne er kvinner?

- Jeg tror at vi ser et generasjonsskifte akkurat nå, der yngre kvinner er i ferd med å utvikle større grad av selvsikkerhet i forhold til sine egne forutsetninger for å skape kunst. Det er lettere å ta i bruk sin egen femininitet uten å bli oppfattet som endimensjonal og overfladisk. Ideer om at billedvev er mer «kvinnelig» enn skulptur, viser seg å være konstruksjoner. Poenget er hvordan en bruker eksempelvis billedvev. For meg handler dette om å gå inn i meg selv, og forholde meg til mine egne personlige erfaringer, sammen med opplevelsen av å være kvinne, - og menneske. I denne situasjonen er det ikke naturlig å jobbe med «kvinnesak som kunst». Eva Hesse viste at det var mulig å bruke sin kvinnelighet i kunsten - dette var en helt nødvendig handling der kunsthistorien ble satt på prøve av en kvinne som nesten ikke hadde kvinnelige kunstnere å forholde seg til. Derfor brukte hun minimalismen og det etablerte «kunstspråket» sammen med helt personlige og kvinne-spesifikke arbeidsprosesser og materialer. For meg er det viktig at kvinner skal kunne gå med mini-skjørt - det å kunne fremheve kvinnelighet som noe positivt er glimrende kvinnesak. På denne måten er syttitallets feminisme, med dens aggressivitet og enkle paroler, ganske fremmed. Men krav som lik lønn for likt arbeid er selvsagte, og vil alltid være det så lenge det finnes kjønns- og rase-diskriminering.

- Akkurat det med «lik lønn for likt arbeid» er interessant i forhold til kvinners interesser. Har alle kvinner, uansett klasse og bakgrunn, felles interesser?

- Jeg mener det er feil å sette disse tingene opp mot hverandre. Klart kvinner kan ha ulike økonomiske interesser, men uansett har kvinner felles opplevelser og et språk som ikke kommer nok til syne. Derfor har kvinner interesse av å samarbeide for å skape et slags «kvinnelig rom». Tenk på Museet for Samtidskunst - eller en hvilken som helst annen kunst-institusjon - hvor det er langt færre kvinner enn menn både på veggene og i beslutnings-posisjoner. Det blir hevdet at en skal satse på «kvalitet uansett kjønn». Men kanskje er denne «kvaliteten» umulig å måle om en ikke forholder seg til muligheten for at kvinner og menn faktisk har forskjellige språk. En eldre generasjon kvinner laget kvinnekunst på feil premisser - utstillingene ble oppfattet som temautstillinger over kunstnernes egne fordommer. Men når enkelte yngre kvinnelige billedkunstnere uttaler at de ikke er interessert i kvinnesak, og at de ikke forholder seg til slike problemstillinger, blir jeg provosert.

- Hva er egentlig «kvinnelig» eller «feminint»?

- Da spør jeg meg selv overfor en kvinne som ikke bare mener at det er viktig at kvinner skal kunne gå i miniskjørt, men som bruker både miniskjørt og andre «feminine» plagg. En kvinne i miniskjørt som lager kvadrater. Det er ikke helt enkelt å definere «feminint» og «maskulint» som noe annet enn produkter av en historie som hele tiden forandres.

- Et tema som ble viet stor oppmerksomhet på begynnelsen av nittitallet, var Julia Kristevas «abjekt-teorier»: Interessen for det før-språklige, for det fysiske, frastøtende og det ukultiverte dannet bakgrunnen for diskusjoner og kunstverk med en ganske annen form enn museale og formalistiske verk.

- Grunnen til at jeg velger å jobbe med kuber og kvadrater, er at jeg forholder meg til kunsthistorien og kunstverdenen, som tross alt er sammenhengen arbeidet mitt står i forhold til. Når man jobber med undertrykkelse er det nødvendig å forsøke å se nærmere på hva og hvem som har undertrykt. For meg er denne praksisen preget av en bevegelse mellom forsøket på å få et overblikk, og nødvendigheten av å gå inn på små og intime, personlige erfaringer. Her representerer kunst-utdanningssystemet i Norge et problem: Elevene i forskolene blir stort sett presentert ferdiglagde maler for hva som er «bra» og «dårlig», uten at en problematiserer betingelsene for å jobbe med kunst. Man blir servert svar og ikke spørsmål i et temmelig lukket system, hvor hver enkelt elev etterhvert ender med å kopiere andres sannheter istedenfor å gå inn i seg selv og skape arbeider på bakgrunn av sine egne erfaringer. Det er det som er fantastisk med kunst - at en har muligheten til å oppleve noe genuint menneskelig, at en kan komme i kontakt med mennesker og deres egentlige «jeg».

BT:

LOTTE KONOW LUND: For meg er det viktig at kvinner skal kunne gå med mini-skjørt - å kunne fremheve kvinnelighet som noe positivt er glimrende kvinnesak.

Ideer om at billedvev er mer «kvinnelig» enn skulptur, viser seg å være konstruksjoner.

Kvinner har interesse av å samarbeide for å skape et slags «kvinnelig rom».

Det fantastiske med kunst er at en har muligheten til å oppleve noe genuint menneskelig.

Å lage kvadrater i miniskjørt.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.