Nordmennene og naturen

ANDERS JOHANSEN

«Enhver som hevder at ingen land har kulturelle særtrekk, må være blind», skriver Tove Nedrelid. Det har hun helt rett i. Riktig nok er nordmennene, i bunn og grunn, som folk i andre moderne, vestlige land. Riktig nok skiller de mange slags miljøer seg, her som andre steder, til dels ganske markant fra hverandre. Allikevel forekommer det mye i Norge som ikke kan gjenfinnes over alt ellers. Noe av dette er strengt lokalt. Noe er slikt som endel nordmenn har til felles med endel utlendinger. Trolig forekommer det også ett og annet som kjennetegner de aller fleste miljøer i dette landet men ganske få andre, og slik sett kan oppfattes som nasjonalt egenartet. Av den grunn kan jeg ikke gå god for Nedrelids påstand om at «det norske mennesket har dype røtter i en særpreget kultur som gir de fleste en trygg, om enn ikke alltid så bevisst, identitet».

Fra nasjonalistisk synspunkt er det nok om å gjøre at de viktigste kulturgrenser kan sies å falle sammen med statsgrensene, for dermed kan det virke som om den nasjonale identitetsfølelse ikke er annet enn selvinnsikt blant folk som faktisk ligner hverandre og skiller seg ut og etter sin natur hører sammen. Men det som måtte finnes av felles og eksklusiv norsk kultur er, etter mitt beste skjønn, såvidt ubetydelig at det må være fullstendig misvisende å sette det til å karakterisere kulturen i det store og hele. Det er derfor jeg har påstått at kulturen i Norge ikke er «norsk».

Nasjonalist kan man anstendigvis bare være, om forpliktelsen til de nasjonale verdier kan sies å komme hele menneskeheten til gode. Nordmennene påstår f.eks. gjerne at de, på grunn av helt spesielle naturforhold og historiske omstendigheter, er særdeles demokratiske og egalitære, og dermed bedre skikket enn de fleste andre til å forvalte disse verdiene på vegne av hele menneskeheten. En stadig mer utbredt variant går imidlertid ut på at nordmennene har det inderligste og mest ydmyke forhold til naturen: Når de dyrker seg og sitt, viser de i virkeligheten vei for alle de andre, og tar ansvar for hele verdens framtid. Det er som representant for slike idéer - fordi hun har definert det norske som «samhørighet med naturen», og dermed som det mest direkte uttrykk for dét som ethvert menneske «i sin opprinnelse og sin innerste kjerne er», nemlig et «naturvesen» - at Nedrelids navn ble brakt på bane i Morgenblad-intervjuet.

I sitt innlegg sier hun seg nysgjerrig på hvorfor jeg er så arg på de gjengse forestillinger om «det norske». - Det er fordi de inngår i nordmennenes politiske kultur, svarer jeg: De legger noen avgjørende premisser for hva slags diskusjoner det er mulig å føre her til lands, når saken berører forholdet mellom «oss» og «dem».

Instruktiv er i denne sammenheng Morgenbladets kronikk av 9. juni, om «Naturen som ressurs og besettelse». «For EU er naturen en industriressurs», skriver Hans Kolstad her. Det er derfor EU «truer selve vår forståelse av naturen som er en så viktig del av vår kultur.» Natur, nemlig, kan være noe man «lider som subjekt» snarere enn «behandler som objekt», og her hos oss har rester av denne «opprinnelige naturtilhørighet» ennå «rotfeste i vår sjel»: Mer enn andre har vi en «følelse både av samstemmighet med naturen og (av) å være underlagt den, kort og godt: av selv å være natur».

Slik kan den egne kulturen framstilles som egenartet, men nettopp i sin egenart også som universell. «Denne naturforståelse», skriver Kolstad, «utgjør kanskje det mest originale og særskilte ved Norges kultur i forhold til den øvrige europeiske kultur i dag. Og utvilsomt har vi her noe å lære fra oss - eller kanskje også en misjon å fylle. Mister vi denne forståelse for naturen, går noe grunnleggende ved oss selv tapt, ja kanskje det mest vesentlige… Da først er vi blitt virkelige europeere. Men så har vi muligens heller ikke mer å tilføre Europa.»

Slik kommer man (til tross for at avisene i det siste har tytt over av meldinger om at Norges CO2-utslipp er de raskest økende i Europa; at regjeringen foreslår grenser for luftforurensing som er slappere enn EUs; at biltrafikken øker rekordartet, mens kullbasert elektrisitet, av rene prishensyn, importeres fra Danmark; at Norge, på grunn av hensynsløst ensidig avl og fôring, har verdens sykeste kuer, osv.) fram til et politisk standpunkt, ganske uunngåelig: Avvisning av overnasjonalitet er vern av det særnorske, altså internasjonal miljøbevissthet av fremste merke.

Det var dette de styrende ikke forutså i fjor, da de anrettet OL som reklame for Annerledeslandet, og framførte særnorsk, tradisjonsrik naturvennlighet som det sentrale reklamebudskap. Først utpå høstparten ble det klart hva konklusjonen måtte bli, om man tok denslags på alvor: Politisk isolasjon er, for nordmennene, forvaltning av globalt ansvar.

For å sementere slike oppfatninger er det som regel om å gjøre at det nasjonale særpreg spores lengst mulig tilbake i tid. Om det er opprinnelig gitt, nemlig, og har bestått ganske uendret gjennom historien, da er det også uforanderlig og umistelig, som et stykke natur. Mot denslags er historie, som innsikt i tingenes foranderlighet, et effektivt løsningsmiddel. Den virker på nasjonalisme omlag som kritisk bibelforskning på kristen fundamentalisme, dvs. den sår tvil og liberalitet. Det er derfor jeg motsetter meg tanken om at kulturer har «dype røtter».

I intervjuet med Morgenbladet berørte jeg idéen om at moderne norsk naturfølelse skulle ha vesentlige forutsetninger i middelalderens. I min iver etter å påvise noen avgjørende brudd mellom dengang og nå, kom jeg i skade for å bruke uttrykket «norsk» om et stykke sagalitteratur som verken ble skrevet, eller i sin tid lest, her til lands. Det vil Steffan Snævarr ikke ha noe av (Morgenbladet 28. juli): Slik deler jeg «nordmenns tilbøyelighet til å kalle Islands gamle litteratur sin», og bidrar til den «kontinuitetsmyte» som går ut på den store norske litteraturen står i en tusenårig tradisjon.

Til dette kan jeg ikke si annet enn at jeg beklager: Så dypt sitter altså identitets-sjargongen, at den faller en på tungen selv når en strever med å snakke seg løs fra den. Islendingene må gjerne si at Njaals saga er «deres», hvis de finner det meningsfullt. Selv vil jeg helst ikke la det inntrykk feste seg, at jeg mener middelaldersk kultur av noen opprinnelse kaster lys eller glans over kultur som produseres og leves i dag.

- Å snakke om «røtter» eller «forankring» med hensyn på Snorre er direkte fornuftsstridig, skriver jeg i boken som var utgangspunkt for denne samtalen - og med dét sikter jeg mindre til forfatteren enn til hans tema: «Det som skjedde her omkring i fjern fortid skal vi ikke kalle en del av «vår» historie: Det tilhørte en helt fremmed kultur».

Hvis Snævarr var med på en slik vri, kunne vi sammen begravd kontinuitetsmytene, og betraktet middelalderens kulturer som drastisk forskjellige fra våre egne - som historisk interessante men forgangne - og derfor som uaktuelle for oss begge i våre forsøk på å finne ut hvem vi er og hva vi står for.

Snævarr har i Morgenbladet satt fingeren på norske mediers ukritiske dekning av norsk fiskeripolitikk. Ved å påvise at de ulike natursyn som gjør seg gjeldende i Norge er moderne og vestlige, og verken har med nasjonalkarakter eller middelalderhistorie å gjøre, kan man frata nordmennene noen av de myter som gjør oppslutning om «egne» krav aller mest lettvint. Slik kunne man f.eks. punktert Hans Kolstads påstand, om at fiskeriforhandlingene med EU dypest sett dreide seg om naturen skulle betraktes på moderne europeisk vis, som «ressurs», eller på opprinnelig og stadig vekk norsk vis, som «menneskenes virkelige medium». Så kunne vi mer nøkternt tatt fatt på de spørsmål som angår oss, og snakket politikk.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.