Honkies With Attitude

Det er i enkelte klarsynte øyeblikk jeg oppdager at jeg ikke er atten år lenger. Warlocks ferske Cd Lyrical Marksmen er en slik aha-opplevelse. En av rockens oppgaver er å opprettholde generasjonskløften, og nå er det min tur til å havne på feil side. Dermed blir jeg henvist til å synke inn i min fire og tyve år gamle fossiltilstand. Om følgende artikkel er en avskjedssøknad fra jobben som rockskribent får andre avgjøre. Den etiske siden også, siden Lyrical Marksmen er produsert av Sonisk Scene-kollega Ove Dalen.

DIDRIK SØDERLIND

Hip-hop nådde Norge for alvor på åttitallet. Representanter for miljøet var jevnlig i media, og la villig ut om hva kulturen dreide seg om. Hip-hop tok avstand fra både narkotika og rasisme. Det gir mye moralsk kredittverdighet å ikke være en sprøytenarkoman Hitlerist. I mellomtiden har ting imidlertid skjedd. Narkotikaromantikken rir hip-hopen som en mare; Cypress Hills Black Sunday nådde førsteplassen i USA. Antisemittiske idŽer har sirkulert i deler av miljøet, best eksemplifisert av Professor Griff fra Public Enemy. Dette er selvfølgelig ikke noe argument mot miljøet generelt, særlig ikke den delen av det som ligger en halv klode unna disse begivenhetene, men det er et faktum at helheten er blitt nyansert.

Med nyanseringen ble det mer problematisk å vite hvordan man skulle takle de joggedresskledde ungdommene. I dag er hip-hopkulturen en politisk lakmustest. I Norge har miljøet fått den lite smigrende rollen som syndebukker for alt som er galt med ungdommen. Treningsdraktene og skyggeluene er blitt symbolet på alt som er av hærverk (utover tagging), gatevold og annen kriminalitet. Noe som selvfølgelig er absurd, og muligens vil forsvinne etterhvert som skinheads tar over som folkefiender. Blitzerne har allerede kommet inn i varmen; kanskje vil fremtidige mødre sukke og si at «min Petter sprayer ned T-banevogner for millioner i året, men han er i alle fall ikke skinhead.»

På den andre siden står dem som ønsker å vinne politiske poenger på en kultur som i utgangspunktet er temmelig upolitisk. Det er lett å legge sitt eget politiske innhold i hip-hop; bare se bort fra de tingene som ikke passer. Slik har det seg at norske radikalere trykker NWA-klassikeren «Fuck tha police» til sitt bryst, mens en av dem som rapet frem teksten var bidragsyter til republikanernes valgkamp.

Warlocks har den priviligerte mellomposisjonen: Heilnorske, samtidig som de erklærer lojalitet til en afroamerikansk kultur. De er lidenskapelige forsvarere av hip-hop, men de er skarpe kritikere av utskeielsene i gangster-rappen. De er solid forankret i en europeisk hip-hoptradisjon, best eksemplifisert ved engelske band som Overlord X.

På begynnelsen av sporet «Lock-on 01» forteller en stemme fra norsk politiradio om en ungdom som har tipset politiet om bråk på Romsås senter. Det går kaldt nedover ryggen på meg. Før den (engelske) rappingen begynner rekker jeg å få gåsehud. Dette minuttet er et av de beste jeg har hørt av norsk rock noensinne. Det er rap som tilstandsrapport fra Norge anno 1995.

Det spesielle med Warlocks er at musikken er basert på temaer, ikke utelukkende på loops eller rytme slik mye rapmusikk er. Inspirasjonen er (skrekk)filmmusikk, dype basslyder og nifse stemninger som balanserer det rytmiske elementet. For å si det som Håkon, som programmerer Warlocks' maskiner:

- Det skal være et musikalsk innhold, ikke bare beats til rhymes'a.

Warlocks er også talsmenn for hip hop som en kulturell helhet bestående av breakdance, rap og graffiti. Det siste, mer presist tag-varianten, har lenge irritert undertegnede. For meg er det samme estetiske problemet med en tag som med kroppen til Cindy Crawford. Den er pen å se på, men gjør seg ikke på hver jævla husvegg. Jeg trekker gjerne sammeligningen med reklame lenger også; Tagging er autoritær visuell terror, som krever sitt eget rom på bekostning av enhver estetisk helhet. Min indignasjon er faktisk så stor at jeg ankommer intervjuet iført Rune G.-maske.

- På platen deres spør dere statsapparatet «are you to decide, what is a crime.» Jeg får lyst til å spørre dere det samme…

-Vi sier ikke at vi har større rett enn dem til å avgjøre hva som er rett og galt. Vi gir faen i hva folk synes. Mye av grunnen til det er at folk ikke prøver å forstå det allikevel. Samfunnets holdning er at tags er stygge, selv om mange sier at tags er stygge uten engang å ha sett en ordentlig tag. Men det er mye annet som er stygt også. Vi tvinger ikke folk til å se på tags. Hadde det ikke vært for mediahysteriet hadde ikke folk lagt merke til dem engang.

Jeg innvender at det er vanskelig å overse en tag plassert på soveromsvinduet mitt. Det bortforklares med at det ikke er «seriøse» taggere som har gjort det, men at det allikevel er dem som får skylda.

- Hvis noen hadde skrevet «fitte» på veggen på Grønland politistasjon hadde det stått «taggere vandaliserer politistasjon» i avisen.

Jeg er ikke overbevist. Men Håkon bare fnyser av det forsøk på å stoppe tagging:

- Kampanjen til Oslo Sporveier virket bare mot sin hensikt. Det kom masse drittunger som trodde de var writere. Ingen jeg kjenner synes det er fresht å tagge på Sinnataggen.

Tagging er nemlig kunst, ifølge dem selv, og da ødelegger man ikke for for andre kunstnere. Arkitektur har tydeligvis ikke samme status… Men han har sannsynligvis et poeng. Fra annet insiderhold har jeg latt meg fortelle at de sorte krusedullene for alvor vokste frem etter at det offentlige slo hardt ned på den grafittien «alle» liker, de fargesprakende verkene som pyntet opp mang en murvegg. Det er et poeng verdt å få med seg: det straffer seg å stoppe ungdsommelig kreativitet.

Jeg forteller hvor godt jeg likte innslaget med norsk politiradio, og spør hvorfor de ikke prøver en form som er mer skreddersydd til norske forhold. Kevin tar ordet:

- Det går ikke an å rappe på norsk lenger. Ikke etter Carl I. Hagens valgkamprap.

Men har ikke band som Gatas Parlament bevist at det er mulig å gjøre seriøs rap på norsk? spør jeg. Kevin svarer at han ikke anser dem som hip-hopere, og peker på at Gatas Parlament har røtter i Blitz-miljøet. Håkon tar en mer nyansert posisjon:

- Gatas Parlament har skills på sin måte, men jeg kan aldri ta dem som et hip hop-band. Det blir for politisk. Paroler på scenen er ikke spiselig.

Vi begynner å prate politikk, og kommer inn på det uunngåelige temaet om ordensmakten. Ordet «politi» åpner en sluse, og utløser en flom av ord som «maktmennesker» og «tullinger.» Bakerst mumles det litt spøkefullt om «nakkeskudd» før samtalen spores inn i sakligere retning. Storsinnet mener Håkon at det ikke er politiet som system, men enkelte politimenn som er usympatiske. Sikkert det samme som politimenn ville sagt om Håkons miljø.

Men skepsisen mot menn i uniform er dyp:

- Alt hatet vårt mot politiet er på grunn av egne opplevelser, forsikrer de.

Kevin: - Jeg tror grunnen til at politiet plager hiphopere så mye er at de ikke har noen kontroll over miljøet vårt. Først og fremst vet de ikke hva de har med å gjøre. De bruker ord som «mafia» og sprer vanvittige løgner. Ifølge Arbeiderbladet bandt hiphopere en ungutt til et tre og slo ham med køller fordi han ville slutte med graffiti.

Jo, det er klart det er mange fordommer ute og går når det gjelder dette miljøet. Men spiller de ikke på fordommene selv, ved å kalle sin gjeng for «the Valley of Terror Posse?» Groruddalen - «Skrekkens dal?» Amerikanske rapartister er ofte flinke til å spille på samfunnets fordommer om «the wrong side of the tracks.» Håkon kan fortelle at folk fra jobben hans skryter av å ha tatt T-banen til Stovner og løpt rundt i femten minutter. Lyrical Marksmen er neppe ment for disse. For hip hop er et østkantfenomen. For fem-seks år siden fantes det ikke hip-hop'ere på vestkanten i det hele tatt, ifølge Warlocks. Dessuten ser det trente øye lett hvem som er «ekte» og hvem som forsøker å skaffe seg respekt gjennom kleskjøp. Og det spørs om det ikke vil bli flere av dem, hvis Warlocks holder det debuten lover.

Warlocks Lyrical marksmen dBut/ MD

«Like techno, but with guns»

En av de som har sparkest mest er Goldie. Etter å ha gitt ut gode singler i årevis og fast inventar på jungle-samleplater har han endelig fått gitt ut sitt debutalbum. Mannens fartstid merkes, både på den tekniske og den konseptuelle siden.Timeless gjør for jungle det grupper som The Orb i sin tid gjorde for techno: flytter den inn i et format som egner seg for mer enn dansegulvet. Fra det enogtyve minutter lange tittelkuttet som arbeider seg gjennom soul, jazz, ambient og mer vanlig jungle (techno med altfor mange trommeslag og dype, reggaeaktige basser) og utover de to Cdene løper det en sterk undertsrøm av jazz. På «State of mind» rendyrkes jazz-nerven til den grad at det bare er ett og annet ekstra dunk som påminner lytteren om at Timeless tross alt er en jungleplate.

Timeless er blitt en fremragende plate, og det er muligens en klassiker (ord som «milepæl» er nærliggende) vi har å gjøre med. Dette er en plate å snuse på for dem som ikke tror de liker jungle. Men hvor blir det av gønnerne?

Goldie Timeless Polygram

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.