[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Tyskland

Etter Srebrenicas og Zepas fall frykter filosofen JŸrgen Habermas for at FNs globale menneskerettighetsregime står i fare dersom ikke de gjenværende «sikre sonene» beskyttes med militærmakt. Han mener at også tyske soldater har en misjon i Bosnia.
Striden har imidlertid pågått lenge blant De Grønne hvor nå partiets mest fremtredende politiker slår til lyd for å bryte med partiets pasifismedogme under høylytte protester.

Mens eliten av Frankrikes intellektuelle helt siden starten av krigen i Bosnia har vært blant de skarpeste kritikerne av den serbiske aggresjonen og den vestlige unnfallenhetspolitikken, har tyske intellektuelle stort sett forholdt seg tause. Men etter at FNs såkalte «sikre soner» i Srebrenica og Zepa falt i serber-generalen Mladics hender, har også tyske venstreintellektuelle tatt til orde for bruk av militærmakt. Tysklands fremste intellektuelle skikkelse, filosofen og sosiologen JŸrgen Habermas, er en av de mange underskriverne av den såkalte Avignon-erklæringen fra juli i år, der en rekke europeiske intellektuelle og kunstnere gir sin støtte til et fortsatt multietnisk og flerkulturelt Bosnia-Hercegovina og forlanger en effektiv vestlig militærinnsats for å beskytte sivilbefolkningen i FNs fire gjenværende «sikre soner».

Menneskerettighetenes fremtid

I et intervju i Der Spiegel nylig fremholdt Habermas at han så langt har hatt forståelse for Vestens tilbakeholdenhet i Bosnia, men at han etter Srebrenicas og Zepas fall «med tungt hjerte» har måttet skifte standpunkt. FN og det internasjonale samfunn står nå overfor et uungåelig valg mellom to alternativer: enten selv å føre krig for å tvinge en fredsløsning igjennom eller å overlate krigen til bosnierne og trekke FN-styrkene ut. Det er uholdbart å gi sivilbefolkningen garantier for at de er trygge i de «sikre sonene» og så oppgi dem i det øyeblikk de blir truet. Det dreier seg om hele FNs overlevelse, mener Habermas. Han foretrekker at FN blir. «Den som er interessert i at FN, med ryggdekning i et internasjonalt politi, skal bli i stand til å håndheve menneskerettighetene globalt, kan ikke stille seg på sidelinjen.»

Tanken på at FNs menneskerettighetspolitikk skal oppgis som følge av etniske vrangforestillinger er uutholdelig for universalisten Habermas. Derfor mener han at også Tyskland bør bidra med militære styrker i Bosnia og stiller seg dermed på den tyske regjeringens og Forbundsdagens side. Dette har vært en vanskelig sak for Tyskland på grunn av Wehrmachts herjinger i Jugoslavia.

Habermas har følgende kommentar til dette dilemmaet: «Den historiske byrden kan rettferdiggjøre en viss tilbakeholdenhet, men ikke den inkonsekvente holdningen at bare andre nasjoner skal sende soldater. Den historiske byrden burde imidlertid, mens det ennå var tid, ha avholdt den tyske regjeringen fra å fremme løsrivelsespolitikken og alliere seg med den pinlige herr Tudjman.» Habermas kritiserte sterkt den tyske regjeringens press for å få anerkjent Slovenia og Kroatia i slutten av 1991.

Nytt ord i tysk språk

Alle tyskere som tar til orde for at FNs «sikre soner» i Bosnia må beskyttes med militære midler, blir i Tyskland automatisk stemplet som «Bellizist» av motstanderne. Ordet betyr «krigshisser» eller «krigstilhenger» og er en nyvinning i det tyske dagligspråk. Skjellsordet ble først tatt i bruk hos De Grønne i striden om holdningen til en militær intervensjon for å stoppe krigen i Bosnia, og særlig etter sammenslåingen med den østtyske borgerrettighetsbevegelsen BŸndnis 90 i januar 1993. Opprinnelig ble tilhengerne av intervensjon benevnt «Menschenrechtsbellizisten» («menneskerettighetskrigere»), mens motstanderne kalte seg «Gesinnungspazifisten» («pasifister av overbevisning»). Under den førstnevnte kategorien er det flest folk fra partiets «Realos»-fløy, mens pasifistene gjerne tilhører «Fundis»-fløyen.

En mer markant skillelinje er imidlertid den mellom de østtyske borgerrettighetsforkjemperne, som nesten alle tilhører den førstnevnte kategorien, og flertallet blant de vesttyske Grønne som har programfestet pasifismen. En av de vesttyske veteranene i partiet som hele tiden har stått på «bellizistenes» side er Daniel Cohn-Bendit, en av lederne for studentopprøret i Paris i 1968. Han har beskrevet splittelsen i partiet slik: «De som i sitt eget liv har måttet gjennomgå og overvinne eksistensielle erfaringer reagerer ofte sterkere på andres lidelser enn de som er vokst opp i et trygt hjørne av verden». Han er selv en fransk-tysk jøde født i 1945 og kan takke den allierte invasjonen i Normandie for at han eksisterer. Dermed er han generelt mer positivt innstilt til «innblanding» utenfra.

Habermas godtar imidlertid ikke pasifistenes språkbruk og bedyrer at det mer er et spørsmål om nasjonalisme contra internasjonalisme. - Ønsker vi å redde FNs universelle menneskerettighetsregime, som kun er i sin spede begynnelse, eller vil vi ofre det på grunn av etniske vrangforestillinger fra en mørk fortid? er hans motspørsmål til de dogmatiske pasifistene på den tyske venstresiden.

Fischer utfordrer pasifismedogmet

En som har foretatt en lignende analyse av venstresidens pasifismedogme er lederen for De Grønnes forbundsdaggruppe, Joschka Fischer. Fischer skapte oppstandelse i partiet da han i slutten av juli sendte ut et tolv sider langt Bosnia-brev til sine partifeller der han tok til orde for at enten måtte FNs «sikre soner» i Bosnia beskyttes med tilstrekkelige militære midler, eller så fikk FN trekke seg ut og bevæpne den bosniske regjeringshæren. Fischer advarer i brevet mot bare å stå på sidelinjen å se på fremveksten av den nye «Balkan-fascismen».

Også Fischer vil ha seg frabedt merkelappen «bellizist» og oppfordrer sine partifeller til å diskutere hvordan partiet skal omgås sine grunnverdier - på den ene siden et ikke-voldelig samfunn og på den annen forsvaret av liv og frihet - også når de tilsynelatende kommer i konflikt med hverandre. For Fischer dreier det seg grunnleggende om å forholde seg til to «aldri mer», nemlig «aldri mer krig» og «aldri mer Auschwitz». Tyskland skal aldri mer starte en krig, men folkemord og forsøk på å gjøre andre folk til slaver må heller ikke aksepteres, uttaler han i siste Der Spiegel.

Den 30. juni i år stemte Fischer sammen med det store flertallet av De grønnes representanter i Forbundsdagen mot å sende tyske Tornado-fly til Bosnia for å beskytte de «sikre sonene». I motsetning til Habermas mener han at tysk militær tilstedeværelse på Balkan ikke er ønskelig på grunn av Nazi-Tysklands okkupasjon av området og Bonns anerkjennelsespolitikk i 1991. Men også her er det uenighet blant De Grønne. Mange av Fischers støttespillere på Realos-fløyen mener at slike argumenter er et sidespor i debatten og er uttrykk for et dogmatisk argumentasjonsmønster. Politiske iakttagere mener at debatten om total pasifisme kontra bruk av militærmakt i ytterste nødsfall er like smertelig for De grønne som debatten om Tysklands tilknytning til NATO og Vesten var det for SPD i 1959/60. I dagens Bosnia-debatt er det sosialdemokratene og ikke De Grønne som stikker hodet i sanden, hevder Fischer.

Katrin Knutsen

JA TIL MILITÆR INNSATS: Jürgen Habermas har med tungt hjerte slått til lyd for tysk krigsinnsats i Bosnia og bryter dermed med den tyske venstresidens helligste dogme, nemlig pasifismen.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.