![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Tyskeren Gotthold Ephraim Lessings prosjekt i Nathan den vise (1779) er intet mindre enn fred og forsoning mellom jøder, muslimer og kristne. I stykkets hovedscne legger dramatikeren Dekameronens legende om de tre ringer i den rike jøden Nathans munn. Stykkets handling foregår i Jerusalem under korsriddertiden, og poenget er enkelt: Ingen av ordreligionene har rett til å se på seg selv som den eneste sanne. For Gud har dem kjær, alle tre.
av dere fått en ring av farens hånd,
så tro at den er ekte. Han
elsket dere alle like høyt,
idet han ikke ville skade to
for å begunstige den ene…»
Prestesønnen Gotthold Ephraim Lessing var en opplysningstidens mann, med klokketro på fornuften. «Nathan» var hans siste verk, og er på mange måter det endelige oppgjør med den lutherske ortodoksien. Den blinde tro.
- Instruktør Kjetil Bang-Hansen; leser du Lessing stykke som en fornuftens seier over religionene?
- Ikke i den forstand at Lessing gjør fornuften til en religion i seg selv. Men han viser i stykket, gjennom ulike bilder, hvordan menneskets religiøsitet kan bære galt avsted. Nathans kristne pleiedatter Racha, blir forført inn i religiøst svermeri. Michael Jackson-feber, ikke sant? Tempelherren, korsridderen, utgjør en slags kristen SS-offiser. Indoktrinert. Og sultanenes skattemester Al-Hafi, lar seg til de grader smigre av religionenes makt at han nesten mister seg selv.
- Men Lessing tar likevel ikke, gjenom sin fornuftstro, avstand fra det religiøse?
- Nei. Lessing mener nok er at vi får prøve å gjøre gode gjerninger her på jorden, så får vi heller la himmelen være himmelen. Dypest sett opplever jeg dette som et kristent budskap.
- Nathan overbeviser Sultanen som de tre religioners like berettigelse gjennom fornuftsargumenter. Hvordan kan man gi et slikt budskap kraft i en tid hvor fornuftstroen har spillt fallitt?
- Jeg er enig. Men nettopp derfor er «Nathan» høyaktuell og moderne. For fornufts-skepsisen er i ferd med å føre oss ut på ville veier. Vi digger engasjement for engasjementets og følelser for følelsenes skyld. Jeg ser klare tegn til intellekteull fundamentalisme. Motsatthet, galskap og bad taste er på moten. Men vi må insistere på en sammenheng mellom følelser og rasjonalitet.
- Og det er i dette klima Nationaltheateret finner det riktig å spille et søtladent, patosbefengt idedrama?
- Man forveksler så fort virkelighet og sannhet. Man er så opptatt av at teateret
skal skildre og speile virkeligheten. Det er aldeles ikke teaterets oppgave! Vår oppgave er å søke sannheten. Og sannheten går langt, langt dypere.
Bang-Hansen satte opp Lessings hovedverk på den Nationale Scene i 1985. Dengang spilte han det som en ren fabel. Et eventyr. Blankversene og mylderet av utropstegns-replikker gir utvilsomt dramaet et uvirkelighetens preg, sett fra vår tid. Men i oppsetningen anno 1995 er lesemåten mer realistisk. Det er ikke lett å komme på prøve rett fra avisoverskrifter om bomber i Tel Aviv, uten å ta farge av det. Instruktøren karakteriserer balansegangen som «vanskelig, men uunngåelig». Tekstens sødme er ufravikelig, samtidig som vår erfaring fra fredsprosessens harde hverdag ikke kan utelukkes. Bang-Hansen forteller at settingen i Jerusalem er nokså moderne, men mener «at publikum får tenke seg til resten selv».
- Nathan er rik og mektig, men likevel menneskekjær og human, blir han ikke en urealistisk og konstruert skikkelse?
- Et interessant poeng. Det unike med Nathan er at han bruker sine åndelige ressurser til kontakter i nærmiljøet.
- Han stifter stadig nye vennskap?
- Nettopp. Han får menneskene rundt seg til å se sin egen styrke. Helt enkelt. Og dette er viktig. For dagens mennesker fanges opp av informasjon og kunnskap til den store gullmedalje, men glemmer sin nære krets. Nathan går motsatt vei.
- Skikkelsen virker ganske endimensjonal, i positiv forstand riktignok, men gjennomgår ingen utvikling. Nathan gjør bare det rette hele tiden. Hvordan kan det bli dramatikk av slikt?
- Det som er lidenskapen i skikkelsen, noe som bare gjenfortelles i stykket, er at hans kone og syv barn er blitt drept. Drept av kristne. Nathans kamp har siden vært å legge dette hatet bak seg. Det har vært hans pasjon.
- Men dette kommer jo ikke noe særlig frem i teksten?
- Nei, og dette har utvilsmot vært ett av problemene i arbeidsprosessen. Man ønsker å bruke sterkere virkemidler, men står i en stadig fare for å ødelegge, knuse den ømtåelige teksten.
- Hvordan vil du beskrive Nathans visdom?
- I mitt arbeid med Evangeliet etter Markus oppdaget jeg at Jesu budskap egentlig ikke er noe hokus-pokus. Det er egentlig enkelt: Du har svaret inne i deg. Du vet hva som er rett og galt. Denne visdommen er også Nathans visdom: religion er livsfarlig hvis den bringer deg bort fra deg selv. Det å leve i sannhet er å følge sine egne stier. Sannheten finnes ikke i bøker, autorieteter, til og med ikke i kunnskap om Gud - men i deg selv.
- Slik sett blir vel Nathan den vise mer av et filosofisk enn religiøst verk?
- Det er illustrerende for stykket at Lessing lar en tilsynelatende dum og naiv munk, som egentlig er bunn lydig mot den fundamentalistiske patriarken, at Lessing lar dette mennesket uttale de enkle og tolerante sannheter.
- Hvordan løser dere det problem at Lessing på sin tid protesterte mot en kompakt religiøs majoritet, mens dagens publikum i stor grad vil oppfatte religionen som et randfenomen?
- Ikke glem at vi har hatt James Bond-køer på «Markus». Og selv om Nathan representerer fornuften, så er det ikke den naturvitenskapelige fornuft vi i dag tar et oppgjør med. Nathan befinner seg innenfor et religiøst verdensbilde. Dette tror jeg faktisk at mange mennesker føler seg knyttet til.
- For meg kan det synes at Nathan den vise ikke har noen åpenbar dramatikk i seg. De store konfliktene, kollisjonene uteblir?
- Et klart problem. Stykket styrke er naiviteten, enkelheten, og den ganske søte konklusjon at vi alle er en eneste stor familie, uansett religion.
Årets oppsetning av «Nathan» på Nationaltheatereret skal altså balansere på en ganske stram line. Spørsmålet er om forestillingen vil klare å formidle religionskonfliktenes alvor. Om den søte, enkle visdom, vil finne klangbunn i et publikum som daglig bombarderes med brutale nyheter fra Midtøsten. Men for dem som liker det litt lavmelte, underfundige og nærheten mellom komedie og alvor, synes Bang-Hansens oppsetning å tegne godt.
Jan Hårstad spiller Sultanen av Jerusalem i Nathan den vise. I teksten virker Sultanen hverken særlig krigersk eller dypttroende. Rollen er i det hele tatt svært «snill» på Islams vegne. Stykkets aktualitetsmessige svakhet ligger utvilsmot i dette, at de store jødiske og muslimske rollene nesten udelt er sympatiske. Lessings særlige brodd mot kristendommen er nesten overtydelig. Den eneste virkelige fundamentalisten i dramaet er den kristne Patriarken.
- Synes du at stykket gjennom sin tydelige tidsbestemthet, er uaktuelt?
- Nei, nei! Jeg leser det først og fremst som et kampskrift for jødisk frigjøring. Jeg er faktisk villig til å sammenligne Lessings arbeid her, med det Jean Genet gjorde for palestinerne i 70-årene. En heroisk innsats. Han var en av det første, vestlige intellektuelle som gikk på barriakdene for det palestinske folkets sak.
Hårstad nevner Lessings nære vennskap til den jødiske filosofen Moses Mendelssohn som bakgrunn for sin begrunnelse. Den meget beleste Hårstad er heller ikke i tvil om at den harmoni-orienterte jøden faktisk har vært et forbilde i Lessings arbeid med Nathan-rollen.
- Utfra det du sier virker det som om du særlig vektlegger skuespillets anti-rasistiske budskap?
- I høyeste grad. Dette er de rette meningers stykke. I positiv forstand, selvfølgelig.
- Men hvordan får du den søte Sultanen til å virke troverdig på oss?
- Jeg prøver jo å bygge inn litt maktpsykopatiske trekk og slikt, selvom det strengt tatt ligger litt på siden av teksten. En må arbeide kontrapunktisk for å sannsynliggjøre en slik figur. Jeg krydrer den med litt hærførerpsykologi og paranoiditet.
- Tror du stykket vil virke troverdig på folk?
- Det er viktig at stykket må bli en aktuell kommentar. Men vi kan ikke modernisere for enhver pris: Hvis vi går for langt tar øver vi vold mot teksten. Vi står midt oppe i en veldig delikat balansegang.
Karakterskuespilleren finner en særlig berettigelse og verdi i Lessings stykke utfra den historiske erfaring det videreformidler:
- Det oppstår visse assosiative spenninger mellom Jerusalem på 1200-tallet, vår nåtid og Lessings Tyskland for 200 år siden, som absolutt tiltaler meg. Så for dem som faktisk liker å tenke, drar vi noen veldig viktige filosofiske perspektiver på dagens konflikt i Jerusalem.
BT1: HELLIG KRIGER OG VISDOMSMANN: Kåre Conradi som Tempelherren og Espen Skjønberg som Nathan. Foto: Leif Gabrielsen.
BT2: KJETIL BANG-HANSEN: På stram line. Foto: Pål Mathiesen.
BT3 JAN HÅRSTAD: Diabolsk søthet. Foto: Pål Mathiesen.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]