[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Erkjennelsesmekanikk

Sunniva McAlinden presenterer en installasjon med betegnelsen Containers på Ram Galleri i Oslo.

AV SIMEN MIDGAARD

Det er fem svære, takløse hvite kasser vendt innover i rommet som skiller seg fra hverandre ved at deres frontalåpninger smalner til, - proporsjonalt med mørket i de farvene som er brukt til å male deres innsider. Fra kassen med smalest åpning, med en innside som er sort, til den dyprøde med noe videre åpning, inntil man gjennom lyst grønt og spebarnslyserødt ender opp med en kasse som det er mulig å komme inn i.

I en slik kontrastering dannes rammen for forståelse av hva slags objekt man egentlig utsettes for, gjennom den uavlatelige tendensen til å katalogisere det man ikke umiddelbart kan gi navn. Undersøkelsen ligger i prosessen frem til navngivning eller rasjonalisering. Man går bort til den mest lukkede og dystre kassen og kikker inn, uten å se annet enn svart. Så videre til den dyprøde, som litt mer åpen dog gir inntrykk av noe heller ukvadratisk, tøyaktig voluptiøst. Man får således fra den sorte til den dyprøde får følelsen av å ha beveget seg fra en tom sarkofag til et barokt sengekammer eller bordell.

Så langt i undersøkelsen av kassene har man ikke hatt muligheter til å komme inn i dem, og etter hvert som muligheten byr seg, omgis man av stadig kjedeligere pastell, slik at det forbudte objektet, det dødsorte eller blodrøde fordufter parallellt med mysteriets tilgjengelighet, - om man vil dets stadig økende new-age-aktighet.

Rent figurativt gir denne syklusen inntrykk av en heis som åpner seg. En heis som idet den lukker dørene igjen foran deg, drar deg inn i mørket og antagelig ned i dypet. Slik spiller forsåvidt installasjonen på en lurende angst som ethvert menneske må ha for den heller utrygge tilstanden man objektivt sett utsetter seg for, når man eksempelvis skal fyke til topps på Oslo Plaza for å gå på bar. I samspillet med denne sunne nevrosen - i og med at det å være innestengt ikke bør oppfattes som normalt - blir kassene monumenter over de obskure redsler som til stadighet ikke blir visualisert, men som likevel er konstante, koordinater i enhver dagligdags funksjon, eksempelvis det å ta en heis.

Før man er det nevnte samspill bevisst begynner installasjonen å virke, i dynamikken mellom analytisk trang til å utforske og forklare gjenstanden og den lurende dagligangsten. Det føles helt naturlig å gå inn i den åpne, lyse kassen, for bare å ha gjort det, og med det samme man står der føler man seg dum, snytt for et dødsmysterie.

Samtidig vil ikke dette manifestere seg umiddelbart, verbalt og bevisst for den jevne publikummer. Det blir en liten flukt over i den mentale sfære man lever i som heller sårbar skapning, - i en hverdag full av livsfarlige gjenstander som man må lære seg til å navigere i forhold til, fra kokeplater til vogntog. Gjennom installasjonen skiller denne sfæren seg plutselig fra objektverdenen, i og med at kassene ikke er objekter som annet enn monumenter over ideer, - og dermed strengt talt ikke objekter i det hele tatt, i og med deres funksjonsløshet. De utstråler fare, angst, men er jo helt ufarlige, og samtidig beveger man seg mellom dem så fysisk som mellom biler og busser.

Man oppdager plutselig ens egen gestalterende evne, eller sinnets evne til å projisere monstre, og denne oppdagelse av en intern mekanisme som fratar selvet dets påståtte autonomi gjør en installasjon som dette til noe som umiddelbart vil vekke mistro hos store deler av publikum. Et stilleben skaper nøyaktig samme effekt, et skille mellom objekt og mental, verdensskapende mekanikk, men polariteten svekkes til fordel for det konkrete objekt, som får tilskueren til å redusere samspillet mellom objekt og persepsjonsmekanismer til gjenkjennelse, navngivning og vurdering av kunstobjektet som etterligning.

Balansegangen mellom den bevisste opplevelse av skillet mellom den ytre verden og indre tolkningssystemer og en rent intellektuell reduksjonisme som sier at kunstverket bare er en uvesentlig fiksjon, er imidlertid så smal at kunstverket kun vil henvende seg til en liten gruppe. Men det vil kanskje ikke hindre at dets erkjennelsesmekanikk skal kunne oppfattes og gjenspeiles på et bredere plan.

BT:

SUNNIVA McALINDEN: Man erfarer den uavlatelige tendensen til å katalogisere det man ikke umiddelbart kan gi navn.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.