Tingenes iboende stalinisme

Etter Kristin Lavransdatter er det grunn til å spørre seg om man trenger en norsk filmkritikk, en norsk filmfestival eller norsk film overhodet.

BJØRN GABRIELSEN

På festivalens åpningsmotagelse passet regissør Ullmann på å takke statsministeren for dennes tilstedeværelse. Veien synes kort til det punkt hvor norske prisvinnere eller alment feirede mennesker ikke bare refererer til familie og medarbeidere i sine takketaler, men også til partiet og staten, som har skapt slik en homogenisert tilværelse at kritiske røster uunngåelig møtes med skepsis.

Fremstillingen av Kristin Lavransdatter i norske media sender tankene til pressen i Midtøsten og hine dagers kommuniststater, der tapte slag ble beskrevet som store seire.

Kristin Lavransdatter er en ulidelig affære, tre timer for lang, bestående nær sagt utelukkende av snøvling og tristesse i et miljø som hverken er troverdig eller fungerer på noe som helst metaforisk plan. Pakistanske kjøpmenn falbyr sine varer på middelalder-Oslos gater. Elisabeth Matheson hulker seg gjennom scene etter scene, og Bjørn Skagestad vandrer hvileløst rundt med dyrisk blikk.

Når høydepunktet i en film er Frants Gundersen seniors steingjerder på Jomfruland, kan man strengt tatt ikke omtale den som en film i det hele tatt. Tre timer med platt menneskelig fortvilelse, skjødesløst sammenskjøtet med ridescener og vilkårlig valgt gammel musikk: dette omtales av filmsjefene som «lokomotivet i norsk film», attpåtil forventes et internasjonalt gjennombrudd.

Ikke minst i USA, der selv britiske filmer knapt har en sjanse, der hovedvekten av filmpublikum befinner seg i tenårene, og hvor Sigrid Undset riktignok er en kjent norsk forfatter - lest av minst hver 50.000. innbygger.

Skandalen ligger ikke i prislappen på 60 millioner kroner, heller ikke i budsjettsprekken på 10 millioner. Det ville en god film vært verdt. Høyt spill får en tåle.

Det utålelige ligger i at statsministeren tas til inntekt for et kommersielt (omenn uselgelig) produkt. Skandalen ligger i at en samlet presse legger seg langflat for en film knapt en eneste betalende kinogjest ville ønske å se.

Selvfølgelig er det også bestyrtende at så mange kan være uenig i Morgenbladets vurdering - det skal ikke stikkes under en stol.

Denne diskrepansen er så påtagelig at man misktenke «diplomati» for å skjære over i rene uredeligheten. Ville kulturbyråkrater, kritikere og regissører vært så ullent velvillige dersom ikke deres egen posisjon i det såkalte «filmmiljøet» til en viss grad sto på spill? Hvor intelligent ville det være for regissørkollegaer, for de som har bevilget filmen penger, for kinosjefer som skal sette den opp, å si: «Nei, dette var litt av en møkkafilm, gitt»?

Bevilgningskulturen, den korte avstanden mellom et forstokket filmmiljø og velmenende, men middelmådige filmskapere, samt det norske språks neglisjerbare størrelse har i sum resultert i et stalinistisk pampevelde. Trampeklapp og festantrekk er utvilsomt meget hyggeligere enn dolkestøt og prestasjonskrav.

I et slikt miljø bør man kanskje spørre seg hvorvidt norsk film er berettiget overhodet. Filmmiljøet kan kanskje psyke seg opp innad til å tro at Kristin Lavransdatter vil bli enm suksess. Ærlig arbeidende mennesker uten personlig tilknytning til filmindustrien, har derimot for få frikvelder til at de kan tilbringe tre timer i Ullmanns dystre selskap uten å føle seg sjikanert og undervurdert.

Vi har kommet dithen at stjernestatus og stort pengheforbruk alene gir en film lovord, selv om produktet ikke er flyvedyktig, fordi de selvbestaltede ekspertene ikke våger annet.

Dersom norsk film er i den situasjon at kloring og lyskespark ikke lenger er konstruktivt, bør vi kanskje slå oss til ro med å skrive og anmelde nye bøker, isteden for å filmatisere verker av døde nobelprisvinnere.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.