Epos i gåstol

Kristin Lavransdatter er blitt en vakker film uten dramatisk tyngde og fokus. Tempoet passer best for gåstol-brukere med god tid, og alle kvinneskikkelsene minner om Liv Ullmann.

MIKAEL GODØ

Mer interessant er det i hvilken grad filmen er tro mot romanens tematikk og stemning og forsøker å overføre dette fra et skriftlig medium til et effektivt og «filmatisk» filmspråk, hvilket vi ikke har særlige tradisjoner for her i landet. En vurdering av filmen Kristin Lavransdatter i dette perspektivet blir selvsagt en meget subjektiv affære: I hvilket grad har filmen klart å gjenskape Undsets kraftige prosa, som var en solid hybrid av dannet riksmål, sagastilens korthugne fyndighet og folkevisenes rytmiske poesi?

Den prøver vel så godt den kan, men etter min mening er filmen mer snufsete og sippete enn den er munter. Den har en rytme som hverken er jevn eller stigende, men hakkete og altfor iøyenfallende. Mange småscener virker som om de er puttet inn fordi de nå engang er laget, fordi de virket effektfulle på tegnebordet, eller fordi de er fine og stemningsfulle i seg selv. Noen scener varer for lenge, andre kuttes før de er ferdige, før de har sunket inn. Filmen preges av abrupt, uinspirert og iøynefallende klipping, og en statisk, «åndfull» kameraføring som gjør kinosetene pinlig ukomfortable.

Middelalderen har fått en ny renessanse, sies det for tiden, i motsetning til Renessansen, som ikke har hatt noen renessanse på lenge. Middelalderen, derimot, ble født på nytt under Romantikken, deretter på 1920-tallet, da Undset brukte nettene til å skrive romaner i stedet for å sove, så kom hippiene og flørtet med det gotiske, før 80-tallets goth-rock og Umberto Eco, som så middelalderens gjenkomst i de minste semantiske sammenhenger, så det er vel ikke til å undres over at middelalderen får en ny renessanse nå som det stunder mot årtusenskifte, historiens slutt og den endelige, gedigne apokalypsen; og blir ikke dommedag en fantastisk happening, så vil nok livet komme til å fortone seg meningsløst for de fleste.

Vi har også fått høre at middelalderen er misforstått, at de faktisk hadde mange fargerike og praktfulle klær dengangen og at mye var vakkert og gildt, som om denne tusenårige epoken ikke var noe annet en forrige sesongs motetrend. Men hvordan var omgangen mellom menneskene? I filmen om Kristin virker seg som om alle samtaler mellom staute nordmenn den gangen var teatralske og følelsesladde, og er det ikke underlig at den middelalderske omgangsform skal minne så sterkt om den spillestil som hersker på kultiverte norske teaterscener i dag?

Det er selvsagt kjipt gjort å komme trekkende med denslags sammenligninger, liksom det var guffent av folk som Edvard Bull og Georg Johannessen å beskylde Undset for å la middelalderens norske storbønder i Gudbrandsdalen oppføre seg som 1920-årenes forfinede Oslo-fruer i Welhavensgate. For sannsynligvis er det nødvendig med en viss modernisering for at et moderne publikum skal kunne identifisere seg med hovedpersonene. Men hvem kan identifisere seg med skuespillere som er for gamle for rollene og som vasser omkring i fortellerteknisk og filmatisk sirup i tre timer?

Liv Ullmann har som sagt, på handlingsplanet, fulgt romanen i det meste. Men noen forandringer har hun gjort for å knytte filmen sammen, gjøre den tettere. Likevel blir helheten et usammenhengende kaos og jeg lurer på hvordan den vil fortone seg for dem som ikke har lest romanen, preget som den er (filmen) av umotiverte handlinger og replikker og til og med henvisninger til handlinger i romanen som ikke er med i filmen: I en viktig scene, hvor Erlend og Kristin må snakke i gåter fordi de ikke er alene, sier Kristin: Kjære Erlend, kan I tenke at vi møene skulde glemme den mann som så vakkert verget vår ære. Men vi har aldri fått se denne hendelsen, hvor Kristin holdt på å bli voldtatt av noen tyskere, og hvor hun møtte Erlend for første gang! Det er altså noe i nærheten av en forutsetning å ha lest boken først, også fordi flere viktige opplysninger mumles frem eller skrikes ut i melodramatiske støt. Utydelig tale er meget uheldig når målføret allerede er temmelig arkaisk.

Ikke nok med at Liv Ullmann har skrevet manus og regissert: Kristin minner mest av alt om en ung Ullmann, og flere av de eldre kvinnene, som Ragnfrid og Åshild, fremstår som ubotelig ensomme bergmanske monologer. Det tar en stund før man kan skille de skautkledde kvinnene fra hverandre, siden de er så like i mimikk og talemåte.

Hverken Bjørn Skagestad eller Elisabeth Matheson passer mer enn noenlunde i sine roller. Men de har sine gode sider. Skageskad minner om Charlton Heston i sin noe distanserte intensitet, og med den rette lyssettingen og sminken står han frem som en firskåren og erfaren mann. Men 28 år?

Matheson er uskyldigheten selv og klynker så yndig på de riktige stedene. Hun er også vakker i den rette atmosfæren og med de forsøksvise smilene. Ellers virker hun litt pjuskete og klarer aldri å fortrenge den stadige frostdampen fra lerretet, siden hun er mer jomfruelig enn erotisk. Men 17 år?

Ingen av de to besitter den magi som skal til for å løfte denne tre-timer lange filmen opp fra gårdstunet, og det er tydelig at den ambisiøse regissøren ikke kjenner begrensningene ved de ressurser hun har til rådighet.

Den eneste fullblodige og erotiske karakteren i filmen er Eline Ormsdatter, spilt av svenske Lena Endre. Hun er en furie av rette format, med brusende hår og giftig tunge. Scenen hvor hun blir introdusert er forøvrig totalt feilklippet: Vi hører mannsstemmer og ser Erlend og de andre, som er innendørs, trekke våpen. Så står plutselig Eline der, uten at vi engang har sett døren bli åpnet. Det må da være feil?

Lavrans (Sverre Anker Ousdal) blir aldri det høyreiste «høvdingemne» han er i romanen. Han blir ikke skikkelig levendegjort, og en av de mektigste scenene i romanen er kuttet bort, nemlig den hvor Munan Bårdssøn og Bård Peterssøn overtaler Lavrans til å la Kristin gifte seg med Erlend. Også det vanskelige forholdet mellom den høyreiste storbonden Lavrans og den ustadige og bannlyste ridderen Erlend koker bort i kålen. Plutselig er han der på Jørundgård og hjelper til med å slokke kirkebrannen.

Få av de mindre viktige karakterene kommer til sin rett, og resultatet blir en film uten dramatisk tyngde. Det grunnleggende temaet hos Undset, striden mellom egenviljen og Guds vilje, får aldri den fokusering den skjebnetunge virkning som i romanen.

Det er blitt sagt at hvis ikke denne filmen, hvor alt det beste av det beste er med på alle fronter, ikke lykkes, så står det dårlig til med norsk film. Men en film som koster 60 millioner blir sjelden fire ganger så bra som en til 15. Og det ville være feil å beskylde Liv Ullmann for å sløse med pengene. Ansvaret ligger hos gutta med pengesekken. Gir man 60 millioner kroner til Liv Ullmann, så vet man i store trekk hva man får. Nå er Eva Isaksen igang med forarbeidet til neste del av trilogien, før man vet hvordan det går med den første! Det er så man får lyst til å «get medieval on your ass», som Tarantino sier det.

Så dømmer jeg muligens for hardt. Kanskje er det riktig å ha en egen skala for å bedømme norske filmer, slik enkelte anmeldere synes å ha. Det er mulig man bør si at klipperytmen er bra til å være norsk, at de norske skuespillerne er bra til å være norske. Både hestene og naturlandskapene var jo bra, og de er jo norske. Eller er det mulig å dømme en norsk superproduksjon ut fra filmatiske og fortellermessige kriterier, og ikke dulle med våre filmmakere som om de var en del av et sårbart og verneverdig kulturlandskap?

Men tenk om Liv Ullmann har gjort en genial fortolkning av både Undset og middelaldren, og det i et helstøpt filmspråk som tar vare på alle vesentlig aspekter ved romanen. Jeg holder muligheten åpen.

Kristin Lavransdatter - Kransen

Regi: Liv Ullmann

Norge 1995

BT1: FOR LITE MAGI: Kristin (Elisabeth Matheson) og Erlend (Bjørn Skagestad) Foto: Morten Krogvold

BT2: FOR LITE HØYREIST: Lavrans (Sverre Anker Ousdal). Foto: Morten Krogvold.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.