![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
For hundre år siden iår kom science-fiction-romanen The Time Machine ut i England, skrevet av Herbert George (bedre kjent som H. G.) Wells (1866-1946). Boken ble en umiddelbar suksess, og er blitt stående som en klassiker innen sin genre.
Forfatteren selv kom fra enkle kår, og ble tidlig engasjert sosialist. På tross av sin beskjedne bakgrunn fikk han en akademisk, naturvitenskapelig utdannelse innen biologi. Dette ga ham en tidsaktuell interesse for Darwins utviklingslære - og i forlengelsen av dette - tanker om menneskehetens skjebne i et større perspektiv. Imidlertid skulle han komme til å se evolusjonsprosessen med mer pessimistiske øyne enn Darwin, ikke minst på bakgrunn av forholdene i hans hjemland - det sen-viktorianske England.
Fattigdom og sosial nød var - da som nå - utbredte fenomener i England. Wells så forholdene som uholdbare, og mente sosial forbedring var tvingende nødvendig. Samtidig så han muligheten for at den uheldige utviklingen kunne fortsette, og ende i det absolutte forfall og barbari. Han var imidlertid langtfra den eneste i sitt miljø som var opprørt over samfunnsforholdene, og som brukte litteraturen for å uttrykke det.
I sin satiriske bok The British Barbarians viser forfatteren Charles Grant Allen - som også delte Wells' sterke interesse for naturvitenskap - hvordan det går når en skapning fra fremtiden reiser i tid og ender opp i det usiviliserte England anno 1895. Wells skulle komme til å bruke et nærliggende plot i sin bok The Wonderful Visit fra 1896, hvor en engel forviller seg inn i menneskenes nådeløse verden. I begge disse bøkene finnes sterke advarsler mot de rådende sosiale forhold. Likeledes skrev også en forfatter som George Bernard Shaw samfunnssatire - med bakgrunn i Darwins utviklingstanke og den gryende sosialismen. Hos Wells får man øye på kulturkritikken blant annet ved å betrakte handlingsforløpet i The Time Machine.
Det hele starter med at bokens hovedperson bygger en tidsmaskin og kræsjlander i året 802 701. Her møtes han av vennligsinnede, men lettere imbesille menneskelignende vesener - de såkalte eloiene. Disse bedriver tiden med lek og bading, og ser ikke ut til å ha en bekymring i livet. Men det har de. For i sjakter under jorden holder morlockene til. Dette er heslige, apelignende skapninger - i fjerne tider forvist til en trøstesløs underjordisk tilværelse som eloienes slaver. Her bor de, krumbøyde og med lysømfintlige øyne, og kommer kun opp til jordoverflaten i nattemørket for å hente seg mat. Hva den består i kan den morbide leser gjette selv. Det burde holde å si at eloiene foretrekker å sove flere sammen.
Etter hvert blir det klart at ting forholder seg annerledes enn det først så ut. Menneskeheten har utviklet seg i to retninger, hvor eloiene opprinnelig var herskere. Slik er det ikke lenger. De tilsynelatende dekadente eloiene går i virkeligheten i konstant frykt for underverdenes hevn, og deres glade spillopper er egentlig sublimert angst. De undertrykte morlockene har reist seg, fortærer sine herrer og blir selv undertrykkerne.
Etter opprivende hendelser fortsetter tidsreisen millioner av år fremover, til en gold verden uten mennesker og håp. Wells' samfunnskritikk kommer her til uttrykk, og moralen er klar; vend om før det er for sent. Skrekkvisjonene viser oss hvor menneskeheten i ytterste konsekvens kan ende, dersom samfunnsforholdene ikke forbedres.
Wells ønsket sosial likhet, men ikke av menneskekjærlighet alene. Forfatterens sympati ligger åpenbart hos eliten, eloiene, og ikke hos underklassen, morlockene. Dette virker underlig med tanke på forfatterens politiske grunnsyn, men kan kanskje delvis også forklares med bakgrunn i hans sosiale opphav. Wells hadde kjempet seg opp fra de enkleste forhold, og hadde utvilsom ambisjoner om å leve etter tidens dannede kodeks - som en uavhengig gentleman. Det greide han da også, hva penger angår, men enkelte av hans mer aristokratiske kolleger anså ham likevel som vulgær og støyende. Det er således grunn til å anta at han ønsket å distansere seg fra sin bakgrunn, selv om han også høyst bevisst fremsto som kontroversiell og vanskelig. Likevel er nok hans akademiske skolering et viktigere element i forbindelse med sympatien for eloiene.
Et av motivene for ønsket om sosiale reformer var den intellektuelle elitens redsel for massene - og hva disse kunne finne på dersom de fant grunn til misnøye og opprør. Dette fikk Wells til å gå inn for fødselsbegrensning, og til og med sterilisering blant de lavere klasser. Likevel beskiver han sosialdarwinismens harde og smertelige følger, blant annet i The Wonderful Visit, og viser at han ser massene i forhold til hele menneskehetens utvikling. Wells betraktet evolusjonen som nådeløs, og lette oppriktig engasjert etter en utvei for menneskene - slik at de ikke lenger trengte å være ofre for utviklingslovene.
Den franske legen Gustav LeBon, som forøvrig skulle få stor betydning for Freuds syn på gruppeadferd, var blant de av Wells' samtidige som satte søkelyset på massene og deres påstått asosiale gruppeoppførsel. Dette i bunn og grunn anti-proletære synet hos Wells var en ikke ubetydelig del av bakgrunnen for hans litterære suksess, selv om andre elementer også virket inn.
Fantastisk fiksjon, ofte med vekt på reiser i andre dimensjoner, var populært ved slutten av forrige århundre - som det også er i dag. Dette kan sterkt forenklet ses som et uuttalt ønske om å unnslippe tidens tilsynelatende uoverstigelige problemer, eller som uttrykk for usikkerhet overfor hva det kommende århundret vil bringe. Dette gjelder såvel forrige århundres mye omtalte fin-de-siècle-følelse, som vår egen til kjedsommelighet utdebatterte postmodernitet - uten dermed å trekke videre paralleller. På Wells' tid var ideen om forflytning i den fjerde dimensjon - tid - utbredt. Tidsreiser fascinerer fremdeles, men dagens mest fremtidsrettede reisemål er den virtuelle virkelighet - det uklart definerte rom kalt cyberspace.
Kult-forfatteren William Gibson - skaperen av cyberpunk-begrepet - kan sies å ha noe av den samme stillingen som Wells hadde for hundre år siden. Hans dystopiske romaner, med debuten Neuromancer (1984) som den mest kjente, er så tidstypiske som man måtte ønske. Verden fremstilles her som styrt av multinasjonale selskaper, og datateknologien er altomfattende. Enkeltindividet har ingen betydning annet enn som middel i hendene på den usynlige og udefinerbare makten - vel å merke dersom det innehar kunnskaper som anses som nyttige.
Her finnes elementer av dagens samfunnsutvikling i overdrevet form - som vanlig er i denne typen fiksjon - og morgendagen fremstilles i marerittsform. Kulturkritikken er klart og tydelig tilstede, her som hos Wells, og det spilles på folks følelse av fremmedgjøring og maktesløshet. Gibson var rett mann til rett tid, idet han fornyet sin genre og fanget tidens stemning. Mye av det samme kan sies om Wells, selv om det også finnes dyptgripende forskjeller.
Så helsvarte og ironisk distanserte som 1980- og 90-tallets dystopiske fantasier er Wells' romaner ikke. Dette gjelder Gibsons romaner, men i like stor grad science-fiction på film de siste ti-femten årene. I de såkalte «Bad Future»-filmene, fra Mad Max og Blade Runner til Terminator 2, fremkommer - tross enkelte svake unntak - et svært dystert og stort sett håpløst syn på fremtiden. Disse filmene skiller seg fra Wells' boker i sin mangel på en avsluttende, klart formanende moral. Befriende, vil mange kanskje mene, men uansett tidstypisk.
Wells hadde på den annen side et ideelt siktemål med sine historier, og en alternativ utviklingsretning å holde frem. Som hos Dante tas leseren med til de dypeste daler, for så å komme tilbake til utgangspunktet - grundig rystet og advart. Det vesentlige her er ikke fremtidsutsiktene alene, men det faktum at kursen i det hele tatt kan legges om. I dette ligger det tross alt et visst håp - med bakgrunn i Wells' og hans likesinnedes tro på sosialismens og vitenskapens muligheter.
Denne fremskrittsoptimismen synes i dag noe naiv. Ensidig tro på naturvitenskap eller politiske doktriner som verdens redning er som kjent ikke lenger særlig utbredt, og science-fiction av idag presenterer som man forstår ikke helhetlige løsninger på morgendagens problemer. Til nød kan det øynes et svakt håp i enkeltindividets menneskelighet og motstand mot overmakten - selv om denne som regel anses for overlegen. Fremtiden ses som dyster, og særlig mye lærdom er det ikke å trekke av dette. Snarere fascinerer dommedagsvisjonene i seg selv, og dyrkes for spenningens skyld.
Wells ble også lest for spenningens skyld, men hos ham lå altså hele tiden et ideelt siktemål bak - enten publikum bet seg merke i det eller ikke. Wells representerer både sin tids fremskrittstro og dens undergangsfølelse, og denne ambivalensen er noe av det som gjør ham interessant. Selv om man i dag neppe trenger å være reisende i tid for å forstå at skjev fordeling skaper misnøye - og selv om fremskrittstro ikke er det som preger 1990-tallet sterkest - er tanken om å foregripe fremtiden for å advare mot sosial ulikhet blant det H. G. Wells huskes for i dag.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]