Ingress: Buddismens bidrag til nåtidens almene religiøse forestillinger er overraskende stort. Deler av denne læren passer oss som hånd i hanske i selvutviklingens tidsalder.

Bare så synd at Budda var pessimist.

Av Pål Mathiesen

Almenreligiøsitetens veier er i sannhet uransakelige. Noen fellestrekk er likevel ganske typiske anno 1995. Typisk er det for eksempel at hvert enkelt individ setter sammen sin egen «greie». En slags privatreligion. Som er langt mer funskjonalistisk enn dogmatisk i sin grunnvoll. Men på tross av sin løst funderte, individuelle, og tilsynelatende tilfeldige karakter, følger den alemene religiøsitet i våre dager visse mønstre.

Det er meget vanlig at man opererer med et løst definert gudsbegrep. Denne gudsforestillingen har, innenfor vår kulturkrets, utvilsomt sine røtter i den kristne skaperguden. Men Gud har de senere år vist seg svært så feksibel og tilpasningdyktig(!) HAN eller HUN eller DET, ansees først og fremst å være en slags kraft i universet, en høyere bevissthet, hinsides hvitt skjegg og gulltrone.

Et annet fellestrekk for dagens almenreligiøsitet er utvilsomt selvutviklingen. I vår tid er personlighet blitt en moteretning. De individuelle særtrekk er alfa og omega. Det stadig økende krav om multi-funksjonallitet hos hver enkelt av oss, synes da også å fordre et klart personlig fokus. Ja, behovet for et fokuspunkt kan for mange oppleves som en absolutt nødvendighet for ikke å tørne helt.

Men hverdagslivets kjør gir oss liten anledning til å feste et slikt fokus. Det er jo så vidt vi får puste, ikke sannt? Denne realitet er åpenbart motivasjonen for et av de dypeste mønstrene i alemreligiøsiteten: Ønsket om ro. Stillhet. Behovet for kontemplasjon. En reise innover i sjela. En fordypning i seg selv, så å si.

Enkelt sett kan man si at denne forsåvidt nye type religiøsitet, operer med en vag Gud og et dominant individ. Religiøsiteten blir en slags metodikk i overlevelse. Et pusterom. En kontrast til kaostilværelsen. Et fristed. Denne mentalitet står i sterk motsetning til de moraliserende verdens-religioner, som krever noe av oss. Og vil bestemme over våre liv, våre holdninger og handlinger.

I den nye type religiøsitet blir religionen dypest sett enkeltmenneskets «hjelper». En hjelp først og fremst på individets egne premisser. Kjekke og greie engler som står en bi i vanskelige situasjoner, er da også svært populære nå for tiden. Margit Sandemoes teorier om «hjelperne» som omgir oss, har etter min vurdering fått en solid nedslag i almenheten.

Bjørnssons oldebarn er også overbevist om at naturen er beåndet. Hun tror på vetter og skrømmt og troll og slikt. Det underjordiske. Kombinert med den økende interesse for primær-religioners syklustenkning og naturnærhet, danner dette også et mønster i almenreligiøsitenens vev: Naturen som en helligdom i seg selv. Denne oppfatning har banet vei for naturmedisin, naturbaserte næringsmidler, og hele den pakka. Kort sagt: Troen på naturlighetens vei. Troen på det naturlige som noe godt og riktig.

Ingenting kunne vært fjernere fra den buddistiske lære enn troen på naturlighet som noe godt. Gitt, selvfølgelig, at man betrakter seksuallitet, lyst, ambisjon, ja selve viljen til liv, som naturlig. Buddas egen livsvei og hele hans religion er basert på det motsatte: En absolutt fornektelse av bejær i enhver form. For adelssønnen fra India bestod religiøsiteten i å oppgi livet. Å søke ikke-eksistens. Nirvana.

Utfra vår kultur blir en slik tanke i beste fall en intressant absurditet. Det støter mot noe fundamentalt i oss at livet, det å leve, har en absolutt verdi. En av kristendommens mest grunnleggende forestillinger er da også at livet har en mening, blandt annet fordi Gud har gitt oss det.

Hvordan kan det da ha seg at Buddismen likevel preger våre religiøse forestillinger så sterkt? Den anti-materialisme er selvfølgelig en åpenbar gunn. Likeledes dens orientering mot individuelle, mentale prosesser, og lengselen etter stillhet. Men på samme måte som våre beleilige omgåelser av basale kristne erkjennelser, fordrer en facinasjon av Buddismen en ligenende omgåelse: At religionen rett og slett ikke tas på alvor. Veien derfra og til at religionene blir varer på et livssynsmarked, er kort.

I den grad buddistisk medtodikk brukes i det livsbejaendes tjeneste, står man overfor at absolutt paradoks, med mindre man har tro på at mennesket faktisk er istand til å skape sin egen privatreligion uten å bli selvopptatt. Inhabil. Etter min vurdering kan strengt tatt et livssyn ikke kalles religiøst, hvis det ikke forholder seg til ytre, normerende faktorer. Altså: At udogmatisk religion er umulig. For jeg tror nemlig at Budda hadde rett: Menneskets natur er syndig.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.