[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Bidrag til en kynisk etik

Moralen holder våre sosiale omgivelser relativt stabile og oversiktlige, og muliggjør handling. Dette innebærer en derfor en tempofordel.
Alle snakker om etikk, men etikken er ikke hva den kanskje var. Det finnes ingen enhetlig ideologisk overbygning eller sant fundament, ingen allmengyldig moral vi kan påberope oss når vi bebreider hverandre. Allikevel, noe holder vi på med, noe vi kaller moral og etikk. Bør vi fortsette med det?

Omtrent slik, kort fortalt, er utgangspunktet for Ole Thyssens bidrag til en kynisk etikk. Moral er vilkårlig. Den etableres sosialt og utspilles lokalt. Moral gjelder fordi - og i den grad - den aksepteres. Men hva slags praksis er moral, og hva kan moralen og etikken (refleksjonen over moralen) utrette? Moderne samfunn er komplekse, så spørsmålet er ikke enkelt å besvare. Erfaringer med moral ansikt-til-ansikt kan ikke vise hva etikk kan utrette i organisasjoner. Moralens gjennomslagskraft kan ha andre betingelser i organisasjoner enn i funksjonssystemer som økonomi, vitenskap og politikk. Og kan det overhodet tenkes en moral eller etikk for verdenssamfunnet som helhet?

En tempofordel

Thyssen beskriver moralen og etikken som former for iakttagelse (jmf tittelen I hinandens øjne). Moral er en kode for iakttagelse - en måte å se på.  iaktta moralsk er å dele opp i riktig og galt.

Moral er for Thyssen en strategi for å leve med de uberegnelige andre i en uberegnelig sosial verden. Med sosial aktelse som gulrot etableres forutsigbarhet, og dermed tillit mellom mennesker. Tilliten er skjør, men begrenser risiko. Fordi moralen holder våre sosiale omgivelser relativt stabile og oversiktlige, kan vi handle på grunnlag av generelle prinsipper. Dette innebærer en tempofordel. Beslutninger må fattes raskt, og det er sjelden tid til å kalkulere fordeler og ulemper. Tempofordelen er den hyppigst nevnte begrunnelse for moralens og etikkens hensiktsmessighet i Thyssens bok. Det er uklart om det spiller noen rolle i Thyssens etikk hvordan - med hva slags prinsipper - denne tempofordelen oppnås.

Moralsk iakttagelse er imidlertid ikke noen enhetlig størrelse.  betrakte noe moralsk er å betrakte det som rett og galt, men hvilke handlinger, hvilke samfunnsforhold som er rette og gale er ikke dermed gitt. Forskjellige mennesker og kulturer har forskjellige moralske programmer. Kodens abstrakte «rett/galt» må knyttes til det praktiske liv, til konkrete handlinger og væremåter som iakttas som rette og gale. Dette skjer lokalt; forskjellig på forskjellige steder. Thyssen beskriver tre vanlige strategier for å håndtere dette mangfoldet av moralske programmer. Toleranse innebærer å gjøre moralen individuell - jeg lever etter min moral, og du etter din. Fundamentalisme hevder ett program som det rette. Pragmatikk er å unngå å krenke andres tabuer, ikke fordi tabuene er sanne, men fordi de er noens - det får konsekvenser å bryte dem.

Etikk er et alternativ til alle disse strategiene. Etikk er i denne forbindelse å skape felles verdier lokalt og i en bestemt situasjon. Dette er ikke bare toleranse. Det handler ikke utelukkende om individuell holdning, vi forsøker å skape noe felles. Det er heller ikke fundamentalisme, fordi vi ikke søker enighet om et helt program, bare om kriterier for hva som er akseptabelt på ett bestemt område. Det er heller ikke ren pragmatikk, fordi prosjektet ikke er å unnvike krenkelser av andre, men å inkludere den andres iakttagelse i sin egen.

Flyktig informasjonsstrøm

Thyssens bok vekker interesse ved sitt forsøk på å karakterisere etikken som del av vår tids komplekse og flyktige informasjonsstrøm. Desverre kan boken også oppleves som en like kompleks og flyktig informasjonsstrøm. Det fyldige noteapparatet tyder på ambisjoner om å skrive en akademisk bok, stilen for øvrig er mer propaganderende. Thyssen skriver korte, insisterende, påstående og påståelige setninger. Han går inn og ut av sine temaer, overtaler ved stadig å vende tilbake til de samme poengene i en ny sammenheng. Sitater og referater forbrukes ofte som en ressurs for teksten, uten at de siterte og refererte kommer til syne annet enn i fotnotene. Forskjeller og likheter mellom egne synspunkter og inspiratorers (eks. Niklas Luhmann) er sjelden tema for Thyssen. Han gjør knapt noe skille mellom fortolkning av andre teoretikere og formulering av egen teori. Synd, for det kunne kanskje gjort det noe klarere hva som kommer ut av Thyssens analyse. Hva kan vi fatte med dette vokabularet som vi ikke la merke til tidligere?

Ole Thyssen:
I hinandens øjne: Bidrag til en kynisk etik
Dansk Gyldendal
Anmeldt av Erik Lundeby
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.