Måtefull - Moderat - Makt

Offeret og inkvisitoren, Emily og Dickinson

Ryktet Dickinson er ryktet om en utvendig sett upublisert peppermø som aldri forlot foreldrehjemmet, som aldri tok fatt på en litterær karriŽre, som etter sin egen levetid har fått litterær tyngde, og på sett og vis også litterær makt. Det ville være tilnærmet ukorrekt å se dette som et symptom for Dickinsons samtid, med konservative og rigide funksjoner for kvinner, både som kvinner og som kvinnelige litterater (noe som generelt er sant og korrekt), for om hun ble utsatt for en stigmatiseringsprosess er det en prosess hun satte seg selv ut i, der hun tildelte seg en dobbeltrolle som både offer og inkvisitor.

Som Hødnebø poengterer i etterordet av sitt eget utvalg representerer Dickinson - om noe - en idiosynkratisk metode, teknisk sett, og om Camille Paglia har rett må Dickinsons sans for etymologi (her ment: ordrøtter) ha inkludert gammelgrekernes Techne, som undertegnede mener å tro peker mot nåtidige begreper som viten, kunn- og kjennskap, innsyn og innsikt, og som vi ofte konkretiserer som et Godt Grep.

Hun må ha hatt en god og klar idŽ om hva det var hun drev med utenfor det meste av verden i (barneværelset i) Amherst.

Paglia er fundamentalt overbevist om dŽt og tillegger Dickinson en langt fremskreden, selvbevisst perversitet i sin tenke- og skrivemåte som ikke er like tydelig i bildet Hødnebø presenterer av henne; det biografiske er uansett en affære i etterkant, men Dickinsons lange obskure forspill som amerikansk kvinnelig sidesprang i senromantikken har i seg selv stoff og potensiale til en slags gotisk personkultus på linje med Edgar Allan Poe; Paglia forsøker å skyve forfatterskapet hennes mot det psykopatologisk kjønnslige, som er like riktig som det er reduktivt, bl.a. fordi hun ser en sterk og levende linje fra Sapfo til Dickinson, som to punkter i en Vestens Historie om spennet mellom kultur og ukultur (natur), som for Paglia vil si skillet mellom maskuline og feminine dimensjoner.

Sitt opprinnelige renommŽ som sentimentalist fikk Dickinson takket være selektive utvalg, som satte henne inn i en ramme som en provinsens poetinne; et komplett, usensurert, bilde av Dickinson kom først på trykk etter krigen, med de beryktede 1775 diktene. Av disse har Hødnebø tatt med 95 i sitt utvalg på norsk - en seleksjon som i format står til poeten Dickonsons påtatte, teatralske moderasjon - denne kunne ha vært utvidet med litt flere momenter, som regle-/ hymnepreget i dikt 113, der Dickinson leker med noen kjære klassiske bilder:» Her en stjerne, og der en stjerne/ Noen går seg!/ Her litt yr, og der litt yr:/ slik blir dagen til»; teknisk-retorisk hører hun til sitt århundre, til anglo-amerikansk magna lingua (Stor-Språk(!)), slik hun nødvendigvis laugsmessig hører til Shakespeare, Milton, Blake, Coleridge, det er ofte som om hun nesten skriver «Jeg er her i det nittende århundre….visstnok», som et slags hint om sin egen opplevelse av å være en anakronisme, og derfor det lille tørre sidespranget på ett eller to ord - effektbruk med måte… den er kanskje den siden av hennes psyke Hødnebø har fått best frem i sine gjendiktninger, som viser hennes ofte hårfine og tildels knivskarpe balanse mellom oratorisk pompøsitet og et lett ironisk sideblikk, en finpolert teknikk der hun også kan plassere seg selv midt i temperaturen på vei oppover med nedarvet, kjølig angelsaksisk kontroll, som i dikt 642: «Forvise meg fra meg selv/ kunne jeg vel - / Festningen min stengte/ for hvert eneste hjerte - // Men siden jeg angriper meg selv/ hvordan få fred/ uten å ta knekken på/ min egen sjel?// Og siden vi er likestilte monarker/ Hvordan kan dette skje/ uten at jeg - / abdiserer fra meg?». Tradisjonshierarkiet er her som et ekstra anonymt hudlag, snart utvendig og snart innvendig, som omverden og som subjekt, som stort språk - i store metaforer - og som nonsjalant sidekommentar i «kunne jeg vel -»; lille Emily henvender seg til en større Dickinson, slik Marina Tsvetajeva senere henvender seg til åndsfrenden Rilke i et nyttårsdikt. Hødnebø foretar en radikal «prosaisering» av diktet, orginalen har en like radikal, oppstykket utførelse i motsatt retning, med et høystemt tonefall som heller peker bakover enn frem…«Me from Myself - to banish - / Had I Art - / Impregnable my Fortress/ Unto All Heart - »; en skal være mer enn forsiktig med å plastre en entydig modernistplakat tversover henne, hun er ikke mer eller mindre enn det mennesket hun høyt og samtidig tørt profilerte i 1775 upubliserte dikt, å benevne seg som et vesen av to imperier er både skryt og «a matter of fact» - det peker ikke nødvendigvis mot tolerant demokratisme, ikke mer enn det peker mot en stadig større, kjølig kontroll av nye høyder, en gang i Amherst i det nittende århundre.

 legge vekt på teknikk hos Dickinson kan resultere i flatt perspektiv og flat oppfatning av diktene, og det kan også betale seg; viljen hos henne er den samme som ofte lager vital poesi, viljen til å åpent operere som en voyeurist som i kikkerposisjonen nedtegner dynamikken mellom delelementene i et bilde, selv om det er et bilde diktet ikke klarer å holde sammen.

I 937 har dramaet tatt over den dominante rollen retorikken hadde i dikt 642: «Jeg kjente en revne i sinnet - / som om hjernen var delt - / Jeg prøvde å skjøte den - søm for søm - / men fikk den ikke hel.// Tanken som kom etter ville jeg knytte/ til tanken som kom først - / men sammenhengen floket seg/ som nøster på et gulv.» Det kan se ut som bildet ble klart - til slutt, som en triviell floke, på bekostning av symmetri, men det er et «Jeg» som går i to og forsøker å sy sammen sine to til Žn hel solid tanke og ender med det poetiske bildet som kikker på en mental inkoherens; situasjonen får en huslig tone over seg fordi hun tar i bruk innendørs sysler - Sy & Søm - som i seg selv gir et par poenger til tittelen Paglia har gitt henne: Amhersts Madame de Sade.

Dette blir en småbyfrøkenens usynlige perforering i en selvopplevd autisme og avmakt der automotoriske krefter og energier bedriver en intern gjensidig maktfoldelse på kanten til noe som kan ligne på en kjønnskamp - i kjønnet, om vi tillater hjernen et eget kjønnsliv. Floken på gulvet er en takknemlig utgangspunkt for en uendelig rad av ymse kaosteorier, men vi kan stoppe opp ved et nærmest ufrivillig patos som bryter med Dickinsons nevnte lekende kommentarstil, det kan ha sammenheng med hastigheten i selve situasjonen hun errindrer, «en revne» forteller om sterk og plutselig uforutsett makt i aktivitet, et lynnedslag i sinnet som japanske haikudiktere kalte satori, men her med en høyere grad av dramatisk intensitet som hun med et enkelt forløp nøkternt fremstiller - her holder Dickinson sin ellers sedvanlige bulende tunge i kinnet langt inne i munnhulen, antakeligvis fordi det mangler et ironisk ståsted å kommentere situasjonen fra: sydamen som skal sy sømmen er en del av kjøttet - og kjønnet - i stoffet. Og samtidig en prakttekst av et kasuseksempel for alle kommende psykiatere.

Bulen i kinnet, som det er fritt frem for alle å se, også hos Dickinson, som hos Hamsun eller Sandemose, er utvilsom i dikt 490: «Hvis du skal fortelle hva vann er/ til en som er nektet å drikke/ ville det være mer oppfinnsomt/ enn å la ham gjette, ikke sant, // å lede ham til en brønn/ og la ham se at det drypper/ Det ville minne, ikke sant, / om hans egne dødsdømte lepper? »

Oppfinnsomt - det blir både kattedyr og kliniker med offer/eksperimentobjekt, og her dessuten stilt som en involverende henvendelse til katten og klinikeren i alle og enhver, så dette er tunge som nesten gladelig perforerer hinsides det meste av humant tankegods, eller skal vi si eufemistisk stilistikk? Enkelte av Hødnebøs fortolkninger minner om eufemismer - dempede omskrivninger, som kanskje tjener enkelte sider av Dickinson bedre enn andre, selv om mennesket som problem ikke blir mindre - det latent dyriske tatt i betraktning. Det er ikke hyggelig tankegods, bildet av den brønnen vi skal forsøke å drikke av, og samtidig like forførende for hver nye generasjon….men ikke Žn satanist nevnes her. I dikt 479 serverer hun et konsentrat: «De vakre ordene hennes var kniver - / de glitret og skinte - / Hvert eneste åpnet en nerve/ eller lekte med en knokkel - // Hun tenkte ikke, hun skar - / det gir stålet blaffen i/ En vulgær grimase i kjøttet - / så lite som skal til//  lide er menneskelig, ikke høflig - / en hinne over øyet/ Døden gjør som vanlig - / den stenger for å dø.»

« lide er menneskelig, ikke høflig» - kronisk mangel på kutyme med andre ord. I orginalen lager Dickinson et trippelenderim av 'polite', 'eye' og 'Die', og kulden er så sterk at den praktisk talt flyter som en advarsel til alle om å holde avstand og nøye seg med å se (lese) men ikke røre. Mindre direkte og mer elegant utført i dikt 1127 som i orginalen er: «Soft as the massacre of Suns/ By Evening's Sabres slain» (« Mykt, som en massakre av soler/ slått ned av kveldens sabler.»)

Det minner om scenen i En andalusisk hund, der et barberblad kløver et øyeeple, men samtidig utført med større stilitisk varsomhet; en mektig eufemisme, der horisonten skånsomt skjærer seg inn i solnedgangen, og i praksis slakter lyskilden kveld etter kveld. Alle parter er inneforstått med ritualet, som en slags sivilisert ukultur. Et anakront Stor-Språk, anonymt utskrevet i Amherst.

Emily Dickinson: Skitne lille hjerte Gjendiktet av Tone Hødnebø Kolon Anmeldt av Kurt Sweeney

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.