Å gripe det urbane øyeblikket

Hun fikk 100.000 kroner for å ha skrevet en depressiv, urban roman om Vestlandet i løpet av tre uker. Dessuten synes hun det er direkte pinlig at romanen er skrevet på bokmål.

AV MIKAEL GODø

- Men det er en fin plass. En liten plass. Punktum.

- Men du ville ikke kunne bo der?

- Vel, kanskje senere, når jeg får barn. Så kan jeg utsette barna mine for de samme tingene som jeg har opplevd.

Selma Rønning Aarø har altså forflyttet seg fra Stord til Bergen, som vel er Vestlandet på sitt mest urbane. Romanen Den endelige historien handler om en ung kvinne i leopardskinnsbukser som vandrer rundt i en ikke navngitt norsk by og reflekterer over sitt eget liv. Spesielt går tankene hennes tilbake til de bisarre opplevelsene hun hadde sammen med en belgisk mann på et hospits i Amsterdam. Belgieren har mistet potensen og den unge kvinnen tenner en slags livsgnist i mannen ved å fortelle historier, små tankevekkende fortellinger formet som korte eventyr. Kvinnen tenker dessuten på sin mor, som trodde hun var Ole Brumm og stjal bøker på biblioteket. Dessuten treffer hun Wolfgang, en gammel venn som er blitt millionær etter at moren vant tre millioner kroner i Lotto og døde av gledessjokket.

Det var en annonse i Dagbladet hvor Cappelen forlag utlyste konkurranse om Den Beste Debutroman, som satte henne i gang.

- Jeg skrev et slags utkast og sendte inn, med håp om å få en konsulent-uttalelse, slik at jeg kunne skrive videre. Jeg hadde egentlig satt av denne sommeren til å jobbe videre med idéen, men jeg hadde ikke den kunstneriske integriteten som skulle til for å si nei til hundre tusen.

- Så det er en halvferdig roman du har fått utgitt?

- Nei, nå som jeg har fått det hele litt på avstand så ser jeg jo at det er noe der. Men det er kanskje litt ufortjent at jeg har vunnet, sier hun med kontrollert beskjedenhet.

Navnet Selma Lønning Aarø er også å finne i Cappelens debutant-antologi Signaler, denne gangen med et dikt på nynorsk.

- Det er nynorsk som er morsmålet mitt. Jeg har vært aktiv i Mållaget og har brukt fysisk vold mot flere skolekamerater som har skrevet bokmål. Det har faktisk vært endel slåsskamper.

- Og hva sier voldsofrene dine til at du har skrevet din første roman på bokmål?

- Jeg har ikke snakket med dem. Men jeg har brukt bokmål fordi det skaper en viss distanse til det jeg skriver om. Da vi var små og lekte med dukker, snakket vi alltid bokmål, så bokmålet tilhører en mer lekende og fiktiv verden.

Aarø begynte ikke å skrive før for ett år siden, og det ble noen noveller ut av det, på begge målføre. Men det var når hun skrev på bokmål at det «tok av». Hun «leker» bedre på bokmål, sier hun.

- Det var små barndomshistorier i Ragnar Hovlands stil. Ugang hjemme på gården, og den slags. Jeg holder på med en ny bok nå, og den er også på bokmål, men deretter bør jeg nok begynne å finne tilbake til røttene mine, sier debutanten med anførselstegn i tonefallet.

- Du sprer rundt deg med presise observasjoner og refleksjoner omkring det urbane i romanen din. Hvor har du lært å bli så observant?

- Jeg sitter og ser. Sitter på kafé og ser, det er stort sett det jeg gjør. En hvilken som helst kafé, gjerne der mer lugubre stedene. Men for meg er skrivingen en hobbyting. Jeg har denne idéen om å kunne gripe fatt i nå'et. Man befinner seg jo aldri der. Da jeg reiste rundt i Midt- Østen opplevde jeg at menneskene der, i Egypt og Israel, de levde mye mer i øyeblikket, her og nå. Jeg vil prøve å gripe øyeblikket.

- Hva sier du hvis jeg kaller Den endelige historien en depressiv roman om Vestlandet?

- Da sier jeg meg helt enig. Det er en depressiv roman, men den kunne vel foregått hvor som helst. Jeg er en munter person, jeg er ikke trist. Likevel har romanen noe deterministisk over seg. Det regner hele tiden og ingenting er gøy. Hehe.

- Du siterer Platon, som sier at det finnes ingen moral i handelsbyer som ligger ved sjøen. Dessuten regner det som sagt alltid i denne navnløse byen din. Hvorfor vil du ikke gi den et navn?

- Jeg liker ikke å bruke navn. Det er finere uten, det gir både meg og leseren frihet til å finne på ting.

- «Vi er ordløse i kraft av å være urbane», skriver du. Dessuten beskriver du en episode hvor en mann har ligget død flere timer ved en bardisk uten at noen har lagt merke til ham. Er det så deprimerende å bo i byen?

- Jeg liker meg i byen…

- Så hvorfor er romanen din blitt så trist?

- Ja, det lurer jeg også på. Jeg tror det begynte med novellesamlingen jeg skulle skrive. Den handlet om ti måter å gå fra hverandre på i et forhold. Man krangler om småting, små gjenstander blir symboler på alt som betyr noe. Jeg forsøkte å være morsom i disse novellene og bruke galgenhumor, men så havnet jeg på en måte under alt sammen. Litt merkelig, for til daglig er jeg veldig blid.

- Du skriver at i 90-årene har man valget mellom «å være en kikker eller å bli en av de overfladiske. En av de som ikke kikker, som ikke ser noe som helst». Føler du like stor distanse til omgivelsene som hovedpersonen i romanen?

- Vel, jeg skulle gjerne trukket tilbake det avsnittet der. Det blir for bastante kategorier å måtte velge mellom. Helst er man vel begge deler, sier Selma Aarø oppklarende, men innrømmer at hun liker å spissformulere seg.

Den endelige historien er heller ikke fri for religiøse perspektiver. Den unge kvinnen sliter delvis med savnet av sin spanske far, som hun aldri har sett, annet enn gjennom morens beskrivelser. Dessuten blir både Nietzsche og Gud trukket inn i debatten, og det går så langt som at Gud til forveksling ligner en spanjol. «Livet er ikke det man håper på, som en følge at det begynner man å se seg rundt etter Gud», sies det.

- Livet er aldri det man håper på. Vi ser oss alltid rundt etter det som mangler: en mann, religion, et sted å bo. Vi vil ha svar på hvorfor vi ikke er fornøyde. Jeg har hatt lyst til å tro på Gud, det er noe jeg har slitt med. Jeg er oppvokst i en familie hvor alle har vært personlig kristne, og hvis jeg har behov for å be, så er det den kristne Gud jeg ber til. Jeg har venner som er blitt buddhister, men det er fremmed for meg. Jeg misunner dem som er personlig kristne, de har de bedre enn meg, tror jeg.

Blant sine andre inspirasjonskilder nevner Aarø Axel Jensen og Ola Bauer. Og, ikke minst, Toni Morrison.

- Det var en setning i Toni Morrisons roman Jazz som inspirerte meg til å skrive Den endelige historien: «Hun løp gjennom all den snøen». Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det hele tiden. Jeg merker meg en liten ting, setter den inn i min egen kontekst og så blir resultatet noe helt annet.

Debutanten, som er iferd med å begynne på litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen, er snart ferdig med en ny pinlig bokmålsaffære av en roman.

- Jeg tar meg litt bedre tid denne gangen. Foreløpig er den litt sær, altfor svevende og poetisk. Ikke helt meg.

- Den endelige historien er da poetisk så det holder.

- Ja, men denne er mye verre. Svevende. Jeg vil gjøre noe med det. Jeg er jo en bonde på Vestlandet, jeg må forholde meg til det.

BT: VINNEREN: Selma Lønning Aarø vant med uferdig roman i feil språkform.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.