En frodig tragedie fra Brasil

Joao Ubaldo Ribeiro skriver satiriske romaner om sitt hjemland Brasil. Firfislens smil handler om makt, kjærlighet, moral, genteknologi og religion. Den lodder dypt og favner vidt.

For Ribeiro er dette imidlertid bare et utgangspunkt for en satirisk skildring av det brasilianske samfunnet. Helsedirektøren, Angelo Marcos, er en særdeles usunn mann, med usunne vaner og usunne venner, korrupte horebukker alle sammen. Marcos skjeller ut negere og andre undermålere, han synes kvinner egner seg dårlig til annet enn sengekos og han bekymrer seg for hvordan han skal få mest mulig avkastning på pengene han har rasket til seg. Ikke rart at mannen har fått kreft i endetarmen.

Angelo Marcos er dessuten blottet for moral i forholdet til sin kone. Han knuller elskerinner og prostituerte så ofte han kan, men når han oppdager at Ana Clara har en elsker er det drapsgrunn.

Ribeiros skildringer av korrupte maktmennesker er til tider burlesk satire, andre ganger forandrer han stilnivå og får disse smakløse menneskene til å fremstå som tilsynelatende kultiverte og sympatiske. Det er som om han forsøker å forføre leseren ved å gjøre det dekadente attraktivt, slik at man som leser skammer seg over å oppdage at man ble suget inn i handlingen uten å få øye på den nesten usynlige ironien som ligger over det hele.

Ribeiro er en dreven forfatter som behersker et bredt repertoar av litterære virkemidler. Han sier da også tydelig fra om at han har sine forbilder, blant andre Joyce, D.H. Lawrence og Dostojevskij. Et av hans viktigste satiriske virkemidler er den indre monologen, som fører oss inn i tankegangen til både den ynkelige Angelo Marcos, den frustrerte konen hans, Joao Pedroso selv, og pater Monteiro. I tillegg har vi Lúcio Nemésio, sjefen for det genteknologiske forskningsprogrammet, en vitenskapsmann som etterhvert avslører seg som en vaskeekte materialist, «satan», ifølge pater Monteiro, eller kanskje rett og slett gal. Nemésio er fremskrittets og den ubønnhørlige logikkens talsmann: «Gud skapte verden, og med den utviklingen, ikke sant. Mennesket er et resultat av denne utviklingen, og dermed er menneskets oppfinnelser også indirekte et resultat av denne utviklingen.»

Romanen er ellers fylt med lange monologer om alle slags vitenskapelige, metafysiske og politiske spørsmål, og Nemésio står for noen av de mest hårreisende: «Det er ikke til å unngå. De som sitter med makten, blir sittende med den, og de som ikke er kommet til den, kommer ingen vei. Makten råder i dag over et slikt apparat at den definitivt har slått rot, den kommer i virkeligheten aldri til å skifte hender, og dette er en tendens som blir stadig sterkere. Det er bra. Det betyr større muligheter for rasjonell kontroll. Det blir ingen revolusjon, og heller ingen radikal endring i maktstrukturen, hverken mellom nasjonene eller mellom samfunnsklassene; i den forstand er Historien avsluttet. Jeg har alltid sagt at demokratiet er en overtroisk myte, på samme vis som likhet og andre klisjéer. Det er lenge siden demokratiet har vært praktisert noe sted, unntatt i mikroskopiske doser, og denne situasjonen må vi utnytte til vår fordel, det vil si perfeksjonere mennesket på alle mulige måter.»

Firfislens smil ender på ingen måte i en optimistisk tone. Etter en tragisk hendelse bytter Ana Clara personlighet. Hun kaller seg fra nå av Susanna Fleischmann, og begynner på en bok med tittelen: «Fyrstinnen - Machiavelli for Kvinner».

Og vitenskapen fortsetter med sine eksperimenter bak tykke laboratorievegger, uten nevneverdig innblanding fra samfunnet utenfor. Vitenskapen fører jo så mange gode ting med seg, alt sammen logisk og iskaldt fremlagt av forskerne. Vi lar oss ikke lenger skremme av genmanipulerte skrekkhybrider, vi vet at Satan har satset sine aksjer på vitenskapen, vi vet at det ikke er stort vi kan gjøre med det. Nerdene og skolelysene viser oss veien til Helvete. Amen.

Anne Elligers har oversatt denne mektige romanen fra brasiliansk portugisisk til et tyktflytende og frodig norsk. Takk.

Joao Ubaldo Ribeiro Firfislens smil Oversatt av Anne Elligers Gyldendal, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.