«Jeg må handle i verden»

- Sett forfatterne i praktisk arbeid, oppfordrer Forfatterforeningens formann Thorvald Steen, og slynger sin siste roman Giovanni ut i de tusen bokhandlerhyller.

AV DAG HERBJøRNSRUD

Giovanni må være alle postbuds store skrekk, og antagelig alle blekkselgeres store idol. Knappe to uker bruker han på det 150 sider lange brevet til broren. Bittert nok fikk han ikke svar på det forrige 150-siders brevet han sendte i 1833, som ble til boken Don Carlos, og forsøker derfor nå på nytt å ta kontakt fire år senere. Siden sist har Giovanni kun fått brev fra Charles Darwin, som han møtte da engelskmannen seilte innom Buenos Aires på sin berømte forskningsferd med skuta Beagle.

Den skriveføre og enbenede verftsarbeideren har også i årets roman Giovanni et svært så ambivalent forhold til Darwin, eller Don Carlos som han kalles på disse breddegrader. Samtidig som han beundrer Darwin for dennes energiske tro på sitt vitenskapelige prosjekt, gjør Giovanni narr av naturviterens tro på at vitenskap og religion kan forenes. Brevskriveren gjør seg ellers bemerket med en enestående evne til å være forut for sin tid: Giovanni advarer i 1837 både mot konsekvensene av å ta Darwin på alvor og mot å hive seg på den kommende fremskrittsoptimismen, samtidig som han har en historisk og litterær kunnskap som er en foreleser verdig. Giovanni er kort sagt prototypen på den verftsarbeideren du ønsker å møte en sen høstkveld mens du vandrer filosoferende rundt på skumle havneområder.

- Giovanni er unektelig en intellektuell kroppsarbeider. Men det er ikke så sjeldent som folk flest tror. Faktisk har jeg selv møtt på flere arbeidere som har brukt hodet. Et langt større problem ligger i akademikere som ikke bruker kroppen. Jeg har tro på Aristoteles' tese om et samspill mellom praktisk og tenkende arbeid. Helsevesenet ville utvilsomt tjent på at leger startet med å jobbe som hjelepleiere noen år, en tanke som forfattere heller ikke bør være fremmed for. Når det gjelder jeg-personen Giovanni, har jeg forsøkt å formulere tankene hans slik en oppegående verftsarbeider i Argentina på 1830-tallet kunne ha gjort det.

- Så du lar han ikke lenger umerkelig sitere senere forfattere som Céline, Cioran og Celan, slik han gjorde i Don Carlos?

- Vel, altså… Henning Hagerup påpekte helt riktig det der i sin anmeldelse i Kritikkjournalen. Men det er et poeng at jeg ikke bare siterte disse modernismens klassikere, men også forsøkte å svare på de problemstillinger de reiste. Jeg prøvde slik å bruke Céline aktivt i Don Carlos. Men jeg har dempet ned dette poenget i Giovanni, så det er ikke ment som noen lesernøkkel av boken å finne sitater fra modernistiske tekster. Det finnes viktigere sider ved romanen enn å lete etter referanser til andre forfattere.

- Denne Charles Darwin ser også i denne boken ut til å ha gjort et uutslettelig inntrykk på vår brevskrivende verftsarbeider?

- Ja, Giovanni møter Darwin når denne er 24 år, og midt i sin mest vitenskapsoptimistiske periode. Han er en moderne askeladd som samler med seg alt det han makter å bære. Denne voldsomme gløden, mer enn Darwins intellekt, er det som imponerer Giovanni. Noe av det som fascinerte meg ved Darwin, var den enorme påvirkningen han har hatt på ettertiden. Han ble jo en husgud både i Øst- og Vest-Europa, både for arbeidere og kapitalister. I dag preges vi av en voldsom vulgarisering av Darwins tanker, slik sosial- og nydarwinistene i USA står for. Vårt syn på enkeltmennesker i Afrika er ett eksempel på hvordan darwinismen fortsatt holdes i hevd i dagliglivet. Les gjerne Darwin, men gjør det med en klype salt!

- Men hans rasjonalisme er da et naturlig mål også for vår tid?

- Kanskje det. Men da stiller jeg spørsmålstegn ved det målet. I dag lider vi av den forestilling at mer kunnskap vil gjøre oss til bedre mennesker. Samtidig er det et skremmende faktum at vår brutalitet ikke har minsket de siste hundre årene, snarere tvert imot. Vår praktiske etikk er fortsatt uavklart. Nettopp denne kampen mellom det rasjonelle og det irrasjonelle er det jeg forsøker å ta opp i disse to romanene mine. Til slutt i Giovanni ser vi jo at hovedpersonen fjerner seg fra denne kampen, og blir en handlingens mann ved å gjøre opprør mot det lammende diktaturet i Argentina.

- En avslutning leserne skal bli inspirert av?

- Nei, ikke nødvendigvis. Jeg har ett håp med avslutningen og resten av boken som leder opp til den: Å få leseren til å oppleve hvor ubehagelig lett det er å bli med på å myrde.

- Men du kan i det minste innrømme at dette avsluttende attentatet mot diktatoren Rosas egner seg ypperlig som utgangspunkt for en ny bok. Skal vi si at vi møtes om to år for å snakke om den?

- Nei. Dette blir definitivt ikke en triologi. Giovanni er den siste boken i denne serien. Jeg er nå igang med et helt nytt prosjekt. Dersom folk absolutt vil ha en fortsettelse, får de skrive den selv.

- Det er blitt sagt tidligere at skrivestilen din er som korte skøyteskjær. Også i høstens utgivelse bringer du slike trekk fra din lyriske bakgrunn inn i romanformen?

- Det er en vanlig oppfatning at jeg trekker med meg elementer fra poesien og inn i prosaen. Men det er faktisk omvendt! I Giovanni går jeg tilbake til poesien og aforismene for å kunne frigjøre meg i den frie stilen der, og så kommer romanformen til senere.

- Som formann i Forfatterforeningen de siste fire årene er du kanskje mest kjent for ditt engasjement for forfulgte forfattere. Du er ikke redd for at dine kolleger skal henfalle til apatien, og unnskylde sitt manglende engasjement med at «Thorvald gjør jo jobben for oss uansett»?

- Det er unektelig et poeng det der. Det ligger alltid en fare i en slik innstilling, og jeg har ikke løst problemet ennå. Jeg har på ingen måte lyst til å bli forfatternes moralske alibi. Men samtidig ser jeg tydelig at engasjementet har økt de siste par årene. Attentatet mot William Nygaard har fått flere til å våkne. Tom Lotheringtons aksjon for Bosnia, Lars Saabye Christensens støtte til flyktninger og Jan Kjærstads Afrika-engasjement er alle gledelige utspill fra enkeltforfattere.

- Men din stand lider vel fortsatt av et Dreyfus-kompleks, denne evige higen etter å stå sammen om felles humanistiske verdier til minne for ettertiden. Et slikt mål blir vel vanskelig oppnåelig i en tid hvor det svart-hvite fiendebildet er borte og konfliktene synes så vanskelige?

- Vi trenger kanskje lett forståelige problemstillinger for å vekke massene, som du sier. Men for min egen del kan jeg ikke som forfatter drive kaleidoskopvirksomhet, altså lukke øynene for det som skjer rundt meg. Det føler jeg selv er den røde tråden i mitt liv. «Jeg må handle i verden», som min egen Giovanni erkjenner for seg selv til slutt i min nye bok. Azimi-saken var forøvrig ganske lettfattelig, og skapte stor innsats blant norske forfattere. Jeg er fortsatt sjokkert over at hun ble nektet opphold i Norge. Det mener jeg ikke bare forskrudde embedsmenn må stå til ansvar for, men også de valgte politikerne.

- Det må da i det minste være en befriende holdning. Det kan vel ikke være noe større nederlag for en kunstner enn å stå på godfot med landets makthavere?

- Nettopp. Jeg ergrer meg grønn over at Kåre Willoch og jeg er enige om at jorden er rund. Jeg liker på ingen måte å bli minnet om det ubehagelige faktum. Blir jeg presset, kan jeg i visse situasjoner påstå at jorden er flat. Det er helt tydelig at regjeringen kynisk utnytter utvisningene av asylsøkere for å sanke stemmer fra Frp. En slik politikk har jeg ingenting til overs for. Jeg og Gro er enige om at torsken gjør seg best lettsaltet. Det er for tiden alt jeg kan tenke meg vi har felles.

BT: THORVALD STEEN: - Vår praktiske etikk er uavklart.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 30/08-95, kl. 14.38 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.