[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Dumpet i kloakken

APROPOS

INGVILD BRÆIN

De virkelige byborgerne er duene. Mennesker kommer og går, duene består. Utrettelig vagger de rundt i parkene og gatene på røde, ødelagte føtter og spiser brødsmuler av hendene våre. Hva levde duene av før brødsmulene? Og hvor bodde de? Nå bor de i takrenner og bakgårder og skiter ubeskjedent ned nyvaskede klær på en snor.

De har ikke spurvenes ynde, skjærenes frekkhet, måkenes iherdighet eller linerlas eleganse. De er som løvetannen; de bare er der, i store mengder, og ingen har bedt om det. De labber over dam-isen i Slottsparken om vinteren på vei mot en benk hvor det sitter et barn med en raslende godtepose. De svimer rundt i sommervarmen på gloheit asfalt og hakker på en nedtråkket iskjeks på fortauet. Noen ganger ligger kjeksen midt i bilveien.

Men ett poeng skal duene ha for originalitet; de har ikke barn. Og nå snakker jeg ikke om de tamme, som bor i dueslag og er overvåket av menneskets påpasselige øye hele livet, jeg snakker om byduene. Hvor er barna til de grå og brune byduene? Muligens parrer foreldrene seg i byen, reiser ut på landet for å føde, og lar barna bli igjen der til de er store nok til å flytte inn til byen. Eller ligger de i takrennene til de er fullvoksne, og når får de i tilfelle anledning til å lære å fly?

Kanskje det er så mye innavl i dueflokken at alt som kommer ut til slutt er en fjær og to bein, og at duene er så flaue over dette at de umiddelbart skyver misfosteret ned i et kumlokk. Men det må da komme minst en due til for hver som er dumpet i kloakken og for hver som ligger kvestet over en iskjeks i veikanten. De blir jo ikke færre. Og ikke bare er det en gåte hvor de aller minste duene er - det fins heller ingen mellomstore. Ingen fjortiser. Alle duene er like store. Som om de kom rett ut av en gipsform.

Ja, nettopp. Kanskje duene er skapt ut i fra en mal, en form, enten av en ertelysten Gud som vil forstyrre vår naturvitenskapelige tankegang, eller av en sinnsforvirret kunstner på Kvamskogen og hans forfedre.

Eller er det vi som blir til duer når vi dør? De sitter jo alltid der i vinduskarmen vår og ser ut som om de venter på noe. Kanskje de kommer og henter oss når tiden er inne, som Jonathan Løvehjerte, hvor vi blir voksne byduer som spiser iskjeks. Har man jobbet i postvesenet, blir man kanskje brevdue. Og når vi en dag havner under en bil, blir vi nyfødte mennesker igjen, som snart begynner å lure på hvor alle dueungene er.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.08 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.