[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Mexico: På bedringens vei?

«Vi har gode lover», sier Mexicos nye president, Ernest Zedillo. «Alt vi trenger å gjøre er å bruke dem».

AV NIELS JACOB HARBITZ

Sant nok. For mexikanerne har aldri gjort lovlydighet til sitt fremste kjennetegn. Zedillo, derimot, har gjort det til sitt varemerke å love at han skal gjøre Mexico til et land der lov og rett respekteres. Noe mer ambisiøst kunne han knapt satt seg fore.

«Legalidad virtual"

Den første reaksjonen i rettspraksis «mexican style» fikk presidenten bare noen uker etter at han ble tatt i ed første desember i fjor. Hans 19 år gamle sønn Ernesto var ute og kjørte sin nye jeep da han ble stanset av politi på motorveien. Uten å vite hvem han var, tvang de ham ut av bilen og krevde, som de pleier å gjøre i slike ran, at han gav fra seg alt han hadde av kontanter i kausjon for en eller annen fingert forbrytelse. Situasjonen ble imidlertid avverget da livvaktene kom ham til unnsetning og gjorde det klart for politimennene hvem de var i ferd med å forbryte seg mot.

«Om mexikanerne har noe å vinne på å bryte loven, gjør de det. De vet at ingenting skjer. Man skulle tro regjeringen synes det er flaut å håndheve sine egne lover», sier Juan Zamora Pierce, leder for landets advokatforbund. Alt tyder på at han har rett. Korrupsjon og bestikkelser, trusler og utpressing er så vanlig at ingen løfter øyenbrynene over enda en historie om denslags.

Over flere generasjoner har lovens lange arm fått anledning til å vokse seg adskillig lenger enn den har godt av. Carlos Salinas de Gortari, Zedillos forgjenger, lot det imidlertid skure mer enn noen andre hadde gjort før ham. En undersøkelse gjort omlag halvveis i hans sexenio (hans seks år lange presidentperiode) viste at flertallet av Mexicos alvorlige forbytelser blir begått av ansatte i politiet. Bankranere, voldtektsmenn, kidnappere og narkotikasmuglere er med andre ord som regel politifolk.

Det er dette den nye presidenten Zedillo har satt seg som mål å rydde opp i. Han ønsker seg et legalidad real - ikke er legalidad virtual som i dag. I dette skiller han seg klart fra alle sine forgjengere i Partido Revolucinario Institucional, hans eget parti, som har sittet ved makten siden 1929. Hans forgjenger Salinas er det beste og verste eksempel. For syns skyld kunne også han appellere til lov og orden av og til, men med liten sjanse for å bli trodd. Her stiller Zedillo sterkere. Han var egentlig ikke tiltenkt rollen som president, men da Salinas' selvvalgte kandidat Luis Donaldo Colosio ble myrdet i mars i fjor ble Zedillo utpekt i hans sted. Han ble dermed et politisk «wild card» - en relativt ukjent kandidat med større rom for egenrådighet, frihet til å la partitradisjoner fare og mulighet til å bryte forventet lojalitet til en gjennomkorrupt politisk politisk kultur. «Ingen står over loven», sier den nye presidenten. Men partiets uskrevne lover setter han gladelig til side. Etter at Colosio ble myrdet, ble Zedillo en «untouchable». Partiet var nødt til å ta ham med hud og hår. Paradoksalt nok kan Mexicos trolig mest demokratiske president noensinne på denne måten utnytte de mest udemokratiske sidene ved det regimet som ofte kalles «det perfekte diktatur».

Hoderulling

Zedillo har åpenbart sett denne ironiske muligheten for på diktatorisk vis å gjøre Mexico mer demokratisk. I løpet av siden første seks måneder, har han latt flere hoder rulle enn noen som har fulgt landets politiske utvikling gjennom de siste tiårene hadde forventet. Han har innrømmet at hans parti vant guvernør-setet i delstaten Chiapas sør i landet ved hjelp av valgfusk. Av den grunn har han overtalt sin partifelle til å tre av. I mangel av pålitelige folk i egne rekker har han kalt opposisjonslederen Antonio Lozano til posten som justisminister. Han har skiftet ut hele Høyesterett og omorganisert politiet. Og istedenfor å bekjempe opposisjonen har han gjentatt ganger søkt etter forhandlingsløsninger og ulike former for samarbeid.

Flere ministre i hans nyvalgte regjering har allerede måttet gå av. Et eksempel er utdanningsminister Fausto Alzati. Gjennom hele sin karriere hadde han henvist til sin doktorgrad fra Harvard. Da det ble klart at han ikke hadde så mye som en Bachelor derfra, var det brått slutt på hans politiske karriere. Det var spesielt pinlig for Zedillo at denne historien var bemerkelsesverdig lik en av Salinas' ministres fall.

Flauser som disse til tross, ingen av Zedillos' forgjengere har gjort så mye så fort for å nå visjonen mange av dem offisielt har hatt; å gjøre Mexico til en lovens nasjon. Men Zedillo har ennå ikke gitt seg i kast med den største utfordringen; korrupsjonen. Det gjenstår fremdeles å se om han har mot til å gå inn på dette som for hans forgjengere har vært det ultimate tabu-området. Om Zedillo gjor det, må han også våge å gå til ondets rot. Der sitter ikke bare hans forgjengers venner og slektninger, men også hans aller nærmeste medarbeidere, flere av de tidligere regjeringsmedlemmene og ikke minst forgjengeren selv - eks-president Salinas.

Med machiavelliansk kløkt valgte han sine samarbeidspartnere. Om nødvendig ble de truet eller bestukket, men oftest rakk det med smiger, medlemskap i hovedstaden eksklusive politiske elite og utsikter til en lysende karriere. Enkelte ansettelser vekket imidlertid så stor oppsikt at det ble spøkt om hypnose, hjernevask og lobotomi.

Salinas drev denne kulturen lenger enn noen hadde gjort før ham. Ved valget i 1988 fikk han for eksempel offisielt 100 prosent av stemmene i en rekke avsidesliggende strøk. Dette var områder der man på forhånd visste at opposisjonen sto sterkt. Valgsekretærene - som alle var tilhengere av regjeringspartiet PRI - «glemte» dermed å registrere stemmene til opposisjonen. De som var så heldige å stemme PRI ble derimot registrert opptil syv ganger. Identifikasjonspapirer for stemmer avgitt til opposisjonskandidaten Cardenas ble «stjålet» en masse. Tusenvis av stemmene han fikk måtte kjennes ugyldige.

1988-valget

Slik ble folk tvunget til lydig taushet. I nærmere seksti år fungerte systemet så og si knirkefritt - helt til 1988 valget til tross for fuskfremstøt gav sittende regime knappest mulig flertall. Merkelig nok ble det ingen alvlorlig krise likevel - klok av skade endret Salinas valgloven slik at det heretter skulle være umulig å betvile valgresultater. Dessuten var han nå tvunget til å forhandle med opposisjonen oh sikret på den måten styrets «demokratiske» legitimitet. Dette førte imidlertid bare til at korrupsjonen, bestikkelsene og nepotismen ble mer synlig enn tidligere.

I tilbakeblikk beskrives Salinas' president-tid som en teknokratisk revolusjon. På seks år forandret han Mexico til det ugjenkjennelige. Han gjorde et lite mindretall av rike enda rikere og et stort flertall av fattige enda fattigere. Han kom langt, men ikke langt nok. Han overlevde selv med et nødskrik. Men det system han søkte å etablere falt som et korthus i det øyeblikk han gikk av.

Et bankerott og lutfattig Mexico er hva Zedillo nå står overfor. Og en politisk kultur der illojalitet straffes med døden er hva han har til å hjelpe seg i forsøket på å løse landets problemer. Foreløpig har han vist seg oppgaven moden. Da han devaluerte pesoen, gjorde han det også klart at han i alle fall for en tid så seg nødt til å devaluere hele folkets drømmer. «For å gjøre dere rikere, må jeg først gjøre dere fattigere,» sa Zedillo. Hans nådeløse hestekur viser at han mener alvor med økonomien også. For Salinas' prioritering er ganske enkelt snudd opp ned. Koste hva det koste vil skal demokratiet nå sikres før økonomien.

De første svarene på hvor godt han er i ferd med å lykkes med dette er kommet nå i løpet av de siste ukene. I delstaten Guanajuato omtrent midt i Mexico var det valg på ny guvernør tidligere i sommer. Og før valget uttalte opposisjonskandidaten Vincente Fox at valgfusk ikke ville komme til å stoppe ham denne gang. Han fikk rett - og president Zedillo måtte ringe og gratulere.

Zedillo vet at Mexico har en av verdens mest progressive og radikalt rettferdige grunnlover. Forholdene ligger altså godt til rette for en opprustning av demokratiet. Alt de trenger å gjøre, er å bruke den grunnloven de allerede har. Men de vet også at den tradisjonelt har vært blant verdens mest sårbare og neglisjerte. I sitt relativt korte liv er den blitt utsatt for mer enn 400 offisielle endringer - i tillegg til alle de uoffisielle samt regelrette brudd.

Selv om opposisjonen og PRI har de samme ambisjonene på demokratiets vegne, kan

deres kamp for dets fremme føre dem i svært forskjellige retning. Fox og opposisjonen er utvilsomt på vei opp. Guvernør-setet Fox har inntatt kan være springbrettet på veien til Los Pinos. Zedillo og PRI er derimot på vei ned. Om det viser seg å ende slik, er det også beviset for at demokratiet endelig fungerer i Mexico. I så måte vil inneværende presidentperiode markere slutten på over seksti år med PRI-styre i verdens eneste demokratiske diktatur.

BILDETEKST: Den menige mexicaner har liten respekt for lov og rett.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.