[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
Fem år etter Kuwait-invasjonen:

Kritisk situasjon i Irak

Fem år etter invasjonen i Kuwait, dør hundretusener av uskyldige mennesker som følge av underernæring og sykdommer i Irak. Dette skyldes i første rekke effektive FN-sanksjoner.

AV TERJE HANSTEEN

Eksempel: I fem år har skoleelever i Irak måttet klare seg uten blyanter på grunn av embargoen. Hvorfor akkurat blyanter? Jo, grafitten i disse kan vise seg å true resten av verden om den skulle havne i irakiske hender. Dette skriver Monique Chemillier - Gendreau, professor i jus ved universitetet Paris - VII, i Le Monde Diplomatique. Hun stiller samtidig spørsmål ved lovligheten av bestemmelsene fattet i Sikkerhetsrådet, bestemmelser som hun mener er i strid med internasjonal rett og som derfor må oppheves. I tillegg argumenterer hun for at det som skjer i Irak bryter med Genèvekonvensjonen som klart forbyr - under alle omstendigheter - å sulte ut sivilbefolkningen i et land. Man er langt fra den nye verdensordenen som er bygget på respekt for rettigheter, konkluderer Chemillier - Gendreau.

Desperate mennesker

Nå er det heller ikke respekt for menneskerettigheter som har preget Irak opp gjennom årene. Utrenskninger av Saddam Husseins motstandere har vært hverdagskost, utenomrettslige henrettelser og de verste former for tortur så lenge Baathpartiet har vært ved makten likeså. Men i et allerede hardt prøvet land, utmattet etter ti års blodig krig med nabolandet Iran, har FN-sanksjonene til overmål forverret levevilkårene for sivilbefolkningen i Irak. De er dermed blitt tragiske ofre i maktkampen mellom Øst og Vest, mellom Bagdad og Washington, mellom muslimer og kristne.

Etter krigen brøt infrastrukturen sammen, med det til følge at blant annet drikkevannet ble sterkt forurenset. Ennå har ikke irakerne fått lov til å importere klorin for å rense vannet. Av observatører meldes det om stadig flere tilfeller av feilernæring og akutt mangel på livsviktige medisiner ved sykehusene, som blant annet fører til at folk dør av sykdommer de ellers lett kunne blitt kurert for. En gallopperende inflasjon har ført til en kjøpekraft blant statsansatte tilsvarende fire dollar i måneden. Resultatet er at familiejuveler, inventar og alt som er omsettelig må selges i slutten av hver måned for at familien ikke skal sulte. Svartebørsen florerer, og de rike og priviligerte blir rikere på bekostning av sine egne landsmenn. Blant den mannlige delen av befolkningen ligger arbeidsledigheten nå på utrolige 50 prosent, folk er blitt desperate og tyr til den ene kriminelle handlingen etter den andre for å ha til det daglige brød.

Dette er den harde virkelighet i Irak anno 1995, et land som hadde alle forutsetninger for å spille en ledende rolle i Midtøsten på grunn av sine enorme oljeressurser og størrelse.

Vilje til lettelser

Det er lett å tegne et helsvart bilde av dagens situasjon i Irak og perspektivene for fremtiden. Men i elendigheten finnes likevel nasjoner som tar til orde for en gradvis lemping av sanksjonene og normalisering av forholdet til omverdenen, til tross for USAs innflytelse i Genève og sterke argumentasjon for å opprettholde sanksjonene femte år på rad. Motivene bak kan imidlertid diskuteres. Både Russland, Frankrike, Tyrkia, Pakistan, Kina og Japan og til og med erkefienden Israel ser alle hvilke økonomiske gevinster de kunne høste i å drive business med Irak, men bruker argumenter som sivilbefolkningens situasjon for å få til en økende lettelse i sanksjonene.

Samtidig har Irak funnet nye hemmelige kanaler for avsetning for i alle fall noen av oljerikdommene landet har. Ifølge det franske tidsskriftet Jeune Afrique solgte Irak i all hemmelighet olje for omlag 800 millioner dollar til Iran og Tyrkia i 1994, tilsvarende to hundre tusen fat olje per dag. Til sammenligning ble 3 millioner fat per dag eksportert før Gulfkrigen. FN har etterhvert også tillatt eksport av 75 000 fat per dag, slik at landet kan kjøpe medisiner og næringsmidler. Det finnes altså omveier til tross for restriksjonene, men ennå er det lenge igjen til Bagdad kan blomstre slik den gjorde før Gulfkrigen. FN vil i stor grad fremdeles styre Iraks fremtid. De vil fremdeles være skeptiske til Saddams vilje til å avsløre sine hemmelige våpenarsenaler, en våpenindustri som ikke hadde vært mulig uten den massive hjelp landet i en årrekke fikk fra nasjoner som Frankrike, England, Tyskland og USA. Men til tross for innrømmelser i våpenspørsmålet fra regimet i Irak, nøler FN og argumenterer med at landet fortsatt har et stort våpenarsenal som ennå ikke er avdekket. Da er spørsmålet hvorvidt FN og verdensamfunnet i det lange løp rettferdiggjør lidelsene som i første rekke rammer en uskyldig sivilbefolkning.

Politisk status quo

Parallelt med den kritiske situasjonen i landet bygges verdens største moské utenfor Bagdad, flere palasser er under oppføring i hovedstaden og ved Tigris' bredder konstrueres det en bygning i marmor som er ment å huse utenlandske statsoverhoder.

Stormannsgalskap i en presset situasjon? Det er i alle fall sagt om Iraks diktator Saddam Hussein at han ynder å sammenligne seg med tidligere tiders makthavere i det gamle Mesopotamia. Å kunne bruke de sumeriske, babylonske og assyriske herskerne som sine forbilder, er utvilsomt et viktig poeng i Saddams retorikk. Tradisjonen tro har han fulgt en blodig vei, skånselløst ryddet av veien de som sto han imot og bygget opp et intrikat nettverk av kollaboratører fra sin klan i hjembyen Tikrit. Noen argumenterer med at andre stater ville gått i oppløsning etter den intense bombarderingen som Irak opplevde etter invasjonen av Kuwait. Men grunnen til at Irak fortsatt henger sammen, tilskriver de et sterkt innarbeidet forhold mellom hersker og undersått i det irakiske samfunnet, sammen med et byråkratisk system.

Opposisjonen bestående av ulike grupperinger med motstridende politiske mål, har heller ennå ikke klart å bli enige om en felles politisk plattform som et alternativ til dagens Baathregime, som har sittet med makten helt siden 1968. Det er også tydelig at stormaktene ser seg best tjent med at Saddam Hussein fortsatt råder grunnen i Irak, ettersom et svakt og kanskje fragmentert Irak ville bane veien for en fundamentalistisk bølge fra nabolandet Iran, med sterk støtte fra de forfulgte shiamuslimene i Sør-Irak. Iran og Tyrkia på sin side frykter en egen kurdisk stat som resultat av en oppløsning av Irak. Kanan Makiya, forfatteren av boken «Republic of Fear» som beskriver de indre forholdene i Irak i detaljer, sammenligner Saddam Husseins makt med Romanias avdøde enevoldshersker Ceaucescu. Så lenge herskeren og hans maktelite klarer å holde befolkningen i et lammende grep basert på frykt, så vil de fortsette ved makten. Men den dagen frykten viser seg å være ubegrunnet, vil regimet kollapse.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.