[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Norge - det moralske fyrtårn?

14 studenter fra Israel og Palestina har nylig avsluttet et 6 ukers studieopphold ved den Internasjonale sommerskolen (ISS), Universitetet i Oslo. Flere deltagere mente imidertid denne var nok et bevis på at Norges og Oslos prestisje synes viktigere for nordmenn enn fredsprosessens faktiske effekt.

AV PÅL MATHIESEN

Under mottagelsen for ISS i Oslo rådhus talte en representant for ordføreren om den veldige stolthet Oslo føler ovenfor suksessen i Midt-Østen. Flere av de palestinske studentene ble opprørt, og karakteriserte myndighetenes uttalelser som «skandalløse». Sosialantropolog Vike mener det voldsomme fokus på disse arrangementene henger sammen med vårt ønske om å fremstå som et slags paradis. Barna blir brukt i et spill hvor det viktigste er at vi får bekreftet oss selv som heroiske mottagere. Han betviler sterkt at barna klarer å bruke opplevelsen fra Norge konstruktivt i sin hjemlige hverdag. - De vil se tilbake på Norgesoppholdet som noe uvirkelig og urealistisk, hevder Halvard Vike.

Helter?

- Vi nordmenn er uvanlig raske med å ta i bruk nasjonalfølelsen når ytre faktorer blir kompliserte. For oss blir det viktigste å opprettholde status som et moralsk fyrtårn i verden. Vi ser på norske aktører på den internasjonale politiske arena som våre helter. Vi identifiserer oss direkte med dem. Det blir derfor avgjørende for oss å se på deres handlinger som gode, selv om sannheten kompromitteres aldri så mye. Vår særdeles smale historiske erfaring med krig og elendighet, gjør en slik løgn mulig. Men selvfølgelig er det veldig skremmende at opprettholdelsen av myten om egen fortreffelighet blir viktigere for oss enn andre menneskers faktiske lidelser.

Vike mener det er åpenbart at norske medier helt ukritisk bidrar til at dette virkelighetsbildet opprettholdes. Vi er de gode menneskene. Seriøse palestinske og jødiske kommentatorer kritiserer i stadig sterke ordelag Osloavtalen og påpeker at fredsprosessen overhodet ikke har endret maktforholdet mellom Israel og PLO. Men det er et annet bilde som skapes i Norge.

«Oslo-avtalens ånd»

Koordinator for Shalom-Salaam prosjektet, Petter Rask i Rotary, har ingen problemer med å se at det oppstod vanskelige situasjoner når palestinske og jødiske ungdommer måtte dele rom i seks intense helger på rad. Rotaryanerne hadde begrenset kunnskap om den faktiske situasjonen i Midtøsten, men var drevet av «Osloavtalens ånd», som Rask uttrykker det. Opplegget gikk ut på at ungdommene fikk gratis studietur til Norge av Rotary, mot at de forpliktet seg til å dele rom med en fra «fienden» i et norsk hjem. - Det var viktig for oss å signalisere at vi også krevde noe av dem, forteller Petter Rask. Han understreker at vennskap faktisk oppstod, og uttaler til Morgenbladet at han er rørt over «at praktisk fredsarbeid faktisk er mulig».

Halvard Vike fremholder at slike prosjekter vel så mye tjener den norske «jomfruelighet», som den gode hensikt.

- Vi nordmenn synes å tro at fred og penger er alt som skal til for at mennesker skal bli lykkelige og få et harmonisk liv. Men verden er dessvere langt mer komplisert.

Kashmir

Etter den dypt tragiske henrettelsen av Hans Christian Ostrø i Kashmir var indiske, såvel som internasjonale kommentaorer enige: Ostrø måtte bøte med livet fordi han kom fra det minst betydningsfulle landet. Norske mediefolk Morgenbladet har vært i kontakt med har imidlertid et annet syn. Hvordan kan fredsnasjonen Norge sees på som lite betydningsfull - etter Bosnia og Midt-Østen? Europaredaktør i The Independent, Tony Barbar, er ikke overrasket:

- Norge har gjennom sine diplomatiske fremstøt i Midt-Østen spilt en større rollen enn landets innbyggertall tilsier - det har utvilsomt bidratt til å nøre opp under selvfølelsen som brobygger. Denne funksjonen hadde Norge og Skandinavia under den kalde krigen og man prøver å holde fast ved den fremdeles, mener Barbar.

Men likefullt fremholder redaktøren at Norge, til tross for gode intensjoner, åpenbart ser på verden med vestlige briller. Som NATO-medlem har Norge også klart «tatt side» - og dette skaper nå problemer, understreker Barbar. Et eksempel er konflikten på Balkan, der tradisjonelt vestlig diplomati åpenbart ikke er en reell løsning.

Barbar var selv i Norge under EU-avstemningen sist høst og ble sjokkert over den norske synet på Brussel som et sted det konstrueres tanker som skal trykkes ned over hodene på medlemslandene.

- Norge må være mer realistiske i sitt syn på seg selv og verden, oppfordrer Barbar. Det er ikke lettere å løse en konflikt eller å skape fred for Norge enn for andre land. Norge har på mange måter mistet sin uskyld - blant annet gjennom sitt syn på konflikten i det tidligere Jugoslavia.

- Selv om Norge har en relativt fredelig historie, kan man ikke løse alle problemer ved et trylleslag. Idealisme er vel og bra, men man må se realitetene i øynene. Norge burde også engasjere seg andre steder, steder som ikke får den oppmerksomhet som tidligere nevnte konfliktområder. Baltikum er et slik eksempel - der må alle krefter settes inn for å bygge demokrati og stabilitet. Vi har ingen garantier for at denne vil bestå om femti år, avslutter Barbar. Kanskje handler dette også om å velge sin scene?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 24/08-95, kl. 18.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.